Smykker, kunst og samlinger i dødsboet – verdsettelse og fordeling
«Verdsette smykker dødsbo» er søket Vilde lander på etter at moren døde og etterlot seg en samling gamle gullsmykker, noen malerier fra en lokal kunstner, og et par frimerkealbum ingen i familien vet hva er verdt. Gjenstander som ikke omsettes daglig i et åpent marked, har sjelden en fast, kjent pris slik en bolig eller en bil har. Løsningen er å bruke fagfolk, som takstmenn og auksjonshus, til å anslå markedsverdien, og deretter fordele etter samme prinsipper som for resten av boet.
Hvorfor disse gjenstandene er vanskeligere å prissette
En bolig kan sammenlignes med lignende salg i nærområdet, men et smykke arvet fra en bestemor, eller et maleri av en kunstner ingen har hørt om utenfor lokalmiljøet, har ikke noe tilsvarende sammenligningsgrunnlag. Vilde og søsknene kan derfor lett ende opp med helt ulike oppfatninger av hva tingene faktisk er verdt, der én tror smykkene er verdt langt mer enn de faktisk er, mens en annen tror det motsatte.
Det er nettopp denne usikkerheten som gjør det lurt å hente inn noen utenfra tidlig i prosessen, fremfor å la familiemedlemmer med sterke, men ubegrunnede, meninger om verdi styre fordelingen. En nøytral vurdering fjerner ikke uenigheten om hvem som skal få hva, men den fjerner i det minste krangelen om selve tallet man skal fordele etter.
Takstmenn og auksjonshus gir et konkret grunnlag
Gullsmykker kan vurderes av en gullsmed eller takstmann med kompetanse på edelmetall og eventuelle stener, mens malerier og kunstgjenstander ofte vurderes best av et auksjonshus med erfaring fra tilsvarende objekter. Vilde bør be om en skriftlig vurdering fra hver relevante fagperson, ikke bare en muntlig antydning, slik at tallet kan legges til grunn uten at noen senere hevder det ble tatt ut av løse luften.
Er verdien av en enkelt gjenstand usikker selv for fagfolk, som ofte er tilfellet med frimerker og andre samlerobjekter, kan et alternativ være å selge gjennom en spesialisert auksjon og la selve salgssummen bli fasiten på verdien, i stedet for å diskutere et anslag familien uansett ikke kan vite er riktig. Dette gir samtidig et konkret beløp som er enkelt å fordele mellom arvingene etterpå.
Forsikringsverdi er ikke det samme som salgsverdi
Har moren forsikret smykkene eller kunsten særskilt, kan forsikringspapirene vise en verdi som ligger langt fra hva gjenstandene faktisk ville gitt ved et salg. Forsikringsverdien er ofte satt for å dekke gjenanskaffelse av tilsvarende nye gjenstander, ikke for å reflektere hva en kjøper i annenhåndsmarkedet reelt sett er villig til å betale for noe brukt.
Vilde bør derfor ikke legge forsikringspapirene automatisk til grunn som fordelingsgrunnlag, men heller bruke dem som ett av flere holdepunkter når hun ber en takstmann om en oppdatert vurdering. Er forskjellen mellom forsikringsverdi og reell markedsverdi stor, kan det være verdt å nevne dette eksplisitt for takstmannen, slik at vurderingen som til slutt legges til grunn for fordelingen, gjenspeiler hva tingene faktisk er verdt å selge i dag, ikke hva det ville kostet å erstatte dem med nytt.
Affeksjonsverdi versus salgsverdi
En gjenstand kan bety mye for én arving følelsesmessig, uten at det gjenspeiles i noen faktisk salgsverdi. Vildes mor sitt konfirmasjonssmykke betyr trolig mest for henne selv, mens et kunstverk kanskje har størst økonomisk verdi uten at noen i familien har noe spesielt forhold til det. Denne forskjellen bør søsknene være åpne om tidlig, i stedet for at fordelingen bare styres av kronebeløp.
En vanlig løsning er at den som legger størst affeksjonsverdi i en bestemt gjenstand, får beholde den mot å motta tilsvarende mindre av resten av boet, forutsatt at boet har nok andre verdier til at dette lar seg gjøre i praksis. Har familien flere gjenstander med sterk følelsesmessig betydning for ulike personer, kan denne typen individuelle løsninger ofte gi et bedre resultat enn en ren, kald opptelling av kroner.
Hva som regnes som innbo, og hva som holdes utenfor
Vanlig innbo, som møbler, kjøkkenutstyr og klær, har normalt lav verdi hver for seg og fordeles ofte uformelt mellom arvingene uten en formell verdsettelse av hver enkelt gjenstand. Smykker, kunst og samlerobjekter av en viss verdi bør derimot behandles mer formelt, nettopp fordi verdiene kan være betydelige og fordelingen ellers lett kan oppfattes som urettferdig av noen i familien.
Er det tvil om hvorvidt en gjenstand er ordinært innbo eller noe som bør takseres særskilt, bør Vilde heller ta med den i den formelle verdsettelsen enn å utelate den, siden det er langt enklere å korrigere en for grundig prosess enn å håndtere mistanke om at noe verdifullt ble holdt utenfor. Er en av arvingene bekymret for at gjenstander kan ha forsvunnet fra hjemmet allerede før boet ble ryddet, bør dette avklares parallelt med selve verdsettelsen.
Kort oppsummert
- Verdsette smykker dødsbo krever ofte hjelp fra en takstmann eller et auksjonshus, siden slike gjenstander mangler et åpent, sammenlignbart marked.
- En skriftlig vurdering fra fagfolk gir et konkret tall å fordele etter, i stedet for at familien krangler om anslag.
- Affeksjonsverdi kan tas hensyn til ved at den som ønsker gjenstanden mest, overtar den mot mindre av resten av boet.
- Vanlig innbo fordeles ofte uformelt, mens smykker, kunst og samlerobjekter av verdi bør takseres mer formelt.
- Bruk en spesialisert auksjon der verdien er svært usikker, slik at selve salgssummen blir fasiten alle kan forholde seg til.