Tyveriet og den hemmelige tilbakeføringsaksjonen
Selve tyveriet fikk stor internasjonal oppmerksomhet, ikke minst på grunn av timingen med de olympiske lekene, og saken ble raskt en prestisjesak for norsk politi. Mannen bak selve innbruddstyveriet, Pål Enger, ble senere dømt for grovt tyveri og idømt seks års fengsel, sammen med en medhjelper. I månedene mens maleriet fortsatt var forsvunnet, jobbet politiet parallelt med å spore opp både gjenstanden og de involverte. For å lokke frem maleriet valgte etterforskningen en uvanlig metode: engelske agenter, som utga seg for å representere Paul Getty-stiftelsen i USA, tok kontakt med personer i miljøet rundt tyveriet og tilbød en betydelig sum løsepenger for at maleriet skulle bli levert tilbake. En annen siktet enn selve tyven deltok aktivt i denne tilbakeleveringsprosessen, i den tro at han skulle motta penger for maleriet på vegne av dem som satt på det, og ble pågrepet idet utbetalingen skulle finne sted.
Spørsmålet for Høyesterett: hvor langt kan politiet lokke?
Denne delen av saken reiste et prinsipielt spørsmål som går igjen i flere norske straffesaker: kan politiet bruke såkalt provokasjon – det vil si at de aktivt legger til rette for og lokker frem en straffbar handling – som grunnlag for å domfelle noen for nettopp denne handlingen? Høyesterett anerkjente at denne typen ekstraordinære etterforskningsmetoder i utgangspunktet kan være akseptable i alvorlige saker, der mer tradisjonelle metoder ikke strekker til for å oppklare forholdet. Men retten stilte samtidig strenge krav til hvordan en slik aksjon gjennomføres: politiet må ikke fremprovosere en handling som ellers ikke ville ha funnet sted, og operasjonen må være tilstrekkelig kontrollert, dokumentert og gjennomsiktig til at domstolen i ettertid kan etterprøve hva som faktisk skjedde, steg for steg.
Frifinnelsen
Høyesterett kom til at politiets aksjon i denne konkrete saken ikke oppfylte disse kravene. Gjennomføringen var, som retten formulerte det, beheftet med så alvorlige mangler og betenkeligheter at den ikke burde godtas som grunnlag for domfellelse. Den siktede i denne delen av saken ble derfor frifunnet for forsøk på grovt heleri knyttet til selve tilbakeleveringsaksjonen. Han ble riktignok idømt en kortere fengselsstraff, men det gjaldt en helt annen, allerede rettskraftig avgjort sak om bedrageri, og var altså ikke en følge av Skrik-aksjonen som sådan.
Provokasjon som etterforskningsmetode – før og etter Skrik-dommen
Provokasjon som etterforskningsmetode var på begynnelsen av 1990-tallet i stor grad ulovfestet, i den forstand at verken straffeloven eller straffeprosessloven ga noen detaljert regulering av når og hvordan politiet kunne legge til rette for at en straffbar handling skulle skje, for deretter å bruke den som bevis. Skrik-dommen II ble derfor en av flere sentrale avgjørelser på 1990-tallet der Høyesterett selv måtte trekke opp grensene for hva som var akseptabelt, i mangel av klar lovtekst å støtte seg på. De kravene retten stilte i denne saken – om notoritet, kontroll og at politiet ikke må fremprovosere handlinger som ellers ikke ville skjedd – er siden blitt videreført og finpusset i senere rettspraksis, og har også påvirket hvordan lovgiver langt senere valgte å regulere bruken av slike metoder mer eksplisitt i straffeprosessloven. Dommen er dermed ikke bare interessant som historie om et kjent kunsttyveri, men som et tidlig og tydelig eksempel på hvordan norske domstoler selv har bygget opp regler for etterforskningsmetoder som lovgiver ennå ikke hadde rukket å regulere.
Hvorfor dommen har fått en så sentral plass
Skrik-dommen II er blitt stående som et av de klareste eksemplene i norsk rett på at målet ikke helliger midlet, selv når politiet lykkes med å nå et resultat de fleste vil oppfatte som positivt – i dette tilfellet å få tilbake et uerstattelig kunstverk. Dommen viser at domstolene er villige til å sette en klar strafferettslig grense for hvor langt etterforskere kan gå i å konstruere en situasjon der en mistenkt begår en handling som deretter brukes som bevis mot vedkommende. Saken har siden blitt en fast referanse i norsk juridisk litteratur og undervisning om provokasjon som etterforskningsmetode, og har også bidratt til den senere utviklingen mot en klarere regulering av slike metoder i straffeprosessloven. Den illustrerer godt hvorfor kontroll, notoritet og etterprøvbarhet er avgjørende når politiet velger å gå utenom de mest tradisjonelle etterforskningsverktøyene, selv i en sak alle var enige om var alvorlig og viktig å oppklare.
Historien om «Skrik» rommer dermed to fortellinger på samme tid: en om et av verdens mest gjenkjennelige kunstverk som forsvant og kom til rette igjen etter en dramatisk hemmelig aksjon, og en langt mer stillegående, men rettslig sett viktigere fortelling om hvor grensen går for hva politiet kan gjøre for å oppklare selv de mest oppsiktsvekkende sakene. At Høyesterett valgte å sette ned foten overfor sin egen påtalemyndighet i en sak alle var enige om var alvorlig, er en av grunnene til at Skrik-dommen II fortsatt undervises og siteres, lenge etter at selve maleriet for lengst er tilbake på veggen i museet.
Kort oppsummert
- «Skrik» ble stjålet fra Nasjonalgalleriet 12. februar 1994; politiet brukte en hemmelig aksjon med utenlandske agenter for å få det tilbake.
- Maleriet kom tilbake 7. mai 1994; tyven Pål Enger ble senere dømt til seks års fengsel for selve tyveriet.
- En annen siktet deltok i tilbakeleveringen i tro om å motta løsepenger, og ble pågrepet under selve utbetalingen.
- Høyesterett aksepterte i utgangspunktet bruk av provokasjon som etterforskningsmetode i alvorlige saker.
- Aksjonen ble likevel ansett for dårlig kontrollert og dokumentert til å begrunne domfellelse, og den siktede ble frifunnet for forsøk på grovt heleri (Rt. 1998 s. 407).agentId: af5b92b3857b030c4 (use SendMessage with to: 'af5b92b3857b030c4', summary: '<5-10 word recap>' to continue this agent)