Skrev PIN-koden på kortet — er det automatisk grov uaktsomhet?
Å skrive PIN-koden på selve kortet, eller oppbevare den sammen med kortet, regnes typisk som grov uaktsomhet etter finansavtaleloven § 4-32, fordi det gjør det unødvendig enkelt for en tyv å bruke kortet. Da kan egenandelen økes fra 450 kroner til inntil 12 000 kroner. Det er likevel ikke en helautomatisk regel uten unntak — banken må kunne vise at PIN-koden faktisk var oppbevart på denne måten, og at dette hadde sammenheng med den uautoriserte bruken.
Er det automatisk grov uaktsomhet å skrive PIN-koden på kortet?
Å skrive PIN-koden direkte på kortet — for eksempel på baksiden eller med tusj på kortets overflate — regnes typisk som grov uaktsomhet etter finansavtaleloven § 4-32. Hele poenget med en PIN-kode (personlig identifikasjonsnummer, den firesifrede koden som brukes for å bekrefte at det faktisk er kortinnehaveren som bruker kortet) er at den skal holdes atskilt fra selve kortet. Skrives den på kortet, forsvinner denne beskyttelsen fullstendig: finner en tyv kortet, finner tyven samtidig nøkkelen til å bruke det. Dette er et av de klareste eksemplene på grov uaktsomhet i denne sammenhengen, fordi risikoen er både åpenbar og lett å unngå.
Selv om dette er et av de tydeligste eksemplene loven og praksis peker på, er det ikke slik at loven inneholder en absolutt regel om at enhver PIN-kode-notasjon automatisk fører til den høyeste egenandelen. Vurderingen er fortsatt konkret, og banken må kunne vise at PIN-koden faktisk sto skrevet på eller sammen med kortet på en måte som gjorde det lett tilgjengelig for den som stjal det.
Praksis peker på PIN-koden som eksempel nettopp fordi den er så enkel å illustrere: koden finnes for å skille kortinnehaveren fra alle andre som måtte komme over kortet. Skrives koden ned synlig sammen med kortet, forsvinner hele sikkerhetsfunksjonen, og risikoen materialiserer seg gjerne raskt dersom kortet kommer på avveie.
Hva om PIN-koden lå i lommeboken, men ikke direkte skrevet på kortet?
Å oppbevare en lapp med PIN-koden i samme lommebok eller kortholder som selve kortet, uten at koden er skrevet direkte på kortet, vurderes ofte på tilsvarende måte som å skrive den på kortet selv. Avstanden mellom kode og kort er i praksis minimal — stjeler noen lommeboken, får de tilgang til begge deler samtidig. Det avgjørende er ikke det fysiske stedet koden er skrevet, men om den reelt sett var tilgjengelig sammen med kortet for den som fikk tak i det.
Har PIN-koden derimot vært oppbevart et helt annet sted enn kortet — for eksempel hjemme i en skuff, atskilt fra vesken kortet lå i da det ble stjålet — endrer dette vurderingen. Da er koden og kortet ikke lenger fysisk knyttet sammen på en måte som gjør at tyven automatisk får begge deler samtidig, og grunnlaget for å hevde grov uaktsomhet blir svakere.
Har det betydning om PIN-koden var skjult eller kamuflert på annen måte?
Er PIN-koden skjult i en form som ikke er umiddelbart gjenkjennelig — for eksempel kodet inn i et telefonnummer notert et annet sted, uten noen åpenbar kobling til kortet — kan vurderingen bli en annen enn ved en kode skrevet rett på kortet. Jo mindre åpenbart det er for en tilfeldig tyv at notatet faktisk er PIN-koden, desto svakere blir bankens argument for at oppbevaringen i seg selv var grovt uaktsom. Denne typen vurderinger er likevel konkrete og avhenger av hvor tydelig sammenhengen mellom notatet og kortet fremstår.
Kan banken faktisk bevise at PIN ble oppbevart sammen med kortet?
Det er banken som må sannsynliggjøre at kunden faktisk har oppbevart PIN-koden sammen med kortet på en måte som utgjør grov uaktsomhet — kunden trenger ikke bevise at PIN-koden var oppbevart forsvarlig. I praksis kan dette være krevende for banken å dokumentere direkte, med mindre PIN-koden fortsatt er synlig på kortet når det gjenfinnes eller beslaglegges av politiet, eller vitner kan bekrefte hvordan kortet og koden ble oppbevart. Hevder banken at PIN var skrevet på kortet uten å kunne underbygge påstanden konkret, bør kunden be om hva denne påstanden bygger på.
Mangler banken konkret dokumentasjon og bygger kravet om høyere egenandel bare på en antakelse, styrker det kundens sak dersom saken bringes videre til Finansklagenemnda Bank. Kunden bør i så fall beskrive tydelig, og gjerne skriftlig, hvordan kortet og PIN-koden faktisk ble oppbevart adskilt.
En politianmeldelse der kunden forklarer hvordan tyveriet skjedde, kan også fungere som støttedokumentasjon for hvordan PIN-koden var oppbevart, forutsatt at forklaringen er avgitt før det oppstår uenighet med banken om egenandelen. Jo tidligere en slik forklaring er gitt, desto mer vekt kan den tillegges, fordi den ikke er utformet i etterkant med tanke på en pågående tvist.
Hvordan bør du oppbevare PIN-koden i stedet?
PIN-koden bør aldri skrives ned sammen med kortet, verken direkte på kortet eller på en lapp i samme lommebok eller veske. Den bør heller huskes, eller om nødvendig noteres et sted fysisk atskilt fra kortet, uten en åpenbar kobling til at notatet faktisk er en PIN-kode. Samme kode bør heller ikke gjenbrukes for flere kort dersom det gjør det enklere for en tyv å utnytte ett enkelt tap av informasjon til å misbruke flere kort samtidig.
Kort oppsummert
- Å skrive PIN-koden på selve kortet regnes typisk som grov uaktsomhet etter finansavtaleloven § 4-32.
- Det samme gjelder ofte en lapp med koden oppbevart sammen med kortet i lommeboken.
- Vurderingen er konkret — banken må sannsynliggjøre at koden faktisk var tilgjengelig sammen med kortet.
- Kunden trenger ikke bevise egen aktsomhet — bevisbyrden for grov uaktsomhet ligger hos banken.
- Oppbevar PIN-koden fysisk atskilt fra kortet, og skriv den aldri ned synlig.