Kan jeg søke skilsmisse i Norge når ektefellen bor i utlandet?

Skilsmisse ektefelle i utlandet krever ikke hans samtykke

Svanhild og mannen giftet seg for tolv år siden og bodde sammen i Kristiansand helt til han fikk et jobbtilbud i Polen han ikke klarte å takke nei til. De siste to årene har de i praksis levd hver for seg, med noen få besøk i sommerferien. Da Svanhild bestemte seg for å søke separasjon, trengte hun verken hans underskrift eller hans godkjennelse for å sende inn søknaden. Er du selv bosatt her, kan du søke om separasjon alene, og etter tolv måneder kan du søke om skilsmisse enten sammen med den andre parten eller alene dersom samlivet har vært brutt i minst to år. Det eneste ekstra kravet som kommer inn i bildet når den andre parten bor i et annet land, er selve varslingen av ham om at saken er i gang.

Forkynning i utlandet tar tid, ikke fremgang

Statsforvalteren eller domstolen må kunne dokumentere at ektefellen faktisk har fått vite om saken før prosessen kan gå videre, og denne forkynningen skjer via det andre landets egne myndigheter, ikke direkte fra Norge. For et EU-land som Polen finnes det etablerte kanaler for slik forkynning mellom myndigheter, men selv med etablerte kanaler tar det gjerne flere uker fra papirene sendes til en bekreftelse kommer tilbake. Svanhild måtte belage seg på nesten tre måneder ekstra ventetid sammenlignet med om mannen fortsatt hadde bodd i Kristiansand, ene og alene fordi brevene måtte gjennom et helt annet lands postgang og rettsapparat før kvitteringen var på plass. Har paret felles barn under 16 år, kommer i tillegg møteplikten til mekling, som normalt løses ved at den som bor i utlandet møter digitalt i stedet for fysisk.

Er det derimot ektefellen selv som er norsk statsborger, men bosatt i utlandet, mens du bor her, endrer ikke det utgangspunktet noe videre: det er fortsatt ditt bosted som avgjør at norske myndigheter kan behandle saken. Har saken din i tillegg et element av at ektefellen kan tenkes å reise sak i sitt eget bostedsland, lønner det seg å avklare det spørsmålet tidlig, selv om det for de fleste rene forkynningssaker som Svanhilds ikke er noen reell konkurrerende prosess å bekymre seg for.

To veier til skilsmisse: separasjon i ett år, eller to år fra hverandre

Den vanligste veien er separasjon først, etterfulgt av skilsmisse tidligst ett år senere. Har samlivet allerede vært brutt i minst to år, slik det etter hvert ble tilfelle for Svanhild og mannen, kan du i stedet søke om skilsmisse direkte uten en forutgående separasjonsperiode. Denne andre veien er ofte raskere for par der den ene har bodd i utlandet en god stund allerede, fordi de to årene uansett har gått mens avstanden bygget seg opp gradvis. Svanhild valgte likevel den vanlige separasjonsveien, rett og slett fordi hun ønsket en formell bekreftelse på bruddet tidligst mulig i prosessen, i stedet for å vente til toårsgrensen var passert med sikkerhet.

Hva som skjer hvis han ikke svarer i det hele tatt

Blir forkynningen bekreftet, men ektefellen likevel ikke svarer på henvendelsene fra Statsforvalteren, stopper ikke saken av den grunn. Manglende svar fra den andre parten hindrer verken separasjon eller senere skilsmisse, så lenge kravene til forkynning og saksbehandling ellers er oppfylt. Det den manglende responsen derimot kan komplisere, er det økonomiske oppgjøret og eventuelle spørsmål om barna, siden en avtale krever to parter som faktisk snakker sammen. Mistenker du at ektefellen bevisst unngår kontakt for å trenere saken, er det verdt å nevne dette eksplisitt overfor Statsforvalteren tidlig, slik at saksbehandleren kan vurdere alternative måter å sikre forkynning på i stedet for å vente i det uendelige på et svar som aldri kommer. Skal formuen deles etter reglene om privat skifte ved skilsmisse, er det dessuten en fordel om begge parter i det minste svarer på henvendelser om verdivurdering av felles eiendeler, selv om selve skilsmissesaken går sin gang uavhengig av det.

Svanhild endte opp med å bruke litt over ett år fra søknaden om separasjon til skilsmissen var endelig, der brorparten av forsinkelsen lå i de tre første månedene mens forkynningen av papirene gikk sin gang gjennom det polske systemet. Etter det gikk resten av tiden akkurat som den ville gjort om mannen hadde bodd i Arendal i stedet for i Warszawa, med samme frister og samme skjema hos Statsforvalteren.

Kort oppsummert

• Skilsmisse ektefelle i utlandet krever ikke hans samtykke, bare at du selv har bosted i Norge.
• Forkynning av papirene i utlandet er det som normalt tar mest tid, ofte flere måneder ekstra.
• Du kan velge separasjon med skilsmisse tidligst ett år senere, eller skilsmisse direkte hvis samlivet har vært brutt i minst to år.
• Manglende svar fra ektefellen i utlandet stopper ikke selve skilsmissesaken, men kan komplisere det økonomiske oppgjøret.