Skatteavtaler kan påvirke både om og hvordan Norge beskatter
Norge har inngått skatteavtaler med et stort antall land, og disse avtalene har som hovedformål å unngå at samme inntekt eller gevinst blir dobbeltbeskattet — altså beskattet fullt ut i to land samtidig. En skatteavtale mellom Norge og et annet land kan påvirke situasjonen for noen som Marte på to ulike måter: den kan påvirke om Norge i det hele tatt har rett til å beskatte en gitt gevinst etter at skattyter har flyttet, og den kan påvirke hvordan en eventuell dobbeltbeskatning unngås eller reduseres i praksis, for eksempel gjennom kreditfradrag for skatt betalt i det andre landet.
Det er imidlertid ingen generell regel om at «har Norge skatteavtale med landet du flytter til, slipper du exit-skatt» — det er langt mer nyansert enn som så. Den konkrete virkningen avhenger av innholdet i akkurat den skatteavtalen som gjelder mellom Norge og det aktuelle landet, og må derfor vurderes konkret for hvert enkelt land.
Hvorfor er dette så avhengig av det enkelte landet?
Skatteavtaler er individuelt forhandlede avtaler mellom to stater, og selv om mange av dem bygger på lignende internasjonale modellavtaler, kan detaljene variere betydelig fra land til land — særlig når det gjelder nyere fenomener som exit-skatt på urealiserte gevinster, som ikke alltid var en like fremtredende problemstilling da eldre skatteavtaler opprinnelig ble forhandlet. Noen avtaler kan ha bestemmelser som mer eller mindre direkte regulerer beskatningsretten til gevinster på aksjer ved bosted-skifte, mens andre avtaler er mindre presise på akkurat dette punktet, og overlater mer til at spørsmålet må løses gjennom alminnelige tolkningsprinsipper.
For Marte betyr dette at hun ikke bare kan lene seg på en generell antakelse om at «Frankrike har skatteavtale med Norge, så da ordner det seg», men heller bør undersøke konkret hvordan skatteavtalen mellom Norge og Frankrike behandler nettopp gevinster på aksjer ved utflytting, og om denne avtalen i praksis vil begrense Norges rett til å håndheve exit-skatten, eller om den i stedet primært regulerer hvordan en eventuell fransk beskatning av samme verdier senere skal samordnes med det norske kravet.
To praktiske hovedspørsmål Marte bør stille
Det kan være nyttig for Marte å strukturere egen vurdering rundt to konkrete spørsmål:
For det første: Vil Frankrike, etter at hun har flyttet dit og blitt skattemessig bosatt der, på et senere tidspunkt selv beskatte en eventuell gevinst dersom hun selger aksjene sine mens hun bor i Frankrike? Hvis svaret er ja, oppstår spørsmålet om dobbeltbeskatning — altså at både Norge (gjennom exit-skatten) og Frankrike (gjennom sin egen gevinstbeskatning ved et senere salg) i prinsippet kunne kreve skatt av deler av samme verdiøkning.
For det andre: Hvordan løses en slik eventuell dobbeltbeskatningssituasjon etter skatteavtalen mellom de to landene — gjennom kreditfradrag, gjennom at det ene landet gir avkall på sin beskatningsrett, eller på annen måte? Dette er tekniske spørsmål som i praksis krever konkret kjennskap til innholdet i akkurat denne skatteavtalen, og som Marte neppe bør forsøke å tolke helt på egen hånd uten bistand.
Hvorfor akkurat aksjegevinster kan være et grenseland i eldre avtaler
Mange av Norges eldste skatteavtaler ble forhandlet på et tidspunkt da spørsmålet om beskatning av latente, urealiserte gevinster ved bostedsskifte knapt var en del av det internasjonale skattebildet slik det er i dag. Nyere avtaler, og nyere tolkningspraksis av eldre avtaler, tar i økende grad høyde for denne typen problemstillinger, men det er ingen selvfølge at avtalen mellom Norge og et gitt land uttrykkelig regulerer nettopp exit-skatt på aksjegevinster. Der avtaleteksten er taus eller upresis på dette punktet, kan det oppstå reell usikkerhet om hvordan avtalen skal tolkes og anvendes på en exit-skattesituasjon, noe som i seg selv er et argument for at Marte bør få en konkret vurdering av akkurat den avtaleteksten som gjelder mellom Norge og Frankrike, fremfor å anta at nyere norske interne regler uten videre er begrenset av en eldre avtale som ikke direkte omtaler problemstillingen.
Skatteavtale er ikke det samme som skattefritak
Et viktig poeng å ta med seg, er at det å ha en skatteavtale med et land ikke er det samme som at man automatisk unngår all norsk beskatning ved å flytte dit. Skatteavtaler handler primært om å fordele beskatningsretten mellom to land og unngå dobbeltbeskatning — ikke om å gi generelt skattefritak til dem som flytter mellom de to landene. Marte bør derfor ikke gå ut fra at eksistensen av en skatteavtale i seg selv reduserer eller fjerner exit-skatten hun ellers ville vært omfattet av; avtalen kan i beste fall bidra til at hun ikke også blir beskattet en gang til i Frankrike av samme verdiøkning senere.
Hva bør Marte gjøre videre?
Gitt kompleksiteten i samspillet mellom norske interne exit-skatteregler og en konkret skatteavtale, er dette et område der Marte bør søke en konkret vurdering knyttet spesifikt til skatteavtalen mellom Norge og Frankrike, og til hennes egen situasjon med aksjer i et norsk oppstartsselskap. Prinsippene som er skissert over forklarer hvorfor spørsmålet er relevant å stille, men selve svaret ligger i avtaleteksten og i hvordan den skal anvendes på nettopp hennes tilfelle. Det gjelder desto mer siden exit-skatteregelverket i seg selv har vært gjenstand for betydelige endringer de siste årene, noe som også kan påvirke hvordan eldre skatteavtaler forstås og anvendes opp mot det nyere regelverket.
Kort oppsummert - En skatteavtale mellom Norge og tilflyttingslandet kan påvirke både om og hvordan Norge kan skattlegge deg etter utflytting, og kan bidra til å forhindre dobbeltbeskatning. - Det finnes ingen generell regel om at en skatteavtale automatisk fjerner exit-skatteplikten — virkningen avhenger av innholdet i den konkrete avtalen. - Vurder om tilflyttingslandet selv vil beskatte en senere gevinst, og hvordan en eventuell dobbeltbeskatning løses etter avtalen. - En skatteavtale er ikke det samme som skattefritak — den handler om fordeling av beskatningsrett, ikke generelt fritak. - Dette bør vurderes konkret for hvert enkelt land, ikke antas generelt.