Bakgrunn: forsvarlighetskravet i kommunal helsetjeneste
Kommuner har etter helselovgivningen plikt til å sørge for nødvendig helsehjelp til innbyggerne, blant annet gjennom hjemmesykepleie og annen pleie- og omsorgstjeneste. Denne plikten er ikke bare en organisatorisk forpliktelse om å tilby en tjeneste – den er også knyttet til et krav om at tjenesten som faktisk gis, må være forsvarlig. Forsvarlighetskravet er en rettslig standard: det sier ikke presist hvor mange minutter eller hvilken metode som må brukes i hvert enkelt tilfelle, men stiller krav om at pleien og behandlingen som gis, ligger innenfor det en pasient i den aktuelle situasjonen med rimelighet kan forvente av faglig forsvarlig helsehjelp.
Saken som ble stående som Sårstell-dommen, oppsto der en pasient mottok pleie fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og der stell av sår ikke ble utført på en tilstrekkelig forsvarlig måte. Konsekvensen var at pasientens tilstand ble vesentlig forverret sammenlignet med hva som ville vært utfallet dersom sårstellet hadde vært faglig forsvarlig utført og fulgt opp. Pasienten krevde erstatning fra kommunen for det tapet den mangelfulle oppfølgingen hadde påført.
Det rettslige spørsmålet
Høyesterett måtte ta stilling til om kommunens pleie av pasienten hadde vært uforsvarlig, og om dette avviket fra forsvarlighetskravet var alvorlig og klart nok til at det kunne begrunne erstatningsansvar for kommunen etter alminnelige erstatningsrettslige regler om ansvar for uaktsom svikt i en tjeneste det offentlige har påtatt seg å levere.
Høyesteretts avgjørelse og begrunnelse
Høyesterett la til grunn at kommunen har en klar plikt til å sørge for forsvarlig oppfølging av pasienter som mottar pleie- og omsorgstjenester i hjemmet, herunder forsvarlig sårstell der dette er nødvendig. Retten vurderte konkret hvordan sårstellet faktisk hadde vært utført og fulgt opp over tid, og sammenholdt dette med hva som må kunne forventes av forsvarlig praksis i en tilsvarende situasjon.
Konklusjonen var at den pleien pasienten faktisk hadde mottatt, ikke holdt et forsvarlig faglig nivå, og at dette avviket hadde bidratt til den forverringen av tilstanden pasienten senere opplevde. Dette var tilstrekkelig til å utløse erstatningsansvar for kommunen: når det offentlige først har påtatt seg ansvaret for å gi en pasient nødvendig helsehjelp, følger det med en plikt til at hjelpen faktisk gis på en forsvarlig måte – og svikter dette på en måte som direkte forverrer pasientens helsetilstand, kan ikke kommunen skjule seg bak at ressursene i tjenesten er begrensede.
Hvorfor saken har blitt stående som viktig
Sårstell-dommen er blitt en sentral referanse i helse- og erstatningsrett fordi den konkretiserer hva forsvarlighetskravet faktisk betyr i praksis, og fordi den viser at kravet har reelle konsekvenser: det er ikke bare en honnørformulering i loven, men en rettslig standard domstolene er villige til å håndheve gjennom erstatningsansvar når kommunen svikter alvorlig. Dommen har dermed styrket pasienters og pårørendes muligheter til å nå frem med krav om erstatning når kommunal pleie ikke holder mål, og den brukes fortsatt aktivt når helsepersonell, jurister og tilsynsmyndigheter skal vurdere om en konkret hendelse i pleie- og omsorgstjenesten representerer et uforsvarlig avvik fra god praksis.
Dommen henger dessuten tett sammen med den bredere linjen fra Fusa-dommen: begge sakene handler i bunn og grunn om at kommunens frihet til å organisere og prioritere innenfor helse- og sosialtjenesten har en klar nedre grense, og at domstolene er beredt til å håndheve denne grensen når enkeltmennesker rammes av at grensen ikke overholdes.
Kort oppsummert - Saken gjaldt en pasient som fikk mangelfullt sårstell gjennom den kommunale pleie- og omsorgstjenesten. - Spørsmålet var om den svikten kommunen sto for, var alvorlig nok til å utløse erstatningsansvar. - Høyesterett fant at pleien ikke var faglig forsvarlig, og at dette hadde forverret pasientens tilstand. - Kommunen ble ansett erstatningsansvarlig for det uforsvarlige sårstellet. - Dommen konkretiserer forsvarlighetskravet i kommunal helsetjeneste og bygger videre på linjen fra Fusa-dommen.