Hva saken dreide seg om

Samboerdom II gjaldt en situasjon der den ene parten ikke uten videre kunne sies å være sameier i eiendom eller verdier som formelt tilhørte den andre. Med andre ord: den innsatsen som var lagt ned, var ikke nødvendigvis knyttet direkte til anskaffelsen av en bestemt gjenstand på en slik måte at sameieregelen fra 1978-dommen kunne anvendes direkte. Spørsmålet ble da om det fantes et annet rettslig grunnlag parten likevel kunne bygge et krav på.

Høyesteretts vurdering

Høyesterett tok utgangspunkt i noe som er blitt et av de mest siterte utsagnene i norsk samboerrett: at det mellom samboere består et livs- og interessefellesskap som strekker seg langt utover selve eiendomsretten. Denne erkjennelsen — at et samboerforhold er mer enn summen av hvem som formelt eier hva — ble brukt som et argument for at loven måtte ha rom for å korrigere åpenbart urimelige utfall, selv der en klassisk sameievurdering ikke ga grunnlag for krav.

Retten pekte samtidig på en praktisk realitet: mye av det samboere bidrar med overfor hverandre gjennom et samliv, gis nettopp «uten tanke på økonomisk vederlag» — det ligger i selve naturen til et nært samliv at man ikke fører regnskap over hvert bidrag mens forholdet varer. Men dette betyr ikke at loven skal være blind for slike bidrag dersom forholdet tar slutt, og fordelingen viser seg å bli sterkt urimelig for den som har bidratt mest, uten å sitte igjen med tilsvarende eierandeler.

På dette grunnlaget åpnet Høyesterett for at vederlag kunne kreves på ulovfestet grunnlag — det vil si uten støtte i noen konkret lovbestemmelse — basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper, kombinert med en konkret rimelighetsvurdering av forholdene i den enkelte sak. I tillegg videreutviklet dommen forståelsen fra 1978 om at der samboere har hatt felles bolig og husholdning med tett sammenblandet økonomi over tid, kan dette i seg selv gi grunnlag for at det oppstår sameie i verdier som er bygget opp i fellesskap gjennom samlivet — ikke bare i enkeltstående eiendeler anskaffet sammen.

To spor for krav mellom samboere

Med Samboerdom II ble det tydeligere at samboere som ønsker et økonomisk oppgjør ved samlivsbrudd, i praksis har to ulike, supplerende spor å bygge på. Det ene sporet er sameie: å vise at man, gjennom bidrag eller sammenblandet økonomi, har blitt medeier i konkrete eiendeler. Det andre sporet er vederlag: å kreve økonomisk kompensasjon for innsats som har beriket den andre parten, selv der man ikke kan vise til sameie i en bestemt gjenstand. Dette andre sporet ble senere presisert og videreutviklet betydelig gjennom Stell- og pleiedommen fra 2000, som formulerte de to kumulative vilkårene — økonomisk fordel og rimelighet — som fortsatt brukes i dag.

Betydningen i dag

Samboerdom II er fortsatt en del av grunnlaget for hvordan norske domstoler i dag vurderer økonomiske tvister mellom samboere ved samlivsbrudd. Fordi Norge fortsatt mangler en egen lov som fullt ut regulerer formuesoppgjøret mellom samboere, er det nettopp denne kombinasjonen av ulovfestet sameierett og ulovfestet vederlagsrett — slik den ble bygget opp gjennom Samboerdommen i 1978 og videreutviklet i Samboerdom II i 1984 — som utgjør selve verktøykassen advokater bruker når samboerskap tar slutt.

Det er likevel grunn til å nevne at senere rettspraksis, blant annet fra 2011, har strammet inn adgangen til vederlag for rene løpende forbruksutgifter mellom samboere, gjennom det som kalles halvdelsprinsippet — man må normalt ha dekket mer enn halvparten av de felles forbruksutgiftene for å kunne kreve vederlag for dette. Men for bidrag av mer ekstraordinær karakter, og for spørsmål om sameie i verdier bygget opp gjennom en sammenblandet samlivsøkonomi, er prinsippene fra Samboerdom II fortsatt sentrale.

For samboere som ønsker å unngå å måtte bygge et krav på disse skjønnsmessige, ulovfestede prinsippene i utgangspunktet, er anbefalingen den samme som etter 1978-dommen: en tydelig samboeravtale, gjerne kombinert med ryddig dokumentasjon av hvem som har betalt hva gjennom samlivet. En slik avtale kan for eksempel fastsette hvordan felles bolig, hytte og innbo skal fordeles dersom forholdet tar slutt, og dermed spare begge parter for den usikkerheten som følger av å måtte bevise bidrag og innsats i ettertid, gjerne mange år etter at pengene ble brukt og arbeidet ble utført.

Det er også verdt å merke seg at husstandsfellesskapsloven, som kom noen år etter Samboerdom II, i dag gir visse supplerende regler om hvem som kan overta felles bolig og innbo når et samboerforhold tar slutt, uavhengig av de rene eierspørsmålene. Denne loven regulerer likevel ikke selve eierfordelingen, bare bruksretten til boligen i en overgangsperiode, og løser derfor ikke de grunnleggende spørsmålene om sameie og vederlag som Samboerdom II og dens etterfølgere handler om. De to regelsettene må derfor ses i sammenheng: husstandsfellesskapsloven kan gi en midlertidig løsning på hvem som får bo hvor, mens det fortsatt er de ulovfestede prinsippene fra rettspraksis som avgjør det endelige økonomiske oppgjøret mellom partene.

Nettopp fordi disse to regelsettene løser ulike deler av problemet, opplever mange samboere at et brudd i praksis skjer i to faser: først en avklaring av hvem som blir boende i den nærmeste tiden, deretter en lengre og ofte mer krevende prosess for å komme fram til det endelige økonomiske oppgjøret om sameie og vederlag. Kjennskap til begge regelsettene er derfor nyttig for alle som står midt i, eller vurderer, et samboerbrudd.

Kort oppsummert

  • Samboerdom II (Rt. 1984 s. 497) videreutviklet de ulovfestede reglene om økonomisk oppgjør mellom samboere.
  • Høyesterett anerkjente at samboere har et livs- og interessefellesskap som går langt utover eiendomsretten alene.
  • Dommen åpnet for vederlagskrav basert på berikelses- og rimelighetsprinsipper, selv uten grunnlag i sameie.
  • Felles husholdning og sammenblandet økonomi over tid kan i seg selv gi grunnlag for sameie i verdier bygget opp under samlivet.
  • Dommen la grunnlaget for den videre utviklingen av vederlagslæren, som senere ble presisert i Stell- og pleiedommen fra 2000.