Hva saken faktisk handlet om

En kvinne leide hester av en rideskole til seg selv og sine to døtre, på henholdsvis ni og elleve år. Under en tur i galopp reagerte hesten hun red brått og sparket bakut, slik at kvinnen ble kastet av. Hun pådro seg brudd i nakke og rygg, og endte med 21 prosent varig medisinsk invaliditet. Kvinnen krevde erstatning fra rideskolen, som var forsikret hos Gjensidige. Forsikringsselskapet avviste kravet og anførte at kvinnen, som en erfaren og frivillig rytter, hadde akseptert risikoen som ligger i å ri hest, og at rideskolen derfor ikke burde svare for skaden.

Det springende punktet var dermed ikke om det forelå et objektivt ansvarsgrunnlag i utgangspunktet, det har lenge vært slått fast at dyreeiere i Norge har et strengt, skyldfritt ansvar for skader dyret deres forårsaker, men om dette ansvaret var avskåret fordi den skadelidte selv hadde akseptert risikoen ved aktiviteten.

Saken var langt fra opplagt før den kom til Høyesterett. Lavere instanser hadde vurdert spørsmålet ulikt, og det var reell usikkerhet om hvor grensen egentlig gikk mellom den risikoen en rytter frivillig går med på, og den risikoen en profesjonell aktør skal bære det økonomiske ansvaret for. Argumentet fra forsikringsselskapet var ikke urimelig i utgangspunktet: enhver som setter seg på en hest, vet at hester er levende dyr som kan reagere uforutsigbart, og det kan virke urimelig at en kommersiell aktør skal svare for enhver tenkelig konsekvens av noe kunden visste innebar en viss fare.

Hva Høyesterett kom fram til

Høyesterett ga kvinnen medhold og kom til at rideskolen, og dermed forsikringsselskapet, var ansvarlig, jf. HR-2018-403-A. Retten trakk et viktig skille mellom den risikoen en rytter normalt må regne med, og den risikoen en kommersiell rideskole faktisk skaper gjennom sin virksomhet. Vanlige ryttere som bruker skolehester regelmessig, må etter hvert regne med å falle av fra tid til annen, men slike fall fører som regel ikke til alvorlig, varig skade eller stort økonomisk tap. En rideskole som driver kommersiell utleie av hester til publikum, derimot, driver en virksomhet der alvorlige personskader fra tid til annen fremstår som en typisk og påregnelig risiko ved driften.

Høyesterett la avgjørende vekt på at det objektive ansvaret for dyreeiere, med røtter langt tilbake i norsk rettstradisjon, nettopp er begrunnet i at den som driver virksomheten er nærmest til å bære den økonomiske risikoen, blant annet fordi virksomheten kan forsikre seg og fordele kostnadene, i motsetning til en enkelt kunde som rammes tilfeldig. Aksept av risiko kunne derfor ikke brukes til å frita rideskolen for ansvar når skaden gikk langt utover det en rytter normalt må tåle. Kvinnen fikk dermed erstatning for de alvorlige skadene hun var påført.

Dette objektive ansvaret for dyreeiere er blant de eldste erstatningsrettslige reglene vi fortsatt bruker aktivt i Norge, og skiller seg fra de fleste andre erstatningsgrunnlag ved at det ikke krever bevis for skyld i det hele tatt. Tanken bak regelen er enkel: dyr kan oppføre seg uforutsigbart uansett hvor godt de er trent og uansett hvor forsiktig eieren er, og den som velger å tjene penger på å stille dyr til rådighet for andre, bør derfor bære den økonomiske risikoen dette innebærer, fremfor å la den tilfeldige kunden sitte igjen med regningen. Nettopp fordi ansvaret er så strengt, blir spørsmålet om aksept av risiko kan begrense det, ekstra viktig i praksis, og det er dette spenningsforholdet Høyesterett avklarte i denne saken.

Hva dette betyr i praksis i dag

Rideulykkedommen er den sentrale referansen når spørsmålet er om aksept av risiko kan frita en kommersiell aktør for ansvar ved personskade. Dommen slår fast at det ikke er nok for et forsikringsselskap eller en virksomhet å vise til at kunden visste at aktiviteten innebar en viss fare. Det avgjørende er om skaden som faktisk inntraff, ligger innenfor den risikoen kunden med rimelighet måtte forvente, eller om den går ut over dette.

For deg som driver med hesteaktiviteter, enten som rytter, forelder til et barn som rir, eller som kunde hos en rideskole, betyr dette at du fortsatt må tåle at et vanlig fall av hesten normalt ikke gir rett til erstatning. Men dersom du blir alvorlig og varig skadet, slik som i denne saken, kan du ha et solid erstatningskrav mot rideskolen selv om du visste at riding generelt innebærer en viss risiko. Dommen har også overføringsverdi til andre kommersielle aktiviteter der kunder må signere på at de er kjent med risikoen, for eksempel klatreparker, hundekjøring og lignende opplevelsestilbud: en generell aksept av at aktiviteten kan være farlig, fritar ikke automatisk arrangøren for ansvar når det som skjer, går ut over det typiske og påregnelige. Samtidig er det verdt å huske at denne saken bygget på det særskilte objektive ansvaret for dyreeiere, så terskelen for ansvar kan være noe annerledes for aktiviteter uten dette særlige rettsgrunnlaget.

Har du signert en samtykkeerklæring eller ansvarsfraskrivelse før du deltok i en risikofylt aktivitet, viser dommen at et slikt dokument ikke nødvendigvis er avgjørende for om du kan kreve erstatning senere. Det domstolene faktisk ser på, er hva slags risiko du reelt sett kunne forvente ut fra aktivitetens art, ikke bare hva som står skrevet på et skjema. En rytter som blir kastet av fordi hesten snubler, er noe annet enn en rytter som blir alvorlig skadet fordi hesten oppfører seg uforutsigbart voldsomt, og det er nettopp denne typen sondring dommen viser at domstolene skal foreta, uavhengig av hvilke skriftlige forbehold arrangøren måtte ha bedt deg signere på i forkant.

Kort oppsummert - Rideulykkedommen (HR-2018-403-A) gjaldt en kvinne som ble kastet av en utleid skolehest og fikk 21 prosent varig medisinsk invaliditet. - Forsikringsselskapet anførte at kvinnen hadde akseptert risikoen ved riding, men Høyesterett var uenig. - Retten skilte mellom vanlige fall ryttere må regne med, og alvorlige skader som fremstår som en typisk risiko ved kommersiell rideskoledrift. - Rideskolen ble holdt ansvarlig etter det objektive ansvaret for dyreeiere, og kvinnen fikk erstatning. - Dommen viser at aksept av risiko har klare grenser overfor kommersielle aktører, særlig når skaden går ut over det typiske og påregnelige.