Hva er dette egentlig, skattemessig sett?

Når selskapets kredittkort brukes til å dekke rene private utgifter — klær, dagligvarer, private reiser, fritidsaktiviteter og lignende som ikke har noen sammenheng med selskapets virksomhet — er dette i realiteten gjentatte private uttak fra selskapet, som etter alminnelige regler skulle vært skattlagt fortløpende, enten som lønn eller som utbytte, avhengig av hva som er riktig klassifisering i det enkelte tilfellet. At betalingen har gått via et kredittkort i stedet for kontanter eller bankoverføring, endrer ikke den underliggende skattemessige realiteten.

Hvorfor blir dette gjerne mer alvorlig jo lenger det pågår?

Det er en viktig, og fullt forståelig, forskjell mellom en enkeltstående feil og et mønster som har fått bygge seg opp over flere år uten korrigering. En enkeltstående feilbruk — som raskt oppdages, tilbakebetales eller korrigeres i regnskapet — behandles naturlig nok annerledes enn et gjentakende, systematisk mønster som har fortsatt over lang tid uten at noe er gjort.

Jo lenger et slikt forhold har pågått udokumentert og ukorrigert, desto mer kan skatteetaten, ved en eventuell kontroll, komme til å vurdere det som noe mer enn en ren feilrapportering — i ytterste konsekvens som noe som nærmer seg en bevisst unndragelse, avhengig av omfanget og om det fremstår som en villet handling snarere enn en glipp. Dette er ikke ment som en skremmende påstand, men en beskrivelse av hvordan slike saker faktisk vurderes: tid, omfang og mønster spiller inn i vurderingen av hvor alvorlig forholdet anses å være.

Et eksempel

Jonas Reme eier og driver Reme Bygg AS. I løpet av de siste tre-fire årene har Jonas jevnlig brukt selskapets kredittkort til private innkjøp — noen dagligvarer her, en ferietur der, samt en del mindre kjøp han knapt husker detaljene på lenger. Det har aldri vært noen ond vilje bak dette — det startet som en praktisk løsning i en hektisk periode, og har bare fortsatt uten at noen har tatt tak i det.

Jonas bestemmer seg nå for å gå gjennom kortutskriftene sammen med regnskapsfører, identifisere de private postene så godt det lar seg gjøre, og få dette korrigert — enten ved at beløpene innberettes som lønn eller utbytte for de aktuelle årene, eller ved at eventuelle feil rettes opp gjennom endringsmelding for tidligere leverte skattemeldinger, avhengig av hva som er riktig fremgangsmåte i hans konkrete situasjon. Selv om dette medfører en etterberegning og trolig noe tilleggsskatt, står Jonas i en vesentlig bedre posisjon ved å rydde opp på eget initiativ enn han ville gjort dersom forholdet først ble avdekket gjennom en kontroll flere år senere, med et enda større akkumulert beløp og uten at noen korrigering var forsøkt.

Hva er den anbefalte fremgangsmåten hvis du kjenner deg igjen i dette?

Det klart beste rådet er å rydde opp fremfor å la forholdet fortsette. Konkret innebærer dette typisk å gå gjennom kortbruken over den aktuelle perioden, skille private utgifter fra reelle driftskostnader så nøyaktig som mulig, og deretter få dette korrekt bokført og — der det er nødvendig — etterinnberettet som lønn eller utbytte for de riktige årene. Involver regnskapsfører eller advokat tidlig i denne prosessen, både for å sikre at korrigeringen gjøres riktig, og fordi de kan gi deg et realistisk bilde av hvilke konsekvenser du står overfor og hvordan disse best håndteres.

Er det forskjell på å rydde opp selv og å bli tatt i kontroll?

Ja, en betydelig forskjell. Å selv ta initiativ til å korrigere forholdet — før skatteetaten eventuelt oppdager det gjennom en kontroll — blir generelt sett mer positivt enn om det samme forholdet avdekkes utenfra. Dette handler dels om at frivillig retting kan påvirke vurderingen av tilleggsskatt, og dels om at det rett og slett gir et helt annet utgangspunkt for dialogen med skattemyndighetene enn om forholdet først kommer for dagen gjennom en kontroll du ikke har initiert selv.

Hvordan unngår du at dette skjer igjen fremover?

Den praktiske løsningen er ofte ganske enkel: hold selskapets kort strengt til selskapets utgifter, og bruk eget privat kort til private kjøp. Har du behov for å ta ut penger til privat forbruk, gjør dette på en ordentlig, dokumentert måte — som lønn eller utbytte gjennom vanlige kanaler — fremfor at det skjer «på siden» gjennom løpende kortbruk. Dette gir både deg selv og eventuell regnskapsfører full oversikt, og fjerner grunnlaget for at et lignende etterslep bygger seg opp igjen.

Hva om beløpene er små, men mønsteret er langvarig?

Et spørsmål som ofte dukker opp er om det egentlig spiller noen rolle dersom hver enkelt privat transaksjon er liten — noen hundrelapper her og der — når det som bekymrer er at mønsteret har vart lenge. Svaret er at det er den samlede, akkumulerte verdien over tid som er mest relevant i en skattemessig vurdering, ikke størrelsen på hver enkelt transaksjon isolert sett. Mange små, jevnlige private uttak over flere år kan samlet utgjøre et betydelig beløp, selv om ingen enkelttransaksjon i seg selv fremstår som stor eller påfallende.

Dette er også grunnen til at det sjelden er noen god strategi å tenke «det er jo bare småbeløp» som en begrunnelse for å la forholdet fortsette uten å rydde opp. Et mønster av mange små, udokumenterte private uttak over tid kan i praksis bli vurdert samlet, på samme måte som om det var ett stort uttak — og jo lenger mønsteret har fått pågå, desto mer arbeid kreves det gjerne for å rekonstruere og korrigere det i etterkant, sammenlignet med om det tas tak i tidlig.

Kort oppsummert

  • Privat bruk av selskapets kredittkort er i realiteten gjentatte uttak som skulle vært skattlagt fortløpende som lønn eller utbytte.
  • Jo lenger forholdet har pågått udokumentert, desto mer alvorlig kan det vurderes — fra ren feilrapportering til noe som nærmer seg bevisst unndragelse.
  • Å rydde opp og korrigere på eget initiativ stiller deg vesentlig bedre enn om forholdet avdekkes gjennom en kontroll.
  • Involver regnskapsfører eller advokat tidlig i en slik oppryddingsprosess.
  • Fremover: hold selskapets kort strengt til selskapets utgifter, og ta heller ut privat forbruk gjennom ordentlig lønn eller utbytte.