Kan pårørende nekte obduksjon?

To typer obduksjon

En medisinsk obduksjon er en undersøkelse av en død person som en lege har bedt om. Formålet er å påvise eller utelukke forandringer som skyldes sykdom eller skade. Den skal for eksempel avklare hvorfor en kreftsykdom spredte seg, eller om et behandlingsforløp traff.

En rettsmedisinsk obduksjon er en obduksjon som politiet og påtalemyndigheten krever fordi det er mistanke om straffbar handling, eller fordi dødsårsaken er uviss og særlige forhold tilsier det. Reglene om sakkyndig likundersøkelse står i straffeprosessloven § 228.

Legen som konstaterer døden, skal så langt det er mulig vurdere om det bør gjøres en medisinsk obduksjon. Det er legen som fremmer kravet, og sykehuset avgjør om den gjennomføres (obduksjonsloven § 5).

Når du kan nekte

Ved en medisinsk obduksjon har pårørende en sterk rett. Obduksjonen kan bare gjennomføres når det ikke er grunn til å tro at den døde ville ha motsatt seg det. Pårørende skal så langt det er mulig spørres om det fantes slike forhold. Den kan heller ikke gjennomføres dersom én av de nærmeste pårørende nekter (obduksjonsloven § 7).

Det er nok at én av dem sier nei. De trenger ikke være enige, og den som nekter, behøver ikke oppgi noen grunn. Loven krever at de nærmeste informeres, så langt det er mulig, om at obduksjon er ønsket, hva den innebærer, og at de kan nekte.

Samme regel gjelder når sykehuset vil ta ut biologisk materiale fra avdøde til undervisning eller forskning.

Statsforvalteren kan tillate obduksjon selv om pårørende har nektet, hvis det ligger føre særlige grunner til at den døde bør obduseres. Det er et snevert unntak, og lovteksten krever mer enn at obduksjon ville vært nyttig.

Husk også at avdøde kan ha sagt noe selv. Hadde han eller hun uttrykt at obduksjon ikke var ønsket, skal det telle, selv om ingen av de nærmeste har nektet. Det står i selve lovkravet: obduksjon kan bare gjennomføres når det ikke er grunn til å tro at den døde ville ha motsatt seg det.

Hvem som er nærmeste pårørende

Loven viser til definisjonen i pasient- og brukerrettighetsloven. Den nærmeste pårørende er den som pasienten selv har oppgitt. Når pasienten ikke kan oppgi det, tas det utgangspunkt i denne rekkefølgen: ektefelle, registrert partner, samboer, barn over 18 år, foreldre eller andre med foreldreansvar, søsken over 18 år, besteforeldre, andre nære familiemedlemmer og verge eller fremtidsfullmektig.

Definisjonen sier også at det er den som i størst utstrekning har hatt varig og løpende kontakt med den døde som regnes som nærmeste pårørende, men med rekkefølgen som utgangspunkt. Loven bruker uttrykket «de nærmeste pårørende» i flertall, slik at flere kan ha rett til å nekte.

Når du ikke kan nekte

Er det mistanke om straffbar handling bak dødsfallet, er det politiet som avgjør om det skal foretas sakkyndig likundersøkelse. Pårørende kan ikke nekte en rettsmedisinsk obduksjon som er besluttet av påtalemyndigheten. Før den er avgjort, kan en medisinsk obduksjon ikke starte (obduksjonsloven § 6).

For dem som dør i vegtrafikken gjelder en egen regel. Alle drepne i trafikken skal obduseres. Pårørende skal varsles og få uttale seg, men de kan bare nekte hvis de av religiøs eller livssynsmessig overbevisning er imot. Det er altså ikke nok å være uenig eller å synes det er vondt.

Hva en obduksjon betyr for gravferden

Kroppen kan ikke gravlegges mens en obduksjon pågår. Fristene på ti virkedager for gravlegging og kremasjon i gravplassloven gjelder ikke når legemet skal brukes etter obduksjonsloven eller det er besluttet sakkyndig likundersøkelse (§ 13). Planlegg gravferden først når dere vet om det blir obduksjon, og be sykehuset om å si fra når kroppen er frigitt.

Vet dere ikke hva den døde ville ha ment om obduksjon, bør dere snakke sammen. Legen eller sykehuset skal gi informasjon om hva en obduksjon innebærer og hva den kan gi svar på, slik at dere kan ta stilling. Dere har ingen plikt til å svare med en gang, men sykehuset trenger som regel svaret raskt, siden gravferden ellers ikke kan planlegges.

Magnus på sykehuset

Magnus Eide, 58, dør på sykehuset av en uavklart lungesykdom. Legen vurderer at en obduksjon kan gi svar og tar det opp med kona, Tone, og sønnen Nils på 24. Tone vil gjerne vite hva som skjedde. Nils er imot og sier at faren aldri ville ha latt seg «skjære i».

Siden én av de nærmeste pårørende nekter, kan sykehuset ikke gjennomføre obduksjonen. Tone må respektere det, og saken legges bort uten at statsforvalteren trekkes inn. Det er ikke særlige grunner til å overstyre dem.

Hadde Magnus i stedet dødd i en bilulykke, ville han blitt obdusert uansett hva Nils mente, med mindre Nils av religiøs overbevisning var imot.

Kort oppsummert

• Pårørende kan nekte medisinsk obduksjon. Nekter én av de nærmeste, kan den ikke gjennomføres.
• Statsforvalteren kan tillate obduksjon likevel når det finnes særlige grunner.
• Pårørende kan ikke nekte en rettsmedisinsk obduksjon som politiet har besluttet.
• Drepte i vegtrafikken skal obduseres. Pårørende kan bare nekte av religiøs eller livssynsmessig overbevisning.
• Nærmeste pårørende regnes etter pasient- og brukerrettighetsloven, med ektefelle, partner og samboer først.