Opplysningsplikten omfatter forhold selskapet ikke spurte om direkte.

Hva er egeninitiativplikten i forsikringsavtaleloven § 4-1?

Forsikringsavtaleloven § 4-1 inneholder to ulike krav. Det første er en svarplikt: du skal gi riktige og fullstendige svar på de spørsmålene selskapet faktisk stiller. Det andre, og mindre kjente, er en egeninitiativplikt: du skal av eget tiltak opplyse om forhold du forstår er av vesentlig betydning for selskapets vurdering av risikoen, selv om selskapet ikke har stilt et konkret spørsmål om nettopp det forholdet.

Hvorfor holder det ikke bare å svare ærlig på spørsmålene i søknaden?

Et søknadsskjema kan aldri dekke alle tenkelige forhold som kan påvirke risikoen. Selskapet formulerer standardspørsmål ut fra det som er relevant for de fleste kundene, men noen ganger har du kunnskap om noe spesielt ved din egen situasjon som ikke fanges opp av et generelt spørsmål. Loven løser dette ved å legge et selvstendig ansvar på deg: forstår du at et forhold er vesentlig, kan du ikke gjemme deg bak at «de spurte jo ikke om det».

Må jeg opplyse om dyre gjenstander selskapet ikke spør om?

Ja, dette er et typisk eksempel på egeninitiativplikten i praksis. Tegner du innboforsikring og har hjemme en samling smykker, kunst eller andre gjenstander av betydelig verdi, kan dette være noe selskapet trenger å vite om for å vurdere risikoen og sette riktig sum for innboet, selv om søknadsskjemaet bare inneholder generelle spørsmål om boligtype og bosted. Har standardforsikringen en øvre grense for hva som dekkes av verdigjenstander uten særskilt avtale, er dette nettopp fordi selskapet forutsetter å bli informert om slike forhold av eget tiltak, ikke bare gjennom et avkrysningsskjema.

Hvordan vurderer selskapet om et forhold var vesentlig i ettertid?

Selskapet ser i praksis på om en normal, aktsom forsikringstaker i din situasjon ville forstått at forholdet kunne ha betydning for risikovurderingen. Det avgjørende er ikke om du personlig tenkte at dette sikkert ikke var så viktig, men om opplysningen objektivt sett var av en slik karakter at den kunne påvirket selskapets vurdering av deg som kunde. Jo mer åpenbart forholdet er, som en betydelig smykkesamling eller en dyr kunstgjenstand, desto vanskeligere er det å hevde i ettertid at du ikke forsto at det var relevant.

Er det tryggest å opplyse om for mye fremfor for lite?

Ja, klart. Å gi selskapet informasjon de i ettertid vurderer som unødvendig, koster deg i verste fall noen minutter ekstra i søknadsprosessen. Å utelate en opplysning som senere viser seg å ha vært vesentlig, kan derimot bety at du står svakere den dagen du faktisk trenger å bruke forsikringen. Er du i tvil om noe hjemme hos deg er verdifullt nok til å nevnes, er hovedregelen enkel: ta kontakt med selskapet og spør, eller nevn det uansett i søknaden.

Egeninitiativplikten gjelder ikke bare enkeltgjenstander, men kan også omfatte forhold ved selve boligen som påvirker risikoen for skade. Bor du for eksempel i en bolig med en kjent, tilbakevendende fuktproblematikk i kjelleren, kan dette være noe du bør nevne ved tegning av innboforsikring, selv om søknaden bare stiller generelle spørsmål om boligtype og byggeår. Har du nylig oppdaget noe lignende etter at forsikringen allerede er tegnet, er det dessuten verdt å vurdere om dette er noe som bør meldes til selskapet før det eventuelt fører til en skade, i stedet for å vente og se an situasjonen. En åpen dialog med selskapet om slike forhold kan i noen tilfeller også gi deg bedre veiledning om hvilke forebyggende tiltak som forventes av deg som forsikringstaker, noe som igjen kan redusere sjansen for senere diskusjoner dersom skaden faktisk skulle inntreffe.

Flytter du til en ny bolig eller kjøper nye, verdifulle gjenstander etter at forsikringen ble tegnet, er det lurt å oppdatere selskapet om dette fortløpende, i stedet for å anta at den opprinnelige søknaden fortsatt dekker alt du eier i dag.

Har du arvet gjenstander av betydelig verdi, som smykker eller kunst fra familien, gjelder egeninitiativplikten på samme måte som for ting du selv har kjøpt. Det er verdien og betydningen for risikovurderingen som er avgjørende, ikke hvordan du kom i besittelse av gjenstanden. Har du fått gjenstandene verdivurdert av en takstmann eller gullsmed, kan denne dokumentasjonen være nyttig å ta vare på, både for å underbygge opplysningen din til selskapet og for et eventuelt senere erstatningsoppgjør.

Kort oppsummert

• Forsikringsavtaleloven § 4-1 pålegger deg både en svarplikt og en egeninitiativplikt ved tegning.
• Egeninitiativplikten gjelder vesentlige forhold selskapet ikke har spurt om direkte.
• Dyre gjenstander i hjemmet er et typisk eksempel som kan omfattes av denne plikten ved innboforsikring.
• Vurderingen av hva som er vesentlig, tar utgangspunkt i hva en normalt aktsom forsikringstaker ville forstått.
• Er du i tvil om noe bør nevnes, er det tryggest å opplyse om det.