Opplysningsplikt ved tegning — det du glemte kan koste oppgjøret

Hva innebærer opplysningsplikten når du tegner forsikring?

Forsikringsavtaleloven § 4-1 pålegger deg som forsikringstaker to ting samtidig. Du skal svare riktig og fullstendig på de konkrete spørsmålene selskapet stiller i søknaden, og du skal i tillegg, av eget tiltak, opplyse om forhold du må forstå er vesentlige for hvordan selskapet vurderer risikoen, selv om du ikke blir spurt direkte om det. Gudrun sitt tilfelle rammer begge deler: spørsmålet om alarm var trolig stilt direkte, mens en tidligere lekkasje kan være noe hun burde forstått var relevant å nevne selv om det ikke sto som eget avkrysningspunkt i skjemaet.

Opplysningsplikten gjelder på tegningstidspunktet, altså når avtalen inngås eller fornyes med nye spørsmål, ikke som en løpende plikt til å varsle om alt som endrer seg i boligen underveis i forsikringsåret. Det er dette øyeblikksbildet selskapet baserer risikovurderingen sin på, og det er derfor svarene som gis akkurat da som får betydning dersom det senere oppstår en skade og opplysningene viser seg å ha vært uriktige.

For Gudrun betyr dette at det avgjørende tidspunktet er dagen hun fylte ut søknaden, ikke dagen skaden inntraff. Hadde alarmen fungert normalt på tegningstidspunktet og først sluttet å virke måneder senere, ville dette vært et helt annet spørsmål, som eventuelt måtte vurderes etter andre regler enn selve opplysningsplikten ved tegning.

Det er samtidig verdt å holde denne plikten atskilt fra en beslektet regel i § 4-9, som gjelder framkalling av selve forsikringstilfellet. Der § 4-1 og § 4-2 handler om hva du opplyste før avtalen ble inngått, handler § 4-9 om noe annet: har den sikrede selv forsettlig fremkalt skaden som inntreffer, er selskapet ikke ansvarlig for den, og selv uten forsett kan ansvaret reduseres dersom sikrede har opptrådt uaktsomt i forbindelse med selve hendelsen. Gudrun sin sak dreier seg utelukkende om opplysningene hun ga ved tegning, ikke om hvordan skaden senere oppsto, men de to regelsettene svarer altså på to ulike spørsmål og kan i prinsippet begge komme til anvendelse i samme sak.

Forskjellen på å svare feil og å fortie noe av eget tiltak

Det er en forskjell på å svare aktivt feil på et konkret spørsmål og å unnlate å nevne noe du ikke ble spurt om direkte. Svarte Gudrun «ja» på spørsmålet om alarm mens alarmen faktisk stod avslått, er dette et konkret uriktig svar på et konkret spørsmål. Den tidligere lekkasjen, dersom den ikke var et eget spørsmål i skjemaet, faller i stedet inn under den delen av opplysningsplikten som krever at hun av eget tiltak forstår at dette er relevant for risikovurderingen.

Denne andre kategorien er ofte vanskeligere å vurdere i praksis, siden det avgjørende er hva en alminnelig forsikringstaker i samme situasjon burde ha forstått var vesentlig, ikke hva Gudrun konkret tenkte der og da. Selskapet må kunne sannsynliggjøre at opplysningen faktisk var av en slik karakter at en normal kunde ville skjønt at den hørte hjemme i risikovurderingen, ikke bare at den i ettertid viste seg å være relevant for akkurat denne skaden.

Uaktsomhet, grov uaktsomhet og svik: hvorfor graden avgjør alt

Konsekvensen av at opplysningene var uriktige eller ufullstendige avhenger sterkt av hvor klanderverdig forholdet er. En ren og unnskyldelig feilhuskning, uten noen egentlig skyld, vil normalt ha begrenset eller ingen konsekvens for oppgjøret. Skyldes avviket derimot en viss grad av uaktsomhet, altså at Gudrun burde ha dobbeltsjekket eller husket bedre, kan dette likevel få betydning for oppgjøret dersom riktig informasjon ville påvirket selskapets vurdering av risikoen.

Grov uaktsomhet, der forholdet er markert mer klanderverdig enn en vanlig feil, øker risikoen for en betydelig reduksjon i erstatningen. Øverst i skalaen finner vi svik etter § 4-2, altså en bevisst villedning av selskapet, der loven åpner for at selskapet kan være helt uten ansvar. Det avgjørende gjennomgående er en konkret vurdering av både hvor alvorlig avviket var, og hvilken betydning riktig informasjon faktisk ville hatt for selskapets beslutning om å tilby forsikringen, og i så fall på hvilke vilkår og til hvilken pris.

Konsekvensen for oppgjøret ved uriktige opplysninger

I praksis åpner selskapet en nærmere undersøkelse så snart en skademelding avdekker et avvik mellom det som opprinnelig ble opplyst og det som nå viser seg å stemme. Selskapet sammenligner svarene fra søknaden med den nye informasjonen, og vurderer hva et riktig svar den gangen ville betydd. Ville selskapet uansett tilbudt forsikring på samme vilkår selv med riktig informasjon, har avviket normalt liten praktisk betydning for oppgjøret. Ville riktig informasjon derimot ført til høyere pris, strengere vilkår, eller at selskapet ikke ville tilby forsikring i det hele tatt, øker dette sjansen for at oppgjøret reduseres tilsvarende, gjerne omtalt som en avkortning i erstatningen.

Gudrun bør ikke ta for gitt at et avdekket avvik automatisk betyr avslag fra forsikringsselskapet. Selskapet skal vise en konkret sammenheng mellom den uriktige opplysningen og selve skaden eller risikovurderingen, ikke bare vise til at et svar i ettertid var unøyaktig.

Hel avkorting eller bare delvis avkorting av erstatningen

Fullstendig bortfall av ansvar er primært knyttet til de mest alvorlige tilfellene, altså der forholdet regnes som svik etter § 4-2. Under denne terskelen er det mer vanlig med en forholdsmessig avkortning enn et fullt avslag, men det finnes ingen fast formel for hvor stor avkortningen skal være. Selskapet vurderer dette konkret ut fra hvor betydningsfull opplysningen var for risikoen, og hvor klanderverdig avviket fremstår.

Gudrun bør derfor be selskapet konkretisere nøyaktig hvilken opplysning som var uriktig, hvorfor den regnes som vesentlig for risikovurderingen, og hvordan avkortningsprosenten er kommet frem til. Får hun bare et generelt avslag uten en slik begrunnelse, har hun et godt grunnlag for å be om en fornyet vurdering før hun aksepterer resultatet.

Slik unngår du å tape på egne opplysninger senere

Les alle spørsmålene i søknaden nøye før du signerer, og er du usikker på om noe er relevant, er hovedregelen at det er tryggere å opplyse om for mye enn for lite. Ta vare på en kopi av søknaden og svarene du faktisk ga, slik at du senere kan dokumentere nøyaktig hva som ble kommunisert dersom det oppstår uenighet. Oppdager du i etterkant at et svar var feil, for eksempel fordi du husket noe galt om egen forsikringshistorikk, er det langt bedre å korrigere dette skriftlig overfor selskapet med en gang enn å vente til en skade avdekker avviket, siden en frivillig retting reduserer risikoen for at forholdet senere vurderes som grovt uaktsomt eller som svik.

Blir Gudrun likevel møtt med en avkortning hun mener er for streng eller dårlig begrunnet, kan hun klage internt til selskapet først, og deretter gratis til Finansklagenemnda dersom hun ikke får medhold. Nemnda behandler denne typen tvister regelmessig, og selv om uttalelsen ikke er rettslig bindende, følger de fleste selskaper det nemnda kommer frem til. Oppstår det derimot en helt annen situasjon i etterkant, at selskapet mener det har utbetalt for mye og krever penger tilbake, gjelder andre regler enn selve opplysningsplikten ved tegning.

Kort oppsummert

• Opplysningsplikten etter forsikringsavtaleloven § 4-1 gjelder både svar på konkrete spørsmål og forhold du av eget tiltak må forstå er vesentlige for risikoen.
• Konsekvensen avhenger av alvorlighetsgraden: en unnskyldelig feil har liten betydning, mens svik etter § 4-2 kan gjøre selskapet helt uten ansvar.
• Mellom disse ytterpunktene er en forholdsmessig avkortning av erstatningen mer vanlig enn et fullt avslag, og selskapet må begrunne avkortningen konkret.
• Rett opp egne feil skriftlig så snart du oppdager dem, ta vare på søknaden din, og klage til Finansklagenemnda dersom du er uenig i selskapets vurdering.