Må jeg oppgi navn og adresse selv om jeg nekter å forklare meg?

To ulike plikter: identitet og forklaring

Mange tror at retten til å tie betyr at du ikke trenger å si noe som helst til politiet. Det stemmer ikke helt. Loven skiller mellom to ting.

Den ene er forklaringen om saken. Før politiet avhører en mistenkt, skal han eller hun få vite at det ikke er plikt til å forklare seg (straffeprosessloven § 232). Du kan derfor nekte å si hva du gjorde, hvor du var eller hvem du var sammen med.

Den andre er identiteten din. Den har du plikt til å oppgi. Det står i straffeloven § 162, som heter «Brudd på identifikasjonsplikten». Plikten gjelder overfor polititjenestepersoner, stevnevitner (de som forkynner papirer fra retten) og andre offentlige myndigheter som ber om opplysningene som en del av jobben sin. Den gjelder enten du er mistenkt, vitne eller bare står i nærheten.

Hva du må oppgi, og hva du kan la være

Paragrafen nevner fem opplysninger:

• navn
• fødselsdato
• fødselsår
• stilling (det vil si yrket ditt, eller om du for eksempel er student)
• bopel (adressen der du bor)

Ut over dette gir § 162 ingen plikt. Under et avhør setter politiet også opp en personaliarapport, der de blant annet spør om telefonnummer, inntekt, samlivsforhold og utdanning. Du blir bedt om å svare, men loven gir ingen straff for å la være å svare på de spørsmålene.

Paragrafen sier heller ikke at du må vise legitimasjon. Plikten er å oppgi opplysningene muntlig. Les mer om legitimasjon og politiet.

Når du nekter å oppgi navn til politiet

Å nekte å si hvem du er, kan få flere følger på en gang.

Du kan få bot. Straffen etter § 162 er bot, ikke fengsel. Boten kommer i tillegg til det saken ellers gjelder.

Politiet kan ta deg med til stasjonen. Politiloven § 8 gir politiet rett til å innbringe den som ikke oppgir navn, fødselsdato, fødselsår, stilling og bopel når politiet forlanger det. Det samme gjelder den som gir opplysninger det er grunn til å tvile på. Du må ikke holdes lenger enn nødvendig, og aldri over fire timer etter denne regelen. Se innbringelse til politistasjonen.

Politiet kan visitere deg. Etter politiloven § 10 kan politiet undersøke klærne dine og det du har med deg for å finne ut hvem du er, hvis du nekter å oppgi identiteten eller det er grunn til mistanke om at den du har oppgitt, er falsk.

Det skjer altså sjelden at du slipper unna med å holde navnet hemmelig. Som regel tar det bare lengre tid, og du risikerer en ekstra bot.

Falskt navn er verre enn å tie

Paragrafen rammer også den som oppgir uriktige opplysninger om seg selv eller andre. Gir du en kamerats navn, eller et oppdiktet navn, er det et brudd på § 162. Strafferammen er den samme, men følgene kan bli større.

Bruker du en annens identitet for å skaffe deg en fordel eller for å påføre noen tap eller ulempe, kan det være identitetskrenkelse etter straffeloven § 202. Der er strafferammen bot eller fengsel i inntil to år. Dersom den du ga navnet til, får et forelegg eller en innkalling, har du også skapt et problem for en annen person.

En løgn om navnet svekker dessuten troverdigheten din resten av saken. Har du løyet om hvem du er, er det lett for politiet og retten å tvile på resten av det du sier.

Kort oppsummert

• Du må oppgi navn til politiet selv om du nekter forklaring om saken.
• Plikten gjelder navn, fødselsdato, fødselsår, stilling og bopel, og brudd kan gi bot.
• Politiet kan innbringe deg i inntil fire timer og visitere deg for å finne ut hvem du er.
• Å oppgi falskt navn er også straffbart, og bruk av en annens identitet kan gi fengsel.
• Andre spørsmål i personaliarapporten har du ingen straffesanksjonert plikt til å svare på.