Hva saken faktisk handlet om
Fire pionerdykkere gikk til sak mot staten og krevde erstatning for helseskadene de mente dykkingen hadde påført dem: trykkfallssyke, nevrologiske skader og posttraumatisk stresslidelse. Bakgrunnen var at Norge i pionertiden hadde begrenset kunnskap om hvor farlig metningsdykking og hurtig dekompresjon faktisk var, samtidig som utvinningstempoet i Nordsjøen var høyt og lønnsomheten enorm. Dykkerne mente staten, som eier av petroleumsressursene og som konsesjonsmyndighet, måtte bære ansvaret for skadene de var påført i denne perioden.
Kravet ble bygget på tre ulike grunnlag: at staten hadde et objektivt (skyldfritt) ansvar for den ekstraordinære risikoen ved dykkingen, at staten hadde opptrådt uaktsomt som regulerende myndighet ved ikke å beskytte dykkerne godt nok, og at menneskerettighetene var krenket fordi staten ikke hadde gitt dykkerne tilstrekkelig informasjon om farene.
Hva Høyesterett kom fram til
Høyesterett ga staten medhold på alle tre punkter, og dykkerne tapte saken, jf. Rt. 2009 s. 1237. Det springende punktet var spørsmålet om objektivt ansvar. For at staten skal svare uten å ha gjort noe galt, kreves det etter norsk rett en nær og direkte tilknytning mellom staten og den skadevoldende virksomheten. Retten fant at denne tilknytningen ikke var sterk nok. Staten eide riktignok ressursene i havbunnen og hadde en omfattende regulerende rolle gjennom konsesjoner, tilsyn og regelverk, men det var oljeselskapene og deres kontraktører som faktisk drev dykkevirksomheten for egen regning og risiko. Å regulere og føre tilsyn med en aktivitet er noe grunnleggende annet enn å drive den selv, og denne forskjellen ble avgjørende for at det objektive ansvaret ikke slo til overfor staten.
Når det gjaldt spørsmålet om staten hadde vært uaktsom, vurderte Høyesterett situasjonen ut fra kunnskapsnivået den gang dykkingen faktisk foregikk, ikke ut fra det vi vet i dag. Retten la vekt på at myndighetene hadde bygget opp et regelverk, gjennomført tilsyn og grepet inn når nye farer ble kjent, og at denne innsatsen samlet sett var forsvarlig gitt hvor lite som var kjent om senskader fra dykking på den tiden. Til slutt kom retten til at heller ikke menneskerettighetene var brutt, siden staten hadde etablert beskyttelsestiltak og et administrativt rammeverk som var tilstrekkelig ut fra datidens standarder.
Det er verdt å nevne at historien ikke stoppet med denne dommen. I 2013 fikk seks av pionerdykkerne delvis medhold i Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg, som kom til at Norge hadde brutt sin informasjonsplikt overfor dykkerne og tilkjente dem erstatning på 8 000 euro hver. Det viser at selv om Høyesterett avviste det norske erstatningskravet, var ikke siste ord sagt i alle deler av saken.
Saken må også ses i sammenheng med den bredere nordsjødykkersaken, som strakte seg over flere tiår og involverte både politikk og rettsapparat side om side. Allerede noen år før Høyesteretts avgjørelse hadde staten inngått en ordning utenfor domstolene der pionerdykkere kunne søke om økonomisk kompensasjon uavhengig av om vilkårene for et ordinært erstatningsansvar var oppfylt. Bakgrunnen var en politisk erkjennelse av at pionerdykkerne hadde arbeidet under forhold som i ettertid fremstår som uforsvarlige, med et arbeidspress og en risikotoleranse som neppe ville vært akseptert i dag. At Stortinget og regjeringen langt på vei anerkjente dette politisk, gjorde ikke i seg selv at et rettslig, erstatningsrettslig ansvar automatisk fulgte etter alminnelige regler, noe Høyesteretts avgjørelse i 2009 tydelig viste. Denne dobbeltheten, en politisk anerkjennelse av urett kombinert med et rettslig avslag på erstatningskrav, er noe av det som gjør nordsjødykkersaken så spesiell i norsk rettshistorie.
Hva dette betyr i praksis i dag
Nordsjødykkerdommen er fortsatt en sentral dom når norske domstoler skal avgjøre om staten eller en annen aktør kan holdes objektivt ansvarlig for skader knyttet til farlig virksomhet. Det avgjørende er ikke hvor mye staten eller en annen part har regulert, kontrollert eller tjent på virksomheten, men om vedkommende faktisk har drevet den for egen regning og risiko. Har du blitt skadet i forbindelse med en aktivitet som det offentlige bare fører tilsyn med, uten selv å utøve den, blir terskelen for objektivt ansvar mot det offentlige høy. Da må du som regel rette kravet mot den som faktisk driver virksomheten, altså arbeidsgiveren eller oppdragsgiveren din, og eventuelt vise til alminnelige uaktsomhetsregler dersom noe konkret ble gjort feil.
Tenk deg for eksempel at du jobber i en bransje som er strengt regulert av det offentlige, som bygg og anlegg, luftfart eller helsevesen. Dersom du blir skadet på jobb og vurderer å rette et krav mot staten som tilsynsmyndighet, vil du normalt møte de samme innvendingene som i nordsjødykkersaken: staten fører tilsyn og fastsetter regelverk, men driver ikke virksomheten selv. Det er arbeidsgiveren din, ikke tilsynsmyndigheten, som normalt er nærmest til å bære ansvaret dersom noe går galt, med mindre du kan påvise konkrete og alvorlige svikt i selve myndighetsutøvelsen, for eksempel at tilsynet var åpenbart mangelfullt eller at kjente farer ikke ble fulgt opp til tross for advarsler.
Dommen er også en påminnelse om at uaktsomhetsvurderinger alltid gjøres med utgangspunkt i kunnskapsnivået på skadetidspunktet, ikke med etterpåklokskap. Det som i dag fremstår som opplagt farlig, var ikke nødvendigvis kjent den gang handlingen fant sted, og dette kan spille en avgjørende rolle i eldre yrkesskadesaker der ny forskning i ettertid har avdekket sammenhenger ingen kjente til da skaden skjedde. Samtidig viser Strasbourg-utfallet at informasjonsplikten overfor arbeidstakere i risikofylte yrker tas alvorlig i et menneskerettsperspektiv, selv når det nasjonale erstatningskravet ikke fører fram etter alminnelige erstatningsregler. For deg som står i en lignende situasjon i dag, kan det derfor være verdt å vurdere om saken din har sider som kan forfølges både som et alminnelig erstatningskrav og, i ytterste konsekvens, som en menneskerettighetssak, selv om disse to sporene kan gi ulike svar.
Kort oppsummert - Nordsjødykkerdommen (Rt. 2009 s. 1237) gjaldt fire pionerdykkeres krav om erstatning fra staten for helseskader etter dykking i Nordsjøen. - Høyesterett kom til at staten ikke hadde en nær nok tilknytning til dykkevirksomheten til å bli holdt objektivt ansvarlig – regulering og tilsyn er noe annet enn å drive virksomheten selv. - Staten ble heller ikke funnet uaktsom, fordi tilsyn og regelverk ble vurdert som forsvarlig ut fra kunnskapen som fantes den gang dykkingen foregikk. - Dykkerne tapte i Høyesterett, men fikk i 2013 delvis medhold i Strasbourg for brudd på statens informasjonsplikt. - Dommen brukes fortsatt til å avgjøre hvor grensen går for objektivt ansvar hos det offentlige ved farlig virksomhet drevet av private aktører.