Et militært planlagt ran

Rundt tretten væpnede menn deltok i aksjonen, som ifølge etterforskningen var planlagt over flere måneder i forveien. For å hindre at politiet skulle rekke frem i tide, satte gruppen fyr på en lastebil like ved politistasjonen i Stavanger og spredte piggtråd for å bremse utrykningskjøretøy. Ranerne brukte tåregass, slegger og annet tungt verktøy, og avfyrte over hundre skudd for å bryte seg gjennom kulesikkert glass og sikre tilgang til pengene. Til sammen fikk de med seg over 57 millioner kroner – penger som aldri i sin helhet ble gjenfunnet. Under den etterfølgende skuddvekslingen med politiet ble politiførstebetjent Arne Sigve Klungland skutt og drept, den første norske politimannen drept i tjeneste på svært mange år.

Etterforskningen og hovedmennene

David Toska sto sentralt som hjernen bak planleggingen. Han rømte til Spania etter ranet, men ble pågrepet av spansk politi i Málaga omkring et år senere, blant annet ved hjelp av elektronisk sporing og overvåking av e-postkommunikasjon mellom ham og kontakter i Norge. Kjell Alrich Schumann var en annen sentral aktør i ranergruppen, og innrømmet under den senere rettsbehandlingen at det var han som avfyrte skuddene som drepte Klungland. Flere andre involverte ble også identifisert og pågrepet i månedene etter ranet, blant dem personer som senere forklarte seg om egen rolle i bytte mot en viss strafferabatt.

Rettsoppgjøret

Saken kom opp for Stavanger tingrett høsten 2005, og selve hovedforhandlingen strakk seg over flere måneder – en av de mest omfattende straffesakene i norsk rettshistorie, med titusenvis av mediesaker skrevet om den både i inn- og utland. I mars 2006 falt dommen i tingretten: de fleste av de tiltalte ble kjent skyldig i grovt ran med døden til følge, med straffer fra rundt 13 til drøyt 19 års fengsel; til sammen ble det idømt over 180 års fengsel fordelt på de domfelte. Schumann fikk den strengeste reaksjonen, forvaring, etter at han hadde innrømmet å ha skutt politimannen.

Saken gikk videre til lagmannsretten, som i hovedsak stadfestet skyldspørsmålet for de fleste tiltalte, mens en av de tiltalte, Thomas Thendrup, først ble frikjent av juryen før lagmannsdommerne satte kjennelsen til side og dømte ham likevel, til 14 års fengsel. Riksadvokat Tor-Aksel Busch anket deretter straffutmålingen videre til Høyesterett med krav om strengere straffer for flere av de domfelte.

Høyesteretts avgjørelse om straffutmålingen

Høyesterett behandlet straffutmålingsspørsmålet for tolv av de domfelte, og avsa sin avgjørelse sommeren 2007. Retten skjerpet straffene for ti av de tolv, og la i sin begrunnelse særlig vekt på hvor alvorlig selve gjennomføringen av ranet hadde vært: tungt bevæpnede ranere hadde tatt kontroll over et sentrumsområde med mange mennesker til stede, og handlingene deres utløste en skuddveksling som kostet en politimann livet. Høyesterett understreket at alle som kunne forutse at noen kunne bli drept under en så voldsom aksjon, måtte dele i ansvaret for dødsfølgen, ikke bare den som konkret avfyrte de dødelige skuddene. Organisert kriminell virksomhet ble tillagt betydelig vekt i skjerpende retning for de fleste, mens enkelte av de domfelte som ga politiet nyttige opplysninger under etterforskningen, fikk en viss strafferabatt som følge av sin samarbeidsvilje.

En sak uten sidestykke i norsk rettshistorie

Både omfanget av selve etterforskningen og den påfølgende rettsprosessen var uten sidestykke i norsk sammenheng. Politiet måtte kartlegge et nettverk med mange involverte, sikre enorme mengder tekniske spor fra åstedet, og bygge en sak som skulle stå seg gjennom tre rettsinstanser med til dels ulike vurderinger av skyld og straff for de enkelte tiltalte. Rettssaken i Stavanger tingrett ble fulgt tett av lokale og riksdekkende medier gjennom hele hovedforhandlingen, og drapet på Klungland utløste en bred nasjonal debatt om politiets bevæpning og beredskap ved så alvorlige, væpnede ran. Minnet om den drepte politimannen har siden blitt stående som et symbol på hvor høy prisen kan bli når organisert kriminalitet eskalerer til bruk av dødelig vold, og saken bidro til endringer i hvordan norsk politi og påtalemyndighet organiserer etterforskningen av de aller mest alvorlige og komplekse straffesakene.

Hvorfor NOKAS-saken fortsatt huskes

NOKAS-ranet var ikke bare Norges mest spektakulære kriminalsak på flere tiår – det var også en sak som testet grensene for norsk politietterforskning, internasjonalt politisamarbeid og domstolenes håndtering av svært store, komplekse straffesaker med mange tiltalte og enorme mengder bevismateriale. Høyesteretts avgjørelse om straffutmålingen er blitt stående som et sentralt eksempel på hvordan norske domstoler vurderer skyld og straff når en kriminell handling får et dødelig utfall som ingen nødvendigvis planla direkte på forhånd, men som alle deltakerne like fullt måtte forstå var en reell mulighet gitt hvor tungt bevæpnet og villig til å bruke vold ranergjengen faktisk var.

Saken huskes også for hvordan den endret norsk kriminaljournalistikk og folks forhold til alvorlig kriminalitet i eget nærmiljø. Stavanger, en by som ikke tidligere hadde vært særlig forbundet med grov organisert kriminalitet, ble plutselig arena for det som lignet en filmatisk, nesten militær operasjon midt i sentrum en helt vanlig morgen. Kombinasjonen av grundig planlegging, tungt bevæpning og en villighet til å bruke dødelig vold mot politiet gjorde NOKAS-ranet til et vendepunkt i norsk offentlig bevissthet om hvor alvorlig organisert kriminalitet kan bli, selv i et land som tradisjonelt har hatt lite væpnet kriminalitet sammenlignet med mange andre land.

Kort oppsummert - NOKAS-ranet i Stavanger 5. april 2004 er Norges hittil mest omfattende og velorganiserte ran. - Politiførstebetjent Arne Sigve Klungland ble skutt og drept under ranet; over 57 millioner kroner ble stjålet. - David Toska ble ansett som hovedmannen, mens Kjell Alrich Schumann innrømmet å ha avfyrt de dødelige skuddene. - Stavanger tingrett idømte straffer på til sammen over 180 fengselsår i 2006. - Høyesterett skjerpet straffene for ti av tolv domfelte i 2007, med vekt på ranets alvor og delt ansvar for dødsfølgen.