Man har rett til ektefellebidrag når man har fått svekket sin evne til å forsørge seg selv som følge av omsorgen for felles barn eller fordelingen av oppgaver under ekteskapet, og den andre ektefellen har betalingsevne. Vilkårene følger av ekteskapsloven §§ 79 og 80. Retten til bidrag er en unntaksregel, og forutsetter en konkret årsakssammenheng mellom ekteskapets organisering og den reduserte ervervsevnen.
Utgangspunktet: ingen rett til bidrag
Som beskrevet i artiklene 141 og 142 er hovedregelen at underholdsplikten opphører ved separasjon og skilsmisse, jf. ekteskapsloven § 79 første ledd. Den klare hovedregelen er derfor at ingen har rett til bidrag. Retten oppstår bare når lovens unntaksvilkår er oppfylt. Det er denne unntakskarakteren som er det viktigste å forstå når man skal vurdere om rett til bidrag foreligger.
Det første vilkåret: redusert ervervsevne med årsak i ekteskapet
Det grunnleggende vilkåret er at den bidragsberettigedes evne til selvforsørgelse er blitt dårligere på grunn av omsorgen for felles barn eller fordelingen av felles oppgaver under samlivet, jf. ekteskapsloven § 79. Det avgjørende er årsakssammenhengen. Det er ikke nok at den ene tjener mindre enn den andre. Inntektsforskjellen eller den svekkede ervervsevnen må kunne tilbakeføres til måten ektefellene innrettet seg på.
Den typiske situasjonen er en ektefelle som har vært hjemme med barn, arbeidet redusert eller satt egen karriere på vent for å støtte den andres yrkesutvikling. Etter mange år i en slik rolle står vedkommende ofte svakere på arbeidsmarkedet, med utdatert kompetanse eller manglende ansiennitet. Det er denne svekkelsen, forårsaket av ekteskapets organisering, som kan begrunne rett til bidrag.
En ektefelle som har lav inntekt av grunner som ikke har sammenheng med ekteskapet, for eksempel egne valg eller forhold som ligger forut for samlivet, har derimot ikke rett til bidrag på dette grunnlaget.
Det andre vilkåret: betalingsevne hos den andre
Rett til bidrag forutsetter at den andre ektefellen har økonomisk evne til å betale, jf. ekteskapsloven § 80. Selv om ervervsevnen er redusert, oppstår det ingen rett til bidrag dersom den andre ikke har betalingsevne etter at egne forpliktelser og forsørgelsesbyrder er dekket. Retten til bidrag er altså avhengig av begge parters økonomi.
Behovsvurderingen
I tillegg til de to grunnvilkårene må det foreligge et reelt behov. Etter ekteskapsloven § 80 vurderes bidraget ut fra den bidragsberettigedes behov. Har vedkommende egne midler som dekker et rimelig underhold, foreligger det ikke behov, og dermed heller ingen rett til bidrag i praksis. Retten til bidrag er derfor ikke bare et spørsmål om historisk rollefordeling, men også om den aktuelle økonomiske situasjonen ved bruddet.
Når faller retten bort?
Retten til løpende bidrag faller som hovedregel bort dersom den bidragsberettigede inngår nytt ekteskap. Også samboerskap og vesentlig bedret økonomi kan føre til bortfall eller reduksjon etter ekteskapsloven § 83. Tidsbegrenset bidrag opphører ved utløpet av perioden, jf. artikkel 143. Bidragsplikten opphører dessuten ved en av partenes død, med mindre annet er avtalt.
Avtaleadgang
Selv om vilkårene for rett til bidrag etter loven ikke er oppfylt, kan partene avtale bidrag. Mange velger en avtalt løsning som ledd i et samlet oppgjør, der bidrag inngår som en del av en helhetsbalanse mellom partene. Avtalt bidrag hviler på avtalen og ikke på lovens vilkår.
Se artikkel 141 om kravet på bidrag, artikkel 143 om varigheten og artikkel 144 om størrelsen.
Oppsummert: Man har rett til ektefellebidrag når ervervsevnen er svekket som følge av omsorg for barn eller oppgavefordelingen i ekteskapet, det foreligger et reelt behov, og den andre har betalingsevne, jf. ekteskapsloven §§ 79 og 80.