Mor nekter å oppgi hvem faren er – hva gjør NAV og retten?

Slik startet det for Mona

Mona fødte alene for fire måneder siden og har ikke oppgitt hvem faren er, verken til jordmor, til folkeregisteret eller til NAV. Hun har sine grunner, en kort affære hun helst vil legge bak seg, og en følelse av at dette er hennes sak, ikke myndighetenes. Det hun ikke helt har innsett, er at farskap i norsk rett ikke er noe bare hun rår over alene. Barnet har krav på å få en juridisk far, uavhengig av hva moren måtte mene om saken der og da. Saksbehandleren hos NAV har allerede tatt kontakt to ganger og spurt forsiktig om hun har vurdert å oppgi et navn, og hver gang har Mona svart at hun trenger mer tid før hun bestemmer seg for hva hun egentlig vil gjøre.

Hvorfor farskap skal fastsettes uansett

Bakgrunnen for at systemet insisterer, er ikke at myndighetene er nysgjerrige på Monas privatliv. Et barn uten fastsatt far mangler en juridisk forelder med forsørgelsesplikt, arverett overfor den forelderen, og en klar linje for foreldreansvar hvis noe skulle skje med moren. Barnebidrag skal beregnes ut fra to inntekter, ikke én, og NAVs bidragsforskudd til Mona er ment som en midlertidig ordning, ikke en erstatning for at faren bidrar selv. Loven bygger derfor på at farskap skal fastsettes, ikke bare når foreldrene ønsker det, men som en ordning barnet har krav på i seg selv, uavhengig av foreldrenes egne følelser om saken. Det handler også om noe mer enn penger: uten en fastsatt far mister barnet muligheten til å kjenne egen slektshistorie, helseopplysninger som kan ha betydning senere i livet, og en juridisk relasjon som kan bli viktig den dagen barnet selv får spørsmål om hvem det egentlig stammer fra.

NAVs oppfølging

I praksis starter NAV med å be Mona om opplysninger, gjerne i forbindelse med søknaden om bidragsforskudd. Har hun ingen konkret mann å oppgi, kan saken bli stående uavklart en stund, men det fritar henne ikke fra at spørsmålet dukker opp igjen senere, for eksempel hvis barnet selv som voksen ønsker å få farskapet klarlagt. Oppgir hun derimot et navn, går saken videre som en ordinær farskapssak: NAV eller familien kontakter mannen, og hvis han erkjenner farskapet frivillig og Mona godtar erklæringen, er saken løst uten at noen domstol er involvert. Nekter han, eller er det uklart hvem det kan være, går saken til tingretten for videre behandling. NAV kan ikke tvinge Mona til å oppgi et navn hun ikke vil gi, men de kan heller ikke la saken bli liggende for godt, den skal følges opp over tid, og barnet beholder retten til å få farskapet avklart selv om det tar flere år før noe faktisk skjer i praksis.

Retten, DNA og de aktuelle mennene

For retten er DNA-testing standardverktøyet. En eller flere aktuelle menn kan pålegges å avgi prøve, og resultatet er i praksis avgjørende for hva dommeren lander på. Mona kan ikke hindre denne prosessen ved å tie, hun kan bare utsette den. Retten kan også høre henne om hvem hun har hatt kontakt med i den aktuelle perioden, og en manglende forklaring fra hennes side blir en del av det samlede bildet retten vurderer, selv om det ikke er DNA-bevis i seg selv. Blir en mann fastsatt som far gjennom en slik prosess, får han samme rettigheter og plikter som om han hadde erkjent farskapet frivillig fra starten, inkludert foreldreansvar han kan kreve å få del i senere. Nekter alle de aktuelle mennene å avgi prøve frivillig, kan retten i praksis legge til grunn at nektelsen taler mot vedkommende, siden en uskyldig mann normalt har all grunn til å bidra til å avklare saken raskt.

Hva Mona bør gjøre, og advokat

Vil Mona unngå en lang og ubehagelig prosess, er det beste rådet å tenke gjennom om det finnes en mann hun tross alt kan oppgi, selv om samtalen med ham blir vanskelig. Det korter ned saksbehandlingstiden betydelig sammenlignet med en sak der NAV eller retten må lete etter aktuelle kandidater selv. Advokat er sjelden nødvendig i den innledende NAV-fasen, men blir aktuelt hvis saken ender i tingretten, særlig hvis den oppgitte faren bestrider farskapet eller hvis det er flere aktuelle menn som kan være far til barnet. Retten kan i noen tilfeller innvilge fri rettshjelp etter en behovsprøving, men Mona bør ikke regne med det som en selvfølge, og bør avklare kostnadsspørsmålet med advokaten før saken starter for alvor.

Kort oppsummert

• Farskap skal fastsettes uavhengig av om mor oppgir far frivillig, fordi barnet har egen rett til en juridisk far.
• NAV følger opp saken administrativt og kan bringe den inn for tingretten ved uenighet.
• Retten kan pålegge DNA-test av aktuelle menn, og resultatet blir normalt utslagsgivende for saken.
• Å oppgi en mulig far tidlig, korter ned saksbehandlingen betraktelig.
• Advokat er mest aktuelt hvis saken ender i retten, ikke i den innledende NAV-fasen.