Ingen vil kjøpe minoritetsposten: utveiene som faktisk finnes
Nei. Du kan ikke tvinge de andre eierne til å kjøpe deg ut, og aksjeloven har ingen tilbudsplikt slik man kjenner det fra børsnoterte selskaper. Å selge minoritetspost i et lite AS uten notert marked er derfor ofte tyngre enn folk tror, men du er ikke fanget for alltid. Du kan selge til en utenforstående hvis vedtektene tillater det, bruke en eventuell forkjøpsrett i vedtektene som forhandlingskort, og i sjeldne tilfeller kreve innløsning gjennom domstolen hvis flertallet har misbrukt makten sin overfor deg. Realistisk sett ender de fleste slike saker med en forhandlet pris under den forholdsmessige verdien av selskapet.
Bernt eier 20 prosent, og ingen vil kjøpe minoritetsposten
Bernt var med og stiftet selskapet for ni år siden sammen med to andre. Han har trappet ned egen innsats de siste par årene, mens de to andre har bygget videre og tatt ut god lønn. Nå vil Bernt ut. Han har spurt de to andre om de vil kjøpe seg opp, spurt konkurrenter, og til og med lagt ut en diskré forespørsel i et bransjenettverk. Svaret har vært det samme hver gang: ingen vil kjøpe tjue prosent av et selskap de ikke har kontroll over. En minoritetspost uten stemmemakt er rett og slett et vanskelig produkt å selge, uansett hvor godt selskapet går.
Ingen tilbudsplikt betyr at ingen kan tvinges, verken ut eller inn
I et allmennaksjeselskap notert på børs finnes regler om tilbudsplikt som utløses når noen passerer visse eierandeler. Noe tilsvarende finnes ikke i et vanlig AS. De to andre eierne har ingen lovpålagt plikt til å kjøpe Bernt ut, og Bernt har omvendt ingen rett til å kreve at de gjør det bare fordi han ønsker seg ut. Det er ubehagelig å høre, men det er sant: å eie aksjer i et lite selskap er ikke som å eie aksjer i et børsnotert selskap der du kan selge med et tastetrykk. Du blir sittende til noen vil kjøpe, eller til du klarer å skape en løsning selv.
Forkjøpsretten er både en bremse og et forhandlingskort
Mange vedtekter har en forkjøpsrett som gir de andre aksjeeierne rett til å tre inn i et salg til en ekstern kjøper, på samme vilkår som kjøperen tilbød. Aksjeloven har egne regler om forkjøpsrett ved eierskifte som gjelder når ikke annet er avtalt. Denne retten skremmer ofte bort eksterne interessenter, fordi de risikerer å legge ned tid og penger i en forhandling som de andre eierne uansett kan overta til slutt. Men den samme mekanismen kan snus til Bernts fordel. Finner han en seriøs ekstern kjøper som er villig til å betale en pris de to andre synes er for høy til å matche, må de andre eierne enten punge ut selv eller slippe handelen gjennom. Det er sjelden en hyggelig samtale, men det er ofte en effektiv en.
Rettslig innløsning krever misbruk, ikke bare mistrivsel
Loven åpner i tillegg for tvungen innløsning og utløsning av aksjer i visse situasjoner, blant annet der eierskapet er blitt fastlåst på en måte loven ser som urimelig. Terskelen ligger høyt. Det holder ikke at Bernt er lei av situasjonen eller uenig i hvordan selskapet drives. Det som skal til, er at flertallet har brukt makten sin til å gi seg selv eller andre en urimelig fordel på Bernts bekostning, for eksempel ved systematisk å holde tilbake utbytte år etter år mens de samme personene tar ut høy lønn, eller ved å nekte Bernt innsyn han har krav på. Få saker når helt frem til dom på dette grunnlaget. Til gjengjeld har selve muligheten en verdi i forhandlingene: et brev fra advokat som skisserer grunnlaget for innløsning, endrer ofte tonen i samtalen raskere enn noe annet.
Å selge minoritetspost uten kjøpere ender som regel i et rabattert tilbakekjøp
Fordi det ikke finnes noe marked for en liten, kontrollløs eierandel, lander de fleste sakene på samme sted: Bernt selger tilbake til selskapet eller til de andre eierne, til en pris som ligger under det forholdsmessige av selskapets verdi. Illikviditetsrabatten kan være betydelig, og betalingen struktureres ofte over tid, gjerne to eller tre år, fordi selskapet rett og slett ikke har penger til å betale ut hele beløpet på én gang. Noen ganger byttes deler av oppgjøret i noe annet, som en kundekontrakt Bernt kan ta med seg videre. Det er ikke den løsningen Bernt drømte om da han var med og stiftet selskapet, men det er den løsningen som faktisk lar seg gjennomføre.
Når det er verdt å hente advokat, og hva det koster
Så lenge samtalen mellom eierne fortsatt går, er det billigst å forhandle selv. Advokat blir verdt pengene når de andre nekter dialog, holder tilbake informasjon Bernt har krav på, eller når verdivurderingen står steilt mot hverandre. En advokat som kjenner minoritetsvern, kan sette et konkret krav på papir med henvisning til forkjøpsretten og innløsningsreglene, noe som ofte flytter forhandlingen raskere enn måneder med uformell dialog. Jo tidligere kravet formuleres skriftlig og presist, jo mindre arbeid, og dermed lavere kostnad, blir det å drive saken videre. En aksjonæravtale som regulerer nettopp denne situasjonen på forhånd, hadde spart Bernt for mye av dette.
Kort oppsummert
- Ingen tilbudsplikt gjelder i et vanlig AS: de andre eierne kan ikke tvinges til å kjøpe minoritetsposten din.
- En vedtektsfestet forkjøpsrett til aksjer skremmer bort eksterne kjøpere, men gir deg samtidig et forhandlingskort mot de andre eierne.
- Rettslig innløsning av aksjer krever at flertallet har misbrukt makten sin, ikke bare at samarbeidet er blitt vanskelig.
- Å selge minoritetspost uten kjøpere i markedet ender som regel med at posten går tilbake til selskapet eller de andre eierne, ofte med betydelig rabatt.
- Et skriftlig krav fra advokat, med henvisning til forkjøpsrett og innløsningsreglene, flytter som regel forhandlingen raskere enn måneder med egen dialog.