Faktum: kampen om Mardalsfossen
Sommeren 1970 startet en gruppe naturvernere en aksjon i Eikesdalen i Møre og Romsdal, mot planene om å bygge ut Grytten kraftverk. Utbyggingen innebar blant annet å overføre vann fra Mardøla, noe som ville tørrlegge Mardalsfossen – en av verdens høyeste fossefall og et av Norges mest kjente naturmonumenter. For mange aksjonister var saken også prinsipiell: en tidligere gitt garanti mot ytterligere vannoverføringer i området ville i praksis bli brutt dersom utbyggingen fikk fortsette som planlagt.
- juli 1970 stanset en gruppe demonstranter selve anleggsarbeidet fysisk, i det som regnes som den første organiserte bruken av sivil ulydighet i en norsk naturvernsak. Aksjonen fikk stor medieoppmerksomhet, både nasjonalt og internasjonalt, og satte naturvern på dagsordenen på en helt ny måte i norsk offentlighet. Demonstrantene trakk seg til slutt tilbake 6. august samme år, og Stortinget vedtok kort tid etter å gjennomføre utbyggingen etter det mest omfattende alternativet som forelå. Grytten kraftverk sto ferdig i 1975.
Rettssaken: kampen om retten til å reise søksmål
Selv om selve utbyggingen gikk sin gang, forsøkte naturvernsiden å bruke rettsapparatet til å prøve om konsesjonsvedtaket som lå til grunn for utbyggingen, egentlig var gyldig. Dette reiste et spørsmål som på det tidspunktet var langt fra opplagt etter norsk sivilprosess: har en ideell organisasjon, som ikke selv har noen direkte personlig eller økonomisk interesse i utfallet, i det hele tatt adgang til å bringe en slik sak inn for domstolene?
Etter datidens regler krevde søksmål normalt at saksøkeren hadde det som ble kalt rettslig interesse – en tilstrekkelig konkret og direkte tilknytning til det saken gjaldt. En organisasjon som kjempet for en mer allmenn, ideell interesse som naturvern, passet dårlig inn i denne tradisjonelle tenkningen, som i utgangspunktet var bygget for tvister mellom parter med egne, personlige rettigheter på spill.
Mardøla-saken ble den sentrale testen av nettopp dette spørsmålet. Høyesteretts avgjørelse i Rt. 1973 s. 107 er i dag en av de mest siterte kildene når norsk rett skal forklare hvor snever adgangen den gang var for organisasjoner til å reise søksmål om allmenne interesser som natur og miljø. Saken avdekket et hull i det norske rettssystemet: selv om en beslutning kunne være ulovlig og skadelig for felles naturverdier, var det uklart hvem som i praksis hadde stått fritt til å få saken prøvd for retten, når ingen enkeltperson hadde en tilstrekkelig direkte og personlig interesse i utfallet.
Betydningen i ettertid
Det er nettopp dette gapet Mardøla-saken blottla, som gjorde den så viktig i den videre rettsutviklingen. Debatten saken utløste om organisasjoners adgang til domstolene, fortsatte gjennom 1970-, 80- og 90-tallet, og ble et sentralt tema da reglene om søksmålsadgang skulle moderniseres. Da den någjeldende tvisteloven ble vedtatt i 2005, ble det tatt inn en egen bestemmelse, § 1-4, som uttrykkelig gir organisasjoner og foreninger adgang til å reise søksmål om spørsmål som ligger innenfor deres formål og naturlige virkeområde – nettopp for å løse den typen problemstilling Mardøla-saken hadde satt på spissen mer enn tretti år tidligere.
Mardøla-aksjonen selv fikk også en direkte praktisk konsekvens utover rettssalen: den bidro sterkt til at Norge fikk sin første verneplan for vassdrag i 1973, og aksjonen regnes den dag i dag som selve startpunktet for en mer aktivistisk og synlig norsk miljøbevegelse. Kombinasjonen av sivil ulydighet i fjellet og en banebrytende rettssak om søksmålsadgang gjør at Mardøla-saken fortsatt trekkes frem som et vendepunkt – både for norsk naturvernhistorie og for norsk sivilprosess.
Kort oppsummert - Mardøla-aksjonen i 1970 var Norges første store bruk av sivil ulydighet i en naturvernsak, mot utbygging som ville tørrlegge Mardalsfossen. - Utbyggingen ble likevel gjennomført, og Grytten kraftverk sto ferdig i 1975. - Den påfølgende rettssaken (Rt. 1973 s. 107) satte spørsmålet om organisasjoners adgang til å reise søksmål om allmenne miljøinteresser på spissen. - Saken avdekket at datidens regler om rettslig interesse passet dårlig for ideelle organisasjoner uten egen direkte interesse i saken. - Debatten dommen utløste, bidro til at organisasjoners søksmålsadgang senere ble lovfestet i tvisteloven § 1-4 i 2005.