For å forstå hvorfor, må vi tilbake til selve grunnprinsippet i formuesskatten: den beregnes av nettoformue, ikke bruttoformue. Bruttoformue er summen av alt du eier av verdi — bolig, bankinnskudd, aksjer, bil og så videre — lagt sammen uten noen fratrekk. Nettoformue er det som blir igjen når all gjelden din trekkes fra dette bruttotallet. Det er nettoformuen, og bare nettoformuen, som sammenlignes med bunnfradraget og eventuelt danner grunnlag for formuesskatt.

La oss se på Marens tall konkret. Si at hun eier en bolig med en formuesverdi (altså den sjablongmessige verdien Skatteetaten bruker, ikke markedsverdien) på 3 800 000 kroner, har 150 000 kroner i banken, og en bil verdt 200 000 kroner. Bruttoformuen hennes blir da 4 150 000 kroner. Men hun har også boliglånet sitt på 3 200 000 kroner, som trekkes fra krone for krone. Nettoformuen hennes ender dermed på 950 000 kroner — godt under bunnfradraget på 1 900 000 kroner, som betyr at Maren i praksis ikke betaler noe formuesskatt i det hele tatt, til tross for at hun eier en bolig til over 4 millioner kroner i formuesverdi.

Dette illustrerer noe ganske sentralt: det er ikke hvor mye du eier brutto som avgjør om du betaler formuesskatt, det er differansen mellom det du eier og det du skylder. To personer kan eie identiske boliger med identisk formuesverdi, men hvis den ene har nedbetalt lånet sitt og den andre fortsatt har mesteparten av gjelden igjen, vil de kunne havne i helt forskjellige situasjoner når det gjelder formuesskatt — den som har mest gjeld igjen, vil normalt ha lavere nettoformue og dermed lavere eller ingen formuesskatt, alt annet likt.

Dette prinsippet gjelder ikke bare boliglån. All dokumentert gjeld trekkes i utgangspunktet fra ved beregningen av nettoformuen din: forbrukslån, kredittkortgjeld, billån, studielån under nedbetaling, og til og med gjeld til private personer, forutsatt at den kan dokumenteres og er reell. Har du for eksempel lånt penger av en forelder eller en søsken med en skriftlig avtale, teller også dette normalt som gjeld som reduserer nettoformuen din, på samme måte som et banklån gjør.

Det er verdt å understreke at dette ikke betyr at det «lønner seg» å ta opp mest mulig gjeld bare for å slippe formuesskatt. Gjeld koster renter, og selv om rentene er fradragsberettiget i alminnelig inntekt (som forklart i en annen artikkel), er nettokostnaden ved å låne penger som regel langt høyere enn den formuesskatten du eventuelt sparer ved å ha lavere nettoformue. En krone i gjeld reduserer formuesskattegrunnlaget ditt med maksimalt rundt en øre i året, gitt en sats på omtrent 1,0 prosent — mens den samme kronen i gjeld typisk koster deg flere ganger så mye i årlige renteutgifter, selv etter rentefradraget. Det er med andre ord aldri en god økonomisk strategi å ta opp gjeld utelukkende for å redusere formuesskatten, selv om mekanikken i seg selv fungerer slik.

Noe som ofte skaper forvirring, er tidspunktet. Formue, inkludert gjeld, måles per 1. januar i inntektsåret — ikke gjennomsnittlig gjennom året, og ikke per 31. desember. Har Maren betalt ned mye på lånet sitt i løpet av desember, og dermed har vesentlig mindre gjeld per 1. januar enn hun hadde et par måneder tidligere, er det saldoen på nyttårsaften som teller. Motsatt: har hun tatt opp et nytt lån rett før nyttår, for eksempel i forbindelse med en boligoppussing, vil dette lånet redusere nettoformuen hennes for det kommende året, selv om pengene knapt er brukt ennå.

Et annet praktisk poeng er dokumentasjon. Banklån og lignende gjeld til finansinstitusjoner rapporteres som regel automatisk til Skatteetaten og dukker opp ferdig utfylt i skattemeldingen, på samme måte som renteutgifter gjør. Privat gjeld, derimot — for eksempel et lån fra familie — må ofte føres opp manuelt, og det er lurt å ha skriftlig dokumentasjon på avtalen i tilfelle Skatteetaten skulle be om å få den bekreftet. Uten slik dokumentasjon risikerer du at gjelden ikke godkjennes som fradrag i formuen, selv om den er reell.

For Maren betyr alt dette at hun kan puste litt lettere: boliglånet hennes er ikke noe som gjør henne «rikere» i formuesskattens øyne — tvert imot er det nettopp gjelden som gjør at nettoformuen hennes holder seg godt under grensen for formuesskatt, til tross for at hun eier en forholdsvis dyr bolig.

Et naturlig oppfølgingsspørsmål er hva som skjer dersom gjelden faktisk overstiger alt du eier, slik at nettoformuen din blir negativ. Dette er ikke uvanlig, spesielt for yngre mennesker som nettopp har kjøpt bolig med høy belåningsgrad, eller for dem med mye studielån i forhold til det de foreløpig har rukket å bygge opp av eiendeler. Har du negativ nettoformue, betaler du ganske enkelt ingen formuesskatt i det hele tatt — det finnes ingen «negativ formuesskatt» eller refusjon knyttet til at gjelden din er større enn eiendelene dine. Formuesskatten kan aldri bli mindre enn null; den kan bare utebli helt når nettoformuen ligger under bunnfradraget, uansett hvor mye lavere enn bunnfradraget den eventuelt ligger.

Studielån er for øvrig et godt eksempel på gjeld som rapporteres automatisk til Skatteetaten, i dette tilfellet fra Lånekassen, og som dukker opp ferdig utfylt i skattemeldingen på samme måte som banklån gjør. For mange yngre skattytere er nettopp studielånet en betydelig del av den samlede gjelden som trekkes fra i formuesberegningen, og det er en viktig grunn til at relativt få i etableringsfasen av livet ender opp med å betale formuesskatt, selv om de kanskje har begynt å bygge opp en viss boligformue.

Det er også verdt å nevne at det er den totale gjelden, ikke hvilken enkelt gjeldspost den kommer fra, som er relevant for nettoformuen. Om Maren har 3 200 000 kroner i boliglån eller om hun i stedet hadde hatt 1 000 000 kroner i boliglån og 2 200 000 kroner fordelt på andre lån, ville nettoeffekten på formuesskatten hennes vært identisk, siden det bare er summen av all gjeld som trekkes fra bruttoformuen. Det gir ingen skattemessig fordel å strukturere gjelden på en bestemt måte fremfor en annen utelukkende med tanke på formuesskatten.

Kort oppsummert - Formuesskatt beregnes av nettoformue, altså det du eier minus all gjeld — du betaler aldri skatt av selve gjeldsbeløpet. - All dokumentert gjeld trekkes fra krone for krone: boliglån, forbrukslån, studielån og også dokumentert privat gjeld. - Formue og gjeld måles per 1. januar i inntektsåret, ikke gjennomsnittlig gjennom året. - Det lønner seg aldri isolert sett å ta opp gjeld bare for å redusere formuesskatten — rentekostnaden er normalt langt høyere enn skattebesparelsen. - Banklån rapporteres som regel automatisk, mens privat gjeld bør dokumenteres skriftlig for å bli godkjent som fradrag i formuen.