Foreslått kategori: forbrukerrett

Kan en entreprenør kreve mer penger enn avtalt dersom byggeprosjektet viser seg mye vanskeligere enn forventet? Salhus flytebru-dommen, Rt. 1999 s. 922, er en klassisk avgjørelse om nettopp dette, og setter fortsatt rammene for når såkalt kontraktsrevisjon kan gi en part rett til tilleggsvederlag.

Faktum i saken

Saken gjaldt bygging av en del av en flytebru-forbindelse over Salhusfjorden ved Bergen, som del av det som senere ble Nordhordlandsbrua. Entreprenøren skulle sveise sammen konstruksjonsdeler i høyfast stål, en krevende operasjon som forutsetter presis teknikk. Under arbeidet oppstod det uventede sprekkdannelser i sveisene, noe som gjorde arbeidet betydelig mer komplisert, tidkrevende og kostbart enn opprinnelig forutsatt.

Entreprenøren mente disse problemene var så uforutsette at de burde utløse rett til tilleggsvederlag utover den opprinnelig avtalte kontraktssummen, og bygget kravet på den ulovfestede læren om bristende forutsetninger – et prinsipp som i visse tilfeller åpner for å justere en avtale når forutsetningene den var basert på, viser seg ikke å holde.

Hva kom Høyesterett til?

Høyesterett avviste entreprenørens krav om tilleggsvederlag. Avgjørelsen falt under dissens, tre mot to dommere, der mindretallet blant annet mente at avtaleloven § 36 om urimelige avtalevilkår i realiteten hadde tatt over rollen som den ulovfestede læren om bristende forutsetninger tidligere hadde.

Begrunnelsen på vanlig norsk

Læren om bristende forutsetninger går i korthet ut på at en avtale kan justeres dersom en forutsetning som var avgjørende for at en part inngikk avtalen, viser seg ikke å slå til – forutsatt at forutsetningen var synbar for motparten, og at det samlet sett fremstår rimelig å justere avtalen som følge av dette. Høyesteretts flertall oppstilte fire vilkår som må være oppfylt for at denne læren skal kunne brukes: det må foreligge en brutt forutsetning, forutsetningen må ha vært motiverende for at parten inngikk avtalen, forutsetningen må ha vært synbar for motparten, og til slutt må man foreta en helhetsvurdering av om det er rimelig å la forutsetningssvikten gå ut over den ene parten.

Det avgjørende punktet i denne konkrete saken var imidlertid at sprekkdannelsen ikke ble ansett som helt uforutsett i faglig forstand. Høyesterett viste til at anerkjente fagbøker om sveiseteknikk beskrev fremgangsmåter som kunne ha forhindret nettopp den typen sprekkdannelse entreprenøren opplevde. Med andre ord: risikoen for denne typen problemer lå innenfor det en profesjonell entreprenør med riktig fagkunnskap burde ha forutsett og tatt høyde for i sitt anbud og sin gjennomføringsplan. Dermed var ikke vilkåret om en reell, uforutsett forutsetningssvikt oppfylt, og entreprenøren måtte bære kostnadene selv.

Dommen illustrerer et grunnleggende prinsipp i entrepriseretten: en profesjonell utførende part bærer normalt risikoen for forhold knyttet til egen fagutførelse og gjennomføringsmetode, med mindre problemet virkelig er utenfor det som med rimelighet kunne vært forutsett av en kyndig aktør i bransjen.

Praktisk betydning i dag

Salhus flytebru-dommen er fortsatt en sentral referanse i norsk entrepriserett, og brukes aktivt når domstoler skal vurdere krav om tilleggsvederlag eller fristforlengelse ved uforutsette forhold i bygge- og anleggsprosjekter. Dommen setter en høy terskel: det er ikke nok at noe viste seg vanskeligere enn forventet – problemet må ha vært genuint uforutsigbart, også for en fagkyndig aktør med riktig kompetanse på området.

For entreprenører og håndverkere er dommen en påminnelse om at man ikke uten videre kan velte kostnadene ved egne, faglige utfordringer over på oppdragsgiveren, selv om vanskelighetene var reelle og kostbare. Risikoen for at et krevende fagteknisk arbeid viser seg vanskeligere enn antatt, ligger som hovedregel hos den som påtar seg å utføre arbeidet.

For byggherrer og forbrukere som bestiller arbeid, gir dommen en viss trygghet: en håndverker eller entreprenør kan ikke enkelt kreve mer penger i etterkant bare fordi jobben ble mer krevende enn forventet, med mindre det virkelig dreier seg om forhold som lå utenfor det en fagperson burde ha forutsett og planlagt for på forhånd.

Kort oppsummert

  • Saken gjaldt sveisearbeid i høyfast stål ved bygging av en flytebru-forbindelse over Salhusfjorden.
  • Uventede sprekkdannelser i sveisen gjorde arbeidet mer kostbart enn forutsatt.
  • Høyesterett avviste entreprenørens krav om tilleggsvederlag (dissens 3–2).
  • Læren om bristende forutsetninger krever blant annet at forholdet var reelt uforutsett – også for en fagkyndig aktør.
  • Fagbøker viste at problemet kunne vært unngått, og entreprenøren måtte derfor bære kostnaden selv.