Må begge parter samtykke for å hoppe over forliksrådet?
Nei, det er ikke et samtykke-krav i vanlig forstand. Tvisteloven § 6-2 tillater at forliksrådsbehandling unnlates når to vilkår begge er oppfylt: tvistesummen er minst 200 000 kroner, og begge parter er representert ved advokat. Er begge vilkårene til stede, følger unntaket direkte av loven - det krever ingen egen, uttrykkelig avtale mellom partene om å hoppe over forliksrådet.
Spørsmålet i overskriften bygger på en vanlig, men upresis antakelse: at partene på en eller annen måte må bli enige om å droppe forliksrådet. Slik fungerer ikke tvisteloven § 6-2. Bestemmelsen er ikke en samtykkeregel. Den er en unntaksregel med to objektive vilkår, og er begge oppfylt, gjelder unntaket uavhengig av hva partene måtte mene om saken.
Misforståelsen er forståelig. I dagligtale snakker folk ofte om å «bli enige om» å gå rett til tingretten, og det språket smitter lett over på hvordan man tror loven faktisk er bygget opp. Men loven spør ikke om partenes vilje - den spør om to konkrete forhold foreligger samtidig.
Hva sier tvisteloven § 6-2 egentlig?
Paragrafen åpner for at forliksrådsbehandling kan unnlates når tvistesummen er minst 200 000 kroner og begge parter har advokat. Er begge vilkår oppfylt samtidig, kan saken reises direkte for tingretten. Hovedregelen ellers er at de aller fleste sivile pengekrav først skal innom forliksrådet, som er et enklere og rimeligere lavterskeltilbud enn en fullstendig rettssak.
Tanken bak unntaket er at forliksrådets forenklede behandlingsform har mindre å bidra med når saken uansett er stor og partene uansett har advokat til å ivareta interessene sine. Er begge disse forutsetningene oppfylt, mister forliksrådsrunden mye av sin praktiske funksjon som et raskt og billig lavterskeltrinn - den blir i så fall bare en ekstra runde før den egentlige behandlingen i tingretten uansett finner sted.
Hvorfor er dette ikke det samme som samtykke?
Samtykke forutsetter at partene aktivt blir enige om noe. Her er det annerledes: lovgiver har på forhånd bestemt at når begge vilkårene foreligger, er det ikke lenger like stort behov for forliksrådets enklere behandlingsform, fordi begge parter uansett har juridisk bistand og saken gjelder et betydelig beløp. Det er situasjonen, ikke partenes vilje, som utløser unntaket. En part kan ikke ensidig kreve unntak dersom vilkårene ikke er oppfylt, og partene kan heller ikke avtale seg bort fra forliksrådet dersom for eksempel bare den ene har advokat.
Hva om bare én part har advokat?
Da er ikke vilkårene oppfylt, og hovedregelen om forliksrådsbehandling gjelder som normalt, uavhengig av hvor stort beløpet er. Har saksøker advokat, mens saksøkte ikke har det, må saken fortsatt starte i forliksrådet med mindre andre unntaksregler kommer til anvendelse. Det er dermed den andre partens representasjon som avgjør, ikke bare din egen.
Dette skaper i praksis en viss usikkerhet for den som vurderer å reise sak direkte for tingretten: du kan ikke alltid vite med sikkerhet, før saken er i gang, om motparten kommer til å skaffe seg advokat eller ikke. Er du i tvil, er det tryggere å planlegge for forliksrådsbehandling som utgangspunkt, og heller la unntaket i § 6-2 komme til anvendelse dersom det viser seg at begge vilkårene faktisk er oppfylt når saken skal reises.
Hvem avgjør om vilkårene faktisk er oppfylt?
I praksis er det tingretten som til slutt tar stilling til om vilkårene i § 6-2 er oppfylt, dersom en sak reises direkte der og det oppstår tvil om lovligheten av å ha hoppet over forliksrådet. Er du i tvil om din sak kvalifiserer, er det tryggere å avklare dette før saken reises, enn å risikere at saken sendes tilbake til forliksrådet på grunn av en saksbehandlingsfeil.
Har du advokat, er dette normalt noe advokaten vurderer som en del av forberedelsen, siden feilvurderinger her koster tid for begge parter. Står du uten advokat på egen hånd, bør du under enhver omstendighet regne forliksrådet som utgangspunktet, siden ett av de to vilkårene i § 6-2 da uansett ikke er oppfylt fra din side.
Hva skjer hvis saken reises direkte for tingretten uten at vilkårene er oppfylt?
Da risikerer saksøker at tingretten avviser saken, eller henviser den tilbake til forliksrådet, fordi den obligatoriske forliksrådsbehandlingen ikke er gjennomført. En slik avvisning koster tid og ofte penger, siden gebyret for tingretten normalt er betydelig høyere enn gebyret for en forliksklage. Er du usikker på om begge vilkårene faktisk er oppfylt i din sak - for eksempel fordi tvistesummen ligger tett opp mot 200 000-kronersgrensen - er hovedregelen om forliksrådsbehandling det tryggeste utgangspunktet.
Gjelder de samme to vilkårene uansett hva tvisten gjelder?
Ja, § 6-2 skiller ikke mellom ulike typer krav. Det er beløpet og advokatrepresentasjonen som teller, ikke om saken gjelder et kjøp, en tjeneste eller noe helt annet. En stor forbrukertvist om for eksempel en dyr håndverkertjeneste kan derfor i prinsippet gå rett til tingretten på samme vilkår som en tilsvarende stor tvist mellom to næringsdrivende, så lenge begge har advokat og beløpet er høyt nok.
Kort oppsummert
Ordet samtykke passer dårlig på denne regelen. Tvisteloven § 6-2 stiller opp to faste vilkår - beløpsgrense og advokatbistand på begge sider - og når begge er oppfylt, følger unntaket automatisk av loven selv, ikke av en avtale partene har inngått seg imellom.