Hva er land-for-land-rapportering?
Land-for-land-rapportering, ofte omtalt med den engelske forkortelsen CbCR (Country-by-Country Reporting), er et internasjonalt rapporteringskrav som stammer fra OECDs såkalte BEPS-prosjekt — et samarbeid mellom en rekke land for å motvirke uthuling av skattegrunnlag og overskuddsflytting i internasjonal sammenheng. Kravet innebærer at de aller største multinasjonale konsernene må rapportere overskudd, betalt skatt og økonomisk aktivitet fordelt land for land til skattemyndighetene.
Terskelen for å omfattes av dette kravet er knyttet til konsernets samlede omsetning, og ligger i en størrelsesorden som kun de virkelig store, internasjonale konsernene når opp til — vi snakker om konsern med omsetning i milliardklassen på tvers av flere land, ikke virksomheter i den størrelsesordenen de aller fleste norske AS opererer i.
Andreas Lunds bekymring
Andreas Lund driver Lund Consulting AS, et konsulentselskap med noen få ansatte som i tillegg til norske kunder også har prosjekter for et par utenlandske oppdragsgivere. Han leser en artikkel om land-for-land-rapportering og lurer et øyeblikk på om dette er noe han også må sette seg inn i og rapportere på, gitt at han jo har en viss internasjonal aktivitet.
Svaret for Andreas er klart nei. Land-for-land-rapportering er innrettet mot konsernstørrelser som ligger flere størrelsesordener over det Lund Consulting AS representerer. At et selskap har enkelte utenlandske kunder eller til og med et lite utenlandsk datterselskap, utløser ikke i seg selv noe rapporteringskrav av denne typen. Dette kravet er, i motsetning til de generelle internprisingsprinsippene som gjelder for alle (se egen artikkel i denne serien), forbeholdt et lite antall svært store, multinasjonale aktører.
Hvorfor finnes ordningen, og hvem er den egentlig laget for?
Bakgrunnen for land-for-land-rapportering er at store, multinasjonale konsern historisk har hatt mulighet til å strukturere sin virksomhet på tvers av mange land på måter som gjør det vanskelig for skattemyndighetene i hvert enkelt land å få full oversikt over hvor den reelle økonomiske aktiviteten faktisk finner sted, og dermed hvor overskuddet med rette bør beskattes. Ved å kreve at disse konsernene rapporterer nøkkeltall land for land, får skattemyndighetene et bedre grunnlag for å vurdere om overskuddsfordelingen mellom landene fremstår rimelig i lys av hvor virksomheten faktisk drives.
Dette er med andre ord et verktøy myndighetene bruker for å føre tilsyn med de aller største aktørene i det internasjonale skattelandskapet — ikke et krav som er ment å ramme, eller som i praksis rammer, ordinære norske små og mellomstore bedrifter, selv de med en viss grenseoverskridende aktivitet.
Hva bør Andreas faktisk bry seg om?
Selv om land-for-land-rapportering ikke er relevant for Andreas, er det andre sider ved den internasjonale aktiviteten hans som fortsatt fortjener oppmerksomhet — først og fremst at eventuelle transaksjoner med nærstående utenlandske selskaper (dersom han skulle etablere noe slikt) må prises etter armlengdeprinsippet, og at han har ordinær plikt til å rapportere internasjonal inntekt korrekt i sin norske skattemelding. Dette er imidlertid ordinære, håndterbare forpliktelser som gjelder uavhengig av konsernstørrelse, og skiller seg klart fra det omfattende og spesialiserte rapporteringsregimet som land-for-land-rapportering representerer.
Oppsummert budskap til småbedriftseiere
Dersom du driver et lite eller mellomstort norsk AS, selv med en viss internasjonal aktivitet i form av utenlandske kunder, leverandører eller et mindre datterselskap, kan du med god grunn se bort fra land-for-land-rapportering som noe du selv trenger å forholde deg til. Dette er et virkemiddel innrettet mot de aller største multinasjonale konsernene, og terskelen ligger langt over det som er relevant for ordinær norsk småbedriftsvirksomhet.
Hva om jeg blir en del av et større konsern gjennom oppkjøp?
Et spørsmål som likevel kan bli aktuelt for enkelte, er hva som skjer dersom en liten norsk virksomhet på et tidspunkt blir kjøpt opp av eller fusjonert inn i et større, internasjonalt konsern. I en slik situasjon er det ikke lenger det lille norske selskapet isolert som vurderes opp mot terskelverdiene, men konsernet som helhet. Dersom det oppkjøpende konsernet i utgangspunktet er stort nok til å være omfattet av land-for-land-rapportering, vil rapporteringsplikten ligge hos konsernets øverste morselskap, og forutsetter normalt ikke at det tidligere lille norske datterselskapet selv må gjøre noe utover å bidra med relevante tall til konsernets samlede rapportering, på samme måte som enhver annen del av konsernet. Dette er likevel noe som håndteres av konsernets sentrale skatte- eller økonomifunksjon, og noe en tidligere selvstendig eier sjelden trenger å sette seg dypt inn i selv.
Forveksles ofte med andre rapporteringsplikter
En del av forvirringen rundt land-for-land-rapportering skyldes at det finnes flere andre, mer ordinære rapporteringsplikter som faktisk kan være relevante også for mindre virksomheter med internasjonal aktivitet — for eksempel ordinær rapportering av grenseoverskridende betalinger, eller opplysningsplikt knyttet til utenlandske eierandeler i egen skattemelding. Disse er atskilte fra, og langt mindre omfattende enn, land-for-land-rapporteringsregimet, men kan lett blandes sammen i dagligtale. Er du usikker på hvilke internasjonale rapporteringsplikter som faktisk er relevante for din virksomhet, er dette noe regnskapsfører enkelt kan avklare.
Det er også verdt å nevne at land-for-land-rapportene som faktisk innleveres av de store konsernene, som hovedregel deles mellom skattemyndigheter i ulike land gjennom etablerte, internasjonale utvekslingsavtaler, og ikke offentliggjøres i sin fulle detaljerte form. Formålet er å gi myndighetene et bedre etterretningsgrunnlag seg imellom, ikke å skape offentlig innsyn i den enkelte virksomhets interne tall. Heller ikke dette har noen praktisk betydning for et lite norsk AS, men det forklarer hvorfor ordningen oppleves som noe fjern og lite synlig i det daglige, selv for dem som i teorien er omfattet av den.
Kort oppsummert - Land-for-land-rapportering er et internasjonalt rapporteringskrav fra OECDs BEPS-prosjekt. - Kravet retter seg mot de aller største multinasjonale konsernene, med terskler i milliardklassen for konsernomsetning. - Ordningen skal gi skattemyndigheter bedre oversikt over hvor økonomisk aktivitet og overskudd i store konsern faktisk finner sted. - Land-for-land-rapportering har ingen praktisk relevans for et lite eller mellomstort norsk AS. - De ordinære internprisings- og rapporteringspliktene gjelder likevel, uavhengig av konsernstørrelse.