Hvem er Mulla Krekar?
Najmuddin Faraj Ahmad, bedre kjent som mulla Krekar, kom til Norge som kvoteflyktning i 1991. Han etablerte seg etter hvert som en sentral, omstridt skikkelse i deler av det kurdiske og islamistiske miljøet i Norge, blant annet gjennom organisasjonen Islamsk Visjon. Krekar var samtidig medgrunnlegger og leder av Ansar al-Islam, en organisasjon som opererte i irakisk Kurdistan og som norske og internasjonale myndigheter har omtalt som en terrororganisasjon. Fra 2002 ble norske myndigheter kjent med at Krekar gjentatte ganger reiste til Irak, der han skal ha hatt en lederrolle i organisasjonen, og asylstatusen hans ble senere trukket tilbake som følge av dette. Han ble også holdt i varetekt i Nederland i en periode mellom 2002 og 2003 på mistanke om terrorrelatert virksomhet, uten at det til slutt endte med tiltale der.
Utvisningsvedtaket
I februar 2003 fattet norske utlendingsmyndigheter vedtak om å utvise Krekar av hensyn til rikets sikkerhet, med hjemmel i den daværende utlendingslovens bestemmelser om utvisning, herunder § 30. Kommunal- og regionalminister Erna Solberg instruerte i denne perioden forvaltningen i saken, noe som i seg selv skapte diskusjon om forholdet mellom politisk styring og forvaltningens selvstendige vurdering i denne typen saker. Vedtaket ble stående gjennom behandling i lavere rettsinstanser i 2005 og 2006, før saken til slutt endte i Høyesterett høsten 2007. Krekars advokat, Harald Stabell, førte saken på hans vegne gjennom hele prosessen.
Hva Høyesterett kom til
Kjernespørsmålet for Høyesterett var todelt: Hvor langt kan domstolene overprøve forvaltningens vurdering av hva som utgjør en fare for rikets sikkerhet, et område der etterretningstjenestene ofte sitter på informasjon som av sikkerhetsmessige grunner ikke kan legges helt åpent frem i en offentlig rettssak? Og var beviset i denne konkrete saken godt nok til å begrunne utvisning, gitt de begrensningene dette medførte for kontradiksjon? Høyesterett kom til at domstolene har full prøvingsrett også i denne typen saker – det vil si at domstolene ikke bare kan sjekke at forvaltningen har fulgt riktig fremgangsmåte, men også reelt overprøve om vilkårene for utvisning faktisk var oppfylt, selv om deler av grunnlagsmaterialet var gradert. Etter en gjennomgang av det fremlagte grunnlaget, kom Høyesterett til at det forelå tilstrekkelig bevis for at Krekar representerte en fare for rikets sikkerhet, og utvisningsvedtaket ble dermed opprettholdt.
Fra papirvedtak til reell håndheving
At utvisningen ble kjent rettslig gyldig i 2007, betydde imidlertid ikke at Krekar faktisk forlot Norge. Norge er, som de fleste europeiske land, bundet av folkerettslige forpliktelser som forbyr å sende noen ut av landet dersom vedkommende risikerer dødsstraff eller tortur i mottakerlandet – det såkalte non-refoulement-prinsippet. Så lenge norske myndigheter ikke kunne få tilstrekkelige garantier fra irakiske myndigheter mot en slik risiko, kunne utvisningsvedtaket ikke effektueres, og Krekar ble værende i Norge i mange år etter dommen falt. Han ble senere dømt for trusler mot norske politikere og andre, ble i 2006 oppført på FNs sanksjonsliste over personer knyttet til terrorvirksomhet, og ble til slutt utlevert til Italia i 2020 etter en straffedom der for terrorplanlegging, hvor han ble idømt tolv års fengsel.
Sikkerhetsgraderte bevis og domstolskontroll
En av de mest krevende sidene ved denne typen saker er nettopp håndteringen av sikkerhetsgraderte opplysninger. Politiets sikkerhetstjeneste og andre etterretningsorganer bygger sine vurderinger på informasjon som ofte stammer fra kilder eller metoder som ikke kan avsløres i en åpen rettssal, uten å sette fremtidig informasjonsinnhenting eller enkeltpersoners sikkerhet i fare. Dette skaper en grunnleggende spenning opp mot retten til kontradiksjon – prinsippet om at den som anklages, skal få vite hva han anklages for og få mulighet til å imøtegå det. Høyesteretts løsning i Krekar-saken var å fastholde at domstolene likevel skal prøve realiteten i vurderingen fullt ut, ikke bare undersøke om forvaltningen har fulgt riktig prosedyre, selv om dette i praksis kan bety at domstolen må bygge på et bevisbilde som den domfelte selv ikke får se i sin helhet. Denne balansegangen mellom nasjonal sikkerhet og rettssikkerhet er siden blitt et tilbakevendende tema også i andre saker om utvisning og sikkerhetsklarering.
Hvorfor dommen fortsatt er viktig
Krekar-dommen er blitt stående som et sentralt referansepunkt i norsk rett for spørsmålet om hvor mye kontroll domstolene skal ha med forvaltningens vurderinger i saker som berører rikets sikkerhet, et tema som har fått fornyet aktualitet i takt med at flere lignende saker har dukket opp i kjølvannet av terrortrusler og utenlandske stridende de siste tiårene. Samtidig illustrerer den samlede Krekar-saken godt hvor komplisert samspillet mellom strafferett, utlendingsrett og folkerett kan være i praksis: et rettskraftig utvisningsvedtak er ikke alltid det samme som at noen faktisk kan sendes ut av landet, og saken har derfor blitt et standardeksempel i undervisning om denne typen konflikt mellom nasjonal sikkerhet og internasjonale menneskerettsforpliktelser. Denne artikkelen er ment som en generell oppsummering av en kjent rettsavgjørelse til allmenn forståelse, og er ikke juridisk rådgivning i noen konkret sak om utvisning eller opphold.
Saken viser også hvor lang tid en slik prosess kan ta i praksis: fra det første utvisningsvedtaket i februar 2003, via flere runder i det norske domstolshierarkiet, frem til Høyesteretts endelige avklaring nesten fem år senere høsten 2007 – og deretter enda mer enn et tiår før noen faktisk håndheving ble mulig. For alle som følger med på lignende, senere saker om utvisning av hensyn til rikets sikkerhet, er dette tidsperspektivet en nyttig påminnelse om at en rettskraftig dom i Høyesterett ofte bare er ett av flere skritt i en mye lengre, sammensatt prosess mellom domstoler, forvaltning og folkerett.
Kort oppsummert - Krekar-dommen (Rt. 2007 s. 1573) gjaldt utvisning av mulla Krekar av hensyn til rikets sikkerhet. - Krekar var leder for Ansar al-Islam, en organisasjon omtalt som en terrororganisasjon. - Høyesterett fastslo at domstolene har full prøvingsrett i slike saker, og fant beviset for sikkerhetsfaren tilstrekkelig. - Selv om utvisningsvedtaket ble kjent gyldig, kunne det ikke effektueres på grunn av fare for dødsstraff eller tortur i Irak. - Krekar ble værende i Norge i årevis etter dommen, før han i 2020 ble utlevert til Italia og dømt for terrorplanlegging.