Armlengdeprinsippet: prisen må være som mellom uavhengige parter

Når to selskaper eies av samme person, eller det ellers foreligger det som kalles et interessefellesskap mellom partene i en transaksjon, gjelder det et grunnleggende prinsipp: prisen og vilkårene for transaksjonen skal være de samme som om partene hadde vært helt uavhengige av hverandre. Dette kalles gjerne armlengdeprinsippet. Tanken er enkel: fordi Silje sitter på begge sider av bordet i en avtale mellom sine to selskaper, er det ingen naturlig, motstridende forhandlingsinteresse som sikrer at prisen blir markedsriktig, slik det normalt ville vært mellom to fremmede parter.

Betaler Silje Eiendom AS en pris til Berge Utleie AS som er i tråd med det man ville betalt en helt uavhengig håndverker eller konsulent for tilsvarende arbeid, er det som utgangspunkt ingen problemer med fradragsretten. Kostnaden er reell, den er knyttet til driften i Silje Eiendom AS, og prisen er markedsmessig.

Hva skjer hvis prisen avviker fra markedspris?

Problemet oppstår når prisen mellom de to selskapene avviker fra det som ville vært avtalt mellom uavhengige parter — typisk ved at Silje Eiendom AS betaler en kunstig høy pris til Berge Utleie AS for å flytte overskudd fra det ene selskapet til det andre, eller motsatt. Skatteloven § 13-1 gir Skatteetaten hjemmel til å justere den skattemessige inntekten og fradraget i slike tilfeller, slik at beskatningen skjer som om transaksjonen hadde vært gjort på armlengdes vilkår, dersom prisavviket skyldes interessefellesskapet mellom partene.

I praksis betyr dette at selv om fakturaen mellom Silje Eiendom AS og Berge Utleie AS ser helt ordinær ut på papiret, kan Skatteetaten ved en kontroll gå inn og vurdere om prisen faktisk reflekterer markedsverdi. Avviker den vesentlig, kan den skattemessige behandlingen bli korrigert i etterkant, med de rente- og eventuelt tilleggsskattekonsekvensene det kan medføre.

Hvorfor dette lett kan gå galt uten at det er tilsiktet

Det er verdt å understreke at slike prisavvik ikke alltid skyldes et bevisst forsøk på å flytte overskudd. Silje kan for eksempel undervurdere hva som er en riktig markedspris for tjenestene Berge Utleie AS leverer til Silje Eiendom AS, rett og slett fordi hun aldri har innhentet et sammenlignbart tilbud fra en ekstern aktør. Uten en slik referanse er det lett å sette prisen ut fra hva som «virker rimelig internt», i stedet for hva markedet faktisk ville krevd. Det er nettopp denne typen situasjoner reglene om internprising er ment å fange opp, uavhengig av om det ligger noen skatteplanleggingshensikt bak.

Et praktisk grep: sammenlign med eksterne priser

Den mest praktiske måten Silje kan sikre seg på, er å innhente eller på annen måte dokumentere hva tilsvarende tjenester ville kostet fra en uavhengig aktør, og legge denne prisen til grunn for transaksjonene mellom sine to selskaper. Har hun en skriftlig avtale, en prisliste eller et referansetilbud som viser at prisen er markedsmessig, står hun langt sterkere dersom Skatteetaten skulle stille spørsmål ved transaksjonen.

Formaliteter er ikke nok i seg selv

Et vanlig feilgrep er å tro at det holder å ha en pen, formelt riktig faktura mellom de to selskapene for at alt skal være i orden. Formalitetene — faktura, avtale, korrekt bokføring — er nødvendige, men ikke tilstrekkelige. Det underliggende, reelle spørsmålet er alltid om prisen faktisk tilsvarer det en uavhengig kjøper og selger ville blitt enige om. Silje kan derfor ikke bare stole på at «vi har jo en avtale og en faktura», dersom prisnivået i avtalen i realiteten er satt ut fra andre hensyn enn hva markedet ville gitt — for eksempel for å jevne ut resultatene mellom de to selskapene av hensyn til underskudd i det ene.

Hva med lån og kreditter mellom selskapene?

Beslektet med kjøp av varer og tjenester er situasjoner der ett av Siljes selskaper låner penger til det andre, eller lar det andre vente lenge med å betale en faktura. Også her gjelder armlengdeprinsippet: rentebetingelsene på et internt lån bør tilsvare det en uavhengig långiver ville krevd, og betalingsbetingelser bør ikke avvike vesentlig fra det som er vanlig mellom uavhengige parter, uten at det er en forretningsmessig grunn til det. Rentefrie eller svært gunstige lån mellom selskaper i samme eierskap kan på samme måte som prisavvik på varer og tjenester bli gjenstand for korrigering dersom vilkårene klart avviker fra det markedsmessige.

Dette temaet går dypere enn denne artikkelen

Kjøp og salg mellom selskaper i samme eierskap, og reglene om internprising og interessefellesskap etter skatteloven § 13-1, er et tema med mange flere nyanser enn det som er mulig å dekke fullt ut her — blant annet knyttet til dokumentasjonskrav og mer komplekse eierstrukturer. Dette utdypes grundigere i en senere del av denne artikkelserien, som går mer i dybden på nettopp interessefellesskap og internprising.

Denne artikkelen gir generell informasjon og erstatter ikke individuell rådgivning fra regnskapsfører eller advokat tilpasset din konkrete situasjon.

Oppsummert for Silje

Så lenge Silje sørger for at prisene mellom Silje Eiendom AS og Berge Utleie AS reflekterer det som ville vært avtalt mellom uavhengige parter, er fradragsretten på kjøpersiden i utgangspunktet like solid som ved kjøp fra en helt ekstern leverandør. Det som endrer bildet, er ikke det at partene er i familie eller eies av samme person — det er om prisen faktisk er markedsmessig eller ikke.

Kort oppsummert - Kjøp mellom selskaper med samme eier må skje på armlengdes vilkår, som mellom uavhengige parter. - Skatteloven § 13-1 gir Skatteetaten hjemmel til å justere prisen dersom avviket skyldes interessefellesskapet. - Prisavvik trenger ikke være bevisst for å bli korrigert — mangel på markedsreferanse er nok til å skape risiko. - Dokumentasjon av markedspris, for eksempel gjennom eksterne referansetilbud, styrker fradragsretten betydelig. - Temaet utdypes grundigere lenger ute i denne artikkelserien.