Hva er kildeskatt, og hvorfor finnes den?

Kildeskatt er en skatt som trekkes «ved kilden» — altså av selskapet som betaler ut utbyttet — før pengene i det hele tatt når frem til den utenlandske aksjonæren. Tanken bak ordningen er at Norge, som kildeland for inntekten, skal sikre seg sin del av skatteprovenyet fra utbytte som strømmer ut av landet til aksjonærer som ikke er skattemessig bosatt her, og som derfor ellers ikke nødvendigvis ville blitt fanget opp av det norske skattesystemet på samme måte som en norsk aksjonær.

I praksis betyr dette at det norske selskapet har en plikt til selv å trekke kildeskatten og innbetale den til norske skattemyndigheter, på samme måte som en arbeidsgiver trekker forskuddsskatt av en lønnsutbetaling. Den utenlandske aksjonæren mottar dermed utbyttet med skatten allerede fratrukket, ikke bruttobeløpet.

Standardsatsen er 25 prosent

Utgangspunktet, med mindre noe annet er dokumentert, er at det skal trekkes 25 prosent kildeskatt av bruttoutbyttet som utbetales til en utenlandsk aksjonær. Dette er den satsen som gjelder som en slags standard eller «default» dersom det ikke er avklart eller dokumentert noe grunnlag for en lavere sats. Er det ikke gjort noe i forkant av utbetalingen for å redusere satsen, er det denne fulle satsen selskapet som hovedregel plikter å trekke og innbetale.

Skatteavtaler kan senke satsen betydelig

Den gode nyheten for mange utenlandske aksjonærer er at Norge har inngått skatteavtaler med en rekke land, og disse avtalene regulerer ofte nettopp hvor høy kildeskattesatsen på utbytte maksimalt kan være mellom de to landene. Avhengig av hvilket land aksjonæren er skattemessig bosatt i, og hva den konkrete skatteavtalen sier, kan satsen reduseres betydelig sammenlignet med standardsatsen på 25 prosent — ofte til 15 prosent eller til og med lavere, avhengig av avtalens innhold og eventuelt hvor stor eierandel aksjonæren har i selskapet.

Nøyaktig hvilken redusert sats som gjelder, varierer fra avtale til avtale, og det er derfor ikke mulig å oppgi ett generelt tall som gjelder for «utlandet» samlet — det avhenger konkret av hvilket land aksjonæren har sitt skattemessige bosted i, og innholdet i akkurat den skatteavtalen mellom Norge og det landet.

Aksjonæren må som regel dokumentere retten til redusert sats

Her er det viktig å merke seg et praktisk poeng som lett overses: den reduserte satsen inntrer ikke automatisk bare fordi aksjonæren bor i et land Norge har skatteavtale med. Den utenlandske aksjonæren må normalt selv dokumentere eller søke om å få den reduserte satsen godkjent overfor det norske selskapet, før selve utbetalingen finner sted. Dette skjer typisk gjennom å fremlegge dokumentasjon på skattemessig bosted, gjerne i form av en bostedsbekreftelse fra skattemyndighetene i eget land, og eventuelt annen dokumentasjon som skatteavtalen krever.

Er denne dokumentasjonen ikke på plass før utbetalingen skjer, er hovedregelen at selskapet plikter å trekke standardsatsen på 25 prosent, selv om aksjonæren i prinsippet skulle hatt krav på en lavere sats etter skatteavtalen. Det er med andre ord ikke nok at retten til redusert sats finnes på papiret i avtaleverket — den må også være aktivt dokumentert og på plass før pengene utbetales, for at selskapet skal kunne legge den lavere satsen til grunn ved selve trekket.

Praktisk eksempel

Tenk deg et norsk AS med en tysk minoritetsaksjonær som eier 20 prosent av aksjene. Selskapet vedtar å dele ut 500 000 kroner i utbytte totalt, og den tyske aksjonærens andel blir dermed 100 000 kroner. Har den tyske aksjonæren i forkant av utbetalingen fremlagt nødvendig dokumentasjon på sitt skattemessige bosted i Tyskland, og skatteavtalen mellom Norge og Tyskland gir grunnlag for en redusert sats, kan selskapet trekke kildeskatt etter denne lavere satsen i stedet for standardsatsen på 25 prosent. Mangler dokumentasjonen på utbetalingstidspunktet, plikter selskapet som hovedregel å trekke fullt 25 prosent, og eventuell tilbakebetaling av for mye trukket skatt må i så fall søkes i etterkant — noe som ofte er en tyngre og mer tidkrevende prosess enn å sørge for riktig dokumentasjon før utbetalingen skjer.

Hva er ansvaret til selskapet som betaler ut?

Det norske selskapet har selv ansvaret for å trekke riktig kildeskatt og sørge for at den innbetales til norske skattemyndigheter. Dette gjør det viktig for selskaper med utenlandske aksjonærer å ha gode rutiner for å innhente nødvendig dokumentasjon på skattemessig bosted i god tid før en utbytteutbetaling gjennomføres, slik at riktig sats kan legges til grunn med det samme, i stedet for å måtte håndtere en krevende etterkorrigering senere.

Dette er noe å planlegge for, ikke overraskes av

Har selskapet ditt, eller planlegger det å få, utenlandske aksjonærer, er kildeskatt noe som bør inn i rutinene for hvordan utbytteutdelinger håndteres administrativt — på linje med selve protokollføringen og beregningen av utdelbar egenkapital vi har vært inne på tidligere i denne serien. Å avklare aksjonærens skattemessige bosted og eventuell rett til redusert sats i god tid før generalforsamlingen vedtar utbetalingen, sparer både selskapet og aksjonæren for unødvendig ekstraarbeid i etterkant.

Kort oppsummert

  • Kildeskatt trekkes av det norske selskapet direkte ved utbetaling av utbytte til aksjonærer som ikke er skattemessig bosatt i Norge.
  • Standardsatsen er 25 prosent av bruttoutbyttet, med mindre noe annet er dokumentert.
  • Skatteavtaler mellom Norge og aksjonærens hjemland kan redusere satsen betydelig, ofte til 15 prosent eller lavere, avhengig av avtalens innhold.
  • Den utenlandske aksjonæren må normalt dokumentere retten til redusert sats overfor det norske selskapet før utbetalingen skjer.
  • Mangler dokumentasjonen på utbetalingstidspunktet, trekkes som hovedregel full sats på 25 prosent, og for mye trukket skatt må eventuelt søkes tilbakebetalt i etterkant.