Ja. Selv om skilsmisse etter forutgående separasjon (el. § 21) er den vanligste veien, kan ekteskapet oppløses uten separasjonsbevilling i flere tilfeller. De viktigste er skilsmisse etter to års samlivsbrudd etter el. § 22 og skilsmisse ved dom etter overgrep eller tvangsekteskap etter el. § 23. I tillegg kan ekteskap oppløses ved bigami etter el. § 24.

Lovens tre veier til skilsmisse

Etter el. § 19 kan et ekteskap oppløses ved skilsmisse etter forutgående separasjon (§ 21) eller uten forutgående separasjon (§§ 22 og 23). I tillegg kan ekteskapet oppløses etter § 24. Separasjon er altså ikke en absolutt forutsetning for skilsmisse. Lovgiver har bevisst åpnet alternative veier der separasjonskravet ville være urimelig eller unødvendig. Den vanligste veien er likevel separasjon etterfulgt av skilsmisse etter ett år, fordi de fleste ektefeller ønsker raskest mulig oppløsning og ikke har vært atskilt i to år når bruddet skjer.

Skilsmisse etter to års samlivsbrudd, § 22

Etter el. § 22 kan hver av ektefellene kreve skilsmisse dersom samlivet har vært brutt i minst to år. Her er det ingen forutgående separasjonsbevilling, men det stilles krav til dokumentasjon av samlivsbruddet. Søknaden må vedlegges vitneerklæring der det framgår når ektefellene flyttet fra hverandre, undertegnet av to vitner som kjenner én av eller begge ektefellene godt og kan bekrefte atskillelsen. For at statsforvalteren skal ha myndighet, må den andre ektefellen skriftlig bekrefte at vedkommende er enig i atskillelsen. Mangler slik bekreftelse, må saken bringes inn for tingretten, som da har myndighet til å avgjøre om vilkårene i § 22 er oppfylt.

Toårsregelen er praktisk for ektefeller som har bodd fra hverandre lenge uten å formalisere noen separasjon. For dem kan det være raskere å bygge direkte på § 22 enn å søke separasjon og vente ett nytt år. Se artikkel 78. Toårsfristen regnes fra det faktiske samlivsbruddet, altså fra da ektefellene reelt flyttet fra hverandre, ikke fra noe formelt vedtak.

Skilsmisse ved dom etter overgrep, § 23

Etter el. § 23 kan en ektefelle kreve skilsmisse uten forutgående separasjon dersom vedkommende har vært utsatt for at den andre ektefellen forsettlig har forsøkt å drepe ham eller henne eller barna, eller forsettlig har utsatt dem for alvorlig mishandling. Det samme gjelder dersom ektefellen er tvunget til å inngå ekteskapet ved rettsstridig atferd. Slike saker behandles ikke av statsforvalteren, men fremmes for tingretten ved søksmål. Søksmålsfristen er som hovedregel seks måneder etter at ektefellen fikk kjennskap til handlingen, og senest to år etter at den fant sted.

Bestemmelsen gir en umiddelbar rett til skilsmisse uten den ventetiden som ellers gjelder. Begrunnelsen er at det vil være urimelig å kreve at et offer for grov vold eller tvang skal måtte gjennom en ettårig separasjonsperiode for å bli løst fra ekteskapet. Bestemmelsen ivaretar dermed hensynet til den fornærmede ektefellen og barna på en måte som separasjonsveien ikke kan.

Oppløsning ved bigami, § 24

Etter el. § 24 kan hver av ektefellene kreve ekteskapet oppløst dersom en av dem har inngått et nytt ekteskap som består til tross for det tidligere ekteskapet (bigami). Bestemmelsen verner det opprinnelige ekteskapet og gir grunnlag for oppløsning uten separasjon. Også enkelte tilfeller der ekteskapsvilkår ikke var oppfylt ved inngåelsen, kan føre til oppløsning på dette grunnlaget. Slike saker behandles av tingretten.

Når lønner det seg å velge bort separasjon?

For praktikeren er valget mellom separasjonsveien (§§ 20 og 21) og de alternative veiene en konkret vurdering:

  • Ektefeller som nylig er flyttet fra hverandre og ønsker raskest mulig oppløsning, er normalt henvist til separasjonsveien, da to års samlivsbrudd ennå ikke foreligger.
  • Ektefeller som har vært atskilt i mer enn to år, kan gå rett på skilsmisse etter § 22 og slipper å vente ny separasjonstid.
  • Ofre for overgrep eller tvangsekteskap bør vurdere skilsmisse ved dom etter § 23, som gir umiddelbar oppløsning.

Betydningen for skifte og skjæringstidspunkt

Velges § 22-veien fremfor separasjon, endres også skjæringstidspunktet for delingen. Etter el. § 60 er skjæringstidspunktet ved separasjon det tidspunktet begjæringen kom inn til statsforvalteren. Uten forutgående separasjon knytter skjæringstidspunktet seg i stedet til når begjæring om skilsmisse ble framsatt, eventuelt når samlivet ble brutt. Dette kan ha stor betydning for hvilke eiendeler og hvilken gjeld som inngår i delingen, og bør vurderes nøye før man velger vei. Se artikkel 89.

Vitneerklæringens rolle ved § 22-veien

Ved skilsmisse etter to års samlivsbrudd er vitneerklæringen et sentralt dokument. Den må fylles ut og sendes inn sammen med skilsmissesøknaden, og inneholder et eget felt der ektefellene angir datoen de flyttet fra hverandre. To vitner som kjenner én av eller begge ektefellene godt, skal undertegne og dermed bekrefte at ektefellene har levd atskilt fra den oppgitte datoen. Vitnenes funksjon er å gi statsforvalteren et dokumentasjonsgrunnlag for at toårsfristen er oppfylt. Velges denne veien, må praktikeren sørge for at vitnene oppfyller kravene, og at datoen for samlivsbruddet er korrekt angitt, ettersom denne datoen er avgjørende for fristberegningen.

Når kravet om den andres bekreftelse ikke er oppfylt

Et særtrekk ved § 22-veien er at statsforvalteren bare har myndighet dersom den andre ektefellen skriftlig bekrefter at vedkommende er enig i atskillelsen. Dette skiller seg fra separasjonsveien, der den ene kan kreve separasjon uavhengig av den andres holdning. Mangler bekreftelsen ved § 22, er det bare tingretten som kan avgjøre saken. For klienter der den andre ektefellen er uenig eller utilgjengelig, kan dette gjøre separasjonsveien mer hensiktsmessig, fordi separasjon etter § 20 ikke krever den andres medvirkning. Valget av vei må derfor ses i lys av om man kan forvente samarbeid fra den andre ektefellen.

Praktisk veiledning ved valg av vei

For praktikeren er valget av vei en konkret vurdering der flere hensyn spiller inn: hvor lenge ektefellene har vært atskilt, om den andre samarbeider, hvilke verdier som står på spill med tanke på skjæringstidspunktet, og om det foreligger overgrepsgrunnlag. Der ektefellene nylig er flyttet fra hverandre og den andre er uenig, er separasjonsveien normalt det riktige valget. Der ektefellene har vært atskilt i mer enn to år og er enige, kan § 22-veien spare dem for et nytt år. Ved overgrep eller tvang er § 23-veien gjennom tingretten den eneste som gir umiddelbar oppløsning.

Oppsummering

Man kan bli skilt uten å være separert først. De viktigste alternativene er skilsmisse etter to års samlivsbrudd (§ 22), skilsmisse ved dom etter overgrep eller tvangsekteskap (§ 23) og oppløsning ved bigami (§ 24). Separasjonsveien etter §§ 20 og 21 er likevel den vanligste, særlig for ektefeller som nylig er flyttet fra hverandre. Valg av vei påvirker både tidsbruk, hvilket organ som er kompetent, og skjæringstidspunktet for delingen.