NEIKan man bli skilt umiddelbart ved utroskap?

Hvorfor utroskap ikke er et selvstendig grunnlag

For mange klienter virker det kontraintuitivt at utroskap ikke utløser noen rett til rask skilsmisse. Forklaringen ligger i lovgivers bevisste skyldnøytrale tilnærming. Tidligere rett hadde elementer av skyldskilsmisse, der man kunne påberope utroskap som grunn, men gjeldende ekteskapslov fra 1991 forlot dette systemet. I dag stiller loven ingen krav om at den ene parten kan klandres; det avgjørende er om vilkårene om tid eller samlivsbrudd er oppfylt. Lovgiver mente at skyldvurderinger førte til unødvendig harde og opprivende prosesser, og at de var lite egnet til å fange opp den sammensatte virkeligheten bak et samlivsbrudd.

Konsekvensen er at utroskap, uansett hvor opprivende det er for den krenkede ektefellen, ikke gir noen rettslig snarvei. Det er ikke et eget grunnlag etter §§ 21, 22 eller 23, og en søknad som kun bygger på den andres utroskap, vil ikke gi raskere skilsmisse enn en hvilken som helst annen begrunnelse.

Den praktiske veien videre

Selv om utroskap ikke gir umiddelbar skilsmisse, er det ofte den utløsende årsaken til at noen ønsker å avslutte ekteskapet. Den praktiske håndteringen er da å bruke de ordinære sporene.

Den raskeste lovlige veien er normalt å søke separasjon etter ekteskapsloven § 20 straks. Separasjon kan kreves ensidig, uten den andres samtykke, og uten å oppgi grunn. Ett år senere kan skilsmisse kreves etter § 21. Alternativt, dersom partene allerede har flyttet fra hverandre, kan skilsmisse kreves etter § 22 når samlivet har vært brutt i to år. For den som er krenket og ønsker å komme seg raskest mulig ut, er separasjonssporet som regel det beste, fordi det starter ettårsfristen umiddelbart.

Grensen mot § 23

Det er viktig å forklare grensen mot ekteskapsloven § 23. Denne bestemmelsen gir rett til umiddelbar skilsmisse, men kun ved forsettlige drapsforsøk, alvorlig mishandling av ektefellen eller barna, eller ved tvangsekteskap. Utroskap faller klart utenfor. Det er bare i de tilfellene der utroskapen er ledsaget av slike kvalifiserte overgrep at den umiddelbare adgangen kan bli aktuell – og da er det overgrepet, ikke utroskapen, som er grunnlaget. Utroskap som sådan, uansett omfang eller varighet, gir aldri grunnlag etter § 23.

Får utroskap noen rettslig betydning i det hele tatt?

Et naturlig oppfølgingsspørsmål fra klienter er om utroskap får betydning for det økonomiske oppgjøret. Hovedregelen er nei. Delingen av formue og gjeld etter ekteskapslovens kapittel 12 er i utgangspunktet uavhengig av hvem som «hadde skylden» for samlivsbruddet. Utroskap gir verken rett til en større andel av formuen eller til en gunstigere posisjon i boligspørsmålet etter §§ 67–69. Boligretten avgjøres etter «særlige grunner», der hensynet til barna og partenes behov står sentralt, ikke etter hvem som var utro.

I helt spesielle tilfeller kan klanderverdig opptreden tenkes å få en viss betydning i randsonen, for eksempel der den ene har påført den andre tap gjennom illojal disponering av felles midler. Men dette er noe annet enn at utroskap som sådan gir en oppgjørsfordel. Den krenkede parten bør derfor ikke regne med at utroskapen vil styrke posisjonen i delingen.

Den følelsesmessige og den rettslige virkeligheten

For advokaten er det ofte en del av jobben å forklare gapet mellom den følelsesmessige urettferdigheten klienten opplever, og den rettslige realiteten. Utroskap oppleves som et alvorlig svik, men rettssystemet behandler ikke svik som et eget rettsgrunnlag. Det kan være krevende å formidle, men det er viktig at klienten forstår at energien bør rettes mot å gjennomføre skilsmissen effektivt og sikre et rettferdig oppgjør, ikke mot å «få rett» i et skyldspørsmål retten uansett ikke vurderer.

Sammenligning med utenlandsk rett

Mange klienter har inntrykk av at utroskap «teller» i en skilsmisse, et inntrykk som ofte stammer fra utenlandske filmer og rettssystemer. I enkelte andre land finnes det fortsatt skyldbaserte skilsmissegrunnlag der utroskap kan påberopes og få betydning for både skilsmisseadgangen og det økonomiske oppgjøret. Norsk rett skiller seg klart fra disse systemene. Den norske ordningen er bevisst innrettet uten skyldvurderinger, fordi lovgiver mente at slike vurderinger var konfliktdrivende og lite egnet til å fange opp den sammensatte virkeligheten bak et samlivsbrudd. Det er derfor viktig å korrigere forventninger som bygger på utenlandsk rett: i Norge gir utroskap verken raskere skilsmisse eller en bedre oppgjørsposisjon.

Praktisk veiledning til den krenkede part

Den krenkede parten bør få konkret veiledning om hva som faktisk kan gjøres. Det mest effektive grepet er å søke separasjon umiddelbart etter § 20, slik at ettårsfristen i § 21 begynner å løpe så tidlig som mulig. Samtidig bør man sikre seg dokumentasjon av økonomiske forhold med tanke på det senere oppgjøret, særlig dersom man frykter at den andre parten har disponert illojalt over felles midler. Det er også fornuftig å skille tydelig mellom det følelsesmessige oppgjøret og det juridiske: skilsmissen og delingen skal håndteres saklig, uavhengig av sviket. På denne måten kommer den krenkede parten raskest og best mulig ut av ekteskapet.

Når utroskap ledsages av økonomisk illojalitet

Selv om utroskap i seg selv er uten rettslig betydning, kan forhold som ofte følger med, ha betydning. Dersom den utro parten har brukt store felles midler på et utenomekteskapelig forhold, for eksempel gaver, reiser eller opphold, kan dette etter omstendighetene utgjøre en illojal disponering av felles formue. I oppgjøret etter kapittel 12 kan slik illojal bruk av midler tenkes å få konsekvenser, for eksempel ved at den andre parten kan kreve forholdet hensyntatt i delingen. Det er altså ikke utroskapen som sådan, men en eventuell tilhørende økonomisk illojalitet, som kan ha rettslig virkning. Den krenkede parten bør derfor være oppmerksom på pengestrømmer og sikre dokumentasjon dersom det er mistanke om at felles midler er brukt på en måte som forfordeler den utro parten.

Oppsummering

Utroskap gir ikke umiddelbar skilsmisse i Norge og er ikke et eget skilsmissegrunnlag. Den krenkede ektefellen må gå veien om separasjon og skilsmisse etter § 21 eller om to års samlivsbrudd etter § 22. Umiddelbar skilsmisse etter § 23 er forbeholdt overgrep og tvangsekteskap. Utroskap har som hovedregel heller ingen betydning for det økonomiske oppgjøret eller for boligretten, og forventninger basert på utenlandsk rett bør korrigeres.