Vilkårene i § 23
Ekteskapsloven § 23 oppstiller to hovedsituasjoner som gir rett til umiddelbar skilsmisse. Den første er at en ektefelle har forsøkt forsettlig å drepe den andre ektefellen eller barna, eller forsettlig har utsatt dem for alvorlig mishandling. Den andre er tvangsekteskap, altså at ekteskapet er inngått under ulovlig tvang.
Det er flere viktige vilkår praktikeren må merke seg. Mishandlingen må være alvorlig, og handlingen må være forsettlig. Bestemmelsen omfatter ikke bare vold mot ektefellen selv, men også mot barna, noe som er praktisk viktig der volden retter seg mot felles eller særkullsbarn i husstanden. «Alvorlig mishandling» dekker både fysisk vold og kan etter omstendighetene omfatte alvorlig psykisk mishandling, som vedvarende trusler, kontroll og terror i hjemmet. Vurderingen av hva som er «alvorlig», beror på en konkret helhetsvurdering av handlingenes karakter, omfang og virkning.
Søksmål for domstolen og frister
En viktig prosessuell forskjell fra de ordinære sporene er at skilsmisse etter § 23 skjer ved søksmål for domstolen, ikke ved en ren administrativ søknad til statsforvalteren. Dette henger sammen med at grunnlaget krever bevisføring om alvorlige forhold, og at domstolen må ta stilling til om vilkårene er oppfylt.
Det gjelder dessuten frister. Søksmål etter § 23 må reises innen seks måneder etter at ektefellen fikk kunnskap om handlingen, og senest innen to år etter at den fant sted. Disse fristene er sentrale: oversittes de, faller adgangen til umiddelbar skilsmisse på dette grunnlaget bort, og parten må i stedet bruke separasjons- eller samlivsbruddssporet. For praktikeren er det derfor avgjørende å handle raskt og å avklare fristene tidlig i saken, slik at retten til umiddelbar skilsmisse ikke går tapt på grunn av tidsforløp.
Forholdet til straffesak og beskyttelsestiltak
Vold i nære relasjoner er straffbart, og en sak etter § 23 vil ofte løpe parallelt med en straffesak. Den voldsutsatte kan i straffesaken ha rett til bistandsadvokat, og kan ha behov for beskyttelsestiltak som besøksforbud, voldsalarm eller opphold på krisesenter. Det er god praksis å se den sivile skilsmissesaken og strafferettssporet i sammenheng, slik at klientens sikkerhet ivaretas. Advokaten bør tidlig kartlegge om det er behov for akutte beskyttelsestiltak, uavhengig av fremdriften i selve skilsmissesaken.
Det er samtidig viktig å understreke at en eventuell straffedom ikke er et vilkår for skilsmisse etter § 23. Det sivile beviskravet er et annet enn i straffesaken, og domstolen i skilsmissesaken må vurdere bevisene selvstendig. En frifinnelse i straffesaken, som krever bevis ut over enhver rimelig tvil, stenger ikke nødvendigvis for skilsmisse etter § 23, der det gjelder et sivilrettslig beviskrav.
Alternativ vei der § 23 ikke når frem
Dersom vilkårene i § 23 ikke skulle være oppfylt, for eksempel fordi fristen er oversittet eller bevisene er for svake, mister den voldsutsatte ikke retten til skilsmisse. Vedkommende kan da kreve separasjon ensidig etter § 20 og skilsmisse etter § 21, eller skilsmisse etter § 22 ved to års samlivsbrudd. Volden gjør ikke veien stengt; den åpner bare for den raskere veien gjennom § 23. For den som ikke vinner frem med § 23, er det altså fortsatt en ubetinget rett til å bli skilt, bare med den ordinære ventetiden.
Betydning for bolig og barn
I voldssaker er boligspørsmålet ofte akutt. Den voldsutsatte kan ha behov for å overta felles bolig eller få bruksrett til den, slik at vedkommende og barna kan bli boende mens overgriperen må flytte ut. Etter ekteskapsloven § 67 kan en ektefelle overta felles bolig dersom «særlige grunner» taler for det, og hensynet til en voldsutsatt part og til barna vil stå sentralt i denne vurderingen. Bruksrett kan også gis etter § 68, og kan være en rask løsning der varig overtakelse ikke er avklart. Dette behandles nærmere i artiklene 102 til 105.
Hvorfor velge § 23 fremfor de ordinære sporene?
Et naturlig spørsmål er hvorfor en voldsutsatt skal velge den mer krevende veien gjennom domstolen etter § 23, når man uansett kan kreve separasjon ensidig etter § 20 og skilsmisse etter § 21. Svaret ligger først og fremst i tidsmomentet og i den symbolske betydningen. Etter § 23 oppnås skilsmisse umiddelbart, uten å måtte vente ut separasjonsåret eller toårsfristen for samlivsbrudd. For mange voldsutsatte er det viktig å bli rettslig løst fra ekteskapet så raskt som mulig. I tillegg innebærer en avgjørelse etter § 23 en rettslig anerkjennelse av at det har skjedd alvorlige overgrep. For andre kan imidlertid hensynet til å unngå en belastende domstolsprosess tale for å velge det enklere separasjonssporet, særlig dersom vedkommende uansett har flyttet og er trygg. Valget bør tas etter en konkret vurdering av klientens behov og bevissituasjon.
Dokumentasjon og bevis
Siden § 23-saker behandles av domstolen og bygger på alvorlige faktiske forhold, er dokumentasjon avgjørende. Relevante bevis kan være legejournaler, bilder av skader, politianmeldelser, dommer eller siktelser, vitneforklaringer fra naboer, familie eller ansatte ved krisesenter, samt eventuelle loggføringer av hendelser. Jo bedre dokumentert overgrepene er, desto sterkere står saken. Advokaten bør tidlig bistå med å sikre bevis, blant annet fordi enkelte bevis kan gå tapt med tiden. Samtidig må man være oppmerksom på søksmålsfristene, slik at saken reises mens retten til umiddelbar skilsmisse fortsatt er i behold.
Oppsummering
Ved alvorlig vold kan man bli skilt med en gang etter ekteskapsloven § 23, uten separasjonstid. Vilkårene er forsettlig drapsforsøk eller alvorlig mishandling av ektefellen eller barna. Saken reises for domstolen, og det gjelder en frist på seks måneder fra kunnskap og to år fra handlingen. Valget mellom § 23 og de ordinære sporene bør vurderes konkret ut fra tidsbehov, bevissituasjon og belastning. § 23 bør ses i sammenheng med straffesak, beskyttelsestiltak og boligspørsmålet etter §§ 67–68. Faller § 23 bort, gjenstår alltid de ordinære sporene i §§ 21 og 22.