Kan jeg si opp alarmen gebyrfritt etter bindingstiden?
Når den avtalte bindingstiden er utløpt, bør oppsigelse som hovedregel være kostnadsfri — hele poenget med en bindingstid er at forpliktelsen opphører når perioden er over. Krever alarmselskapet likevel gebyr, en ny lang oppsigelsestid eller andre kostnader etter at bindingstiden er ute, kan dette trolig rammes av avtaleloven § 36 som et urimelig tilleggsvilkår, særlig dersom det ikke fremgikk klart av avtalen fra starten.
Bindingstiden er over. Likevel dukker det opp krav om et oppsigelsesgebyr, eller en beskjed om at oppsigelse først får virkning etter enda tre eller seks måneder. For mange forbrukere kommer dette som en overraskelse, fordi hele poenget med en bindingstid nettopp er at forpliktelsen skal opphøre når perioden er ute. Blir denne forventningen brutt av vilkår som dukker opp i etterkant, eller som var gjemt langt inne i avtalens finskrift, er dette en situasjon avtaleloven § 36 er godt egnet til å vurdere.
Denne saken skiller seg fra spørsmålet om selve bindingstidens lengde er urimelig. Her er utgangspunktet at bindingstiden i seg selv aksepteres — problemet er hva som skjer i det den er ferdig, og om selskapet da forsøker å legge til nye, uforutsette kostnader nettopp i det øyeblikket kunden vil ut.
Skal oppsigelse være gratis når bindingstiden er over?
Ja, som klart utgangspunkt. En bindingstid er en avtalt periode forbrukeren ikke kan tre ut av uten videre — men når perioden er over, opphører nettopp denne begrensningen. Krever selskapet betaling for noe forbrukeren allerede har «betalt for» gjennom hele bindingstiden, snur dette den logiske forutsetningen på hodet. Et selskap som vil ha ytterligere kostnader knyttet til avslutning, må ha avtalt dette tydelig og på forhånd — ikke innføre det som en overraskelse når kunden faktisk ønsker å si opp.
Det er nyttig å tenke på bindingstiden som selve prisen forbrukeren betaler for eventuelle fordeler ved avtalen, for eksempel rabattert installasjon eller lavere månedspris i starten. Når denne prisen er betalt fullt ut gjennom hele perioden, gjenstår det ingen god forklaring på hvorfor forbrukeren skal betale noe mer bare for å gå videre til en annen leverandør eller avslutte tjenesten helt.
Kan alarmselskapet kreve gebyr for å avslutte etter bindingstiden?
Bare dersom det følger klart av avtalen forbrukeren faktisk aksepterte, og selv da kan gebyrets størrelse og begrunnelse vurderes opp mot om det står i et rimelig forhold til selskapets faktiske kostnad ved avslutningen — for eksempel demontering av utstyr selskapet selv eier. Et gebyr som fremstår som en ren straff for å forlate abonnementet, uten reell kostnadsmessig forankring, er nærmere den typen vilkår avtaleloven § 36 kan sette til side.
Hva om selskapet krever lang oppsigelsestid i tillegg til bindingstiden?
Dette er en av de mest praktiske fellene. Bindingstiden er over, men avtalen krever i tillegg tre måneders oppsigelsestid før abonnementet faktisk avsluttes — i realiteten en forlengelse av bindingen under et annet navn. Er denne oppsigelsestiden lang sammenlignet med selve bindingstiden, og ikke tydelig fremhevet ved avtaleinngåelsen, svekker det argumentet for at forbrukeren reelt sett var informert om hva «bindingstid på tre år» faktisk innebar.
Mange forbrukere oppdager denne mekanismen først når de leser vilkårene på nytt idet de vil si opp, og finner ut at «tre år» i praksis betyr tre år og tre måneder. Blir dette gjentatt for hver fornyelsesperiode, eller kombinert med en frist for når oppsigelsen må sendes for at den skal gjelde fra riktig dato, kan summen av alle disse fristene gjøre det reelt sett svært vanskelig å noensinne komme seg helt ut av avtalen til et forutsigbart tidspunkt.
Hvilken rolle spiller avtaleloven § 36 når kostnadene legges på i etterkant?
Bestemmelsen ser blant annet på om vilkåret var synlig og forståelig da avtalen ble inngått. Et gebyr eller en oppsigelsestid som først dukker opp når forbrukeren faktisk prøver å si opp — og som ikke ble fremhevet tydelig tidligere — svekker selskapets stilling betydelig. Kombinasjonen av manglende forhåndsinformasjon og en kostnad som rammer nettopp når forbrukeren vil ut, er nettopp det slags misforhold § 36 er ment å kunne korrigere.
Hvordan sikrer du bevis for når bindingstiden faktisk utløp?
Finn frem den opprinnelige avtalen eller ordrebekreftelsen, og noter datoen bindingstiden ble inngått og hvor lang den var avtalt til. Send oppsigelsen skriftlig, med henvisning til denne datoen, og be om skriftlig bekreftelse på at oppsigelsen er mottatt og at bindingstiden er utløpt. Krever selskapet likevel gebyr, be om en skriftlig begrunnelse for hva gebyret dekker, og vis til avtaleloven § 36 dersom begrunnelsen uteblir eller fremstår som løsrevet fra en reell kostnad.
Har du ikke lenger tilgang til den opprinnelige avtalen, kan du be selskapet selv om å oppgi når bindingstiden startet og hvor lang den var — de fleste selskaper har denne informasjonen liggende i kundesystemet sitt. Får du et annet svar enn det du selv husker eller det som fremgår av tidligere fakturaer, be om en skriftlig forklaring på avviket, siden dette kan avdekke om selskapet selv har regnet bindingstiden feil.
Kort oppsummert
Oppsigelse bør være kostnadsfri når bindingstiden er utløpt, fordi det er selve poenget med at en bindingstid har en slutt. Gebyrer eller ny oppsigelsestid som dukker opp først i etterkant, uten å ha vært tydelig kommunisert ved avtaleinngåelsen, kan rammes av avtaleloven § 36. Dokumenter når bindingstiden faktisk utløp, og krev en skriftlig begrunnelse for enhver kostnad selskapet forsøker å legge på etter dette tidspunktet.