Kan grunneieren kreve betaling for veiretten?
Bare hvis det er avtalt eller en avgjørelse gir grunnlag for det. Har du fått veiretten gratis, eller vunnet den ved hevd, kan grunneieren ikke ensidig begynne å kreve betaling. Er veiretten avtalt mot vederlag, gjelder avtalen. I enkelte saker kan jordskifteretten eller et veilag fastsette vederlag for bruk av en vei som allerede ligger der.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Grunneieren har veien, naboen bruker den, og så kommer regningen. Spørsmålet om betaling for veirett handler om to ting: hvem som kan kreve penger, og på hvilket grunnlag. Svaret avhenger av hvordan veiretten oppstod.
Hovedregelen: avtalen avgjør
Servituttlova § 1 sier at avtalen går foran lovens regler. Står det i veiretten at den er gitt mot et engangsbeløp som er betalt, kan grunneieren ikke senere kreve mer. Står det at naboen skal betale en årlig sum, må han betale den. Er retten gitt uten vederlag, ligger det ingen plikt til å betale. Grunneieren kan ikke ensidig innføre en avgift for å bruke veien.
Dette gjelder også når grunneieren skifter. En ny eier tar over veiretten slik den er, med de vilkårene den har. Nye eiere kan ikke legge på en avgift fordi de ikke likte pengeordningen forgjengeren gikk med på.
Hevdet veirett er gratis
Er retten vunnet ved hevd, finnes det heller ingen plikt til å betale for den. Hevdslova § 7 gir den som bruker en vei som om han hadde bruksrett, en vegrett etter hevdstiden, som er tjue år i aktsom god tro, eller femti år for bruk som ikke viser seg av en fast tilstelling. Retten er da vunnet ved bruken, og grunneieren får ikke vederlag for den. Hva retten omfatter, er det bruken i hevdstiden som viser.
Spørsmålet om hevd er nærmere behandlet i hevd av veirett.
Når betaling kan komme på tale likevel
Det er flere situasjoner der penger likevel blir aktuelt.
Vedlikehold er ikke vederlag for retten, men en egen plikt. Når flere eiendommer bruker en privat vei, skal alle etter veglova § 54 bidra til å holde den i forsvarlig stand, i forhold til sin bruk. Dette gjelder uavhengig av om veiretten i seg selv er gratis. Naboen kan altså ikke unngå å betale for slitasje og kostnader, selv om han ikke skylder grunneieren noe for retten.
Jordskifteretten kan etter veglova § 53 gi rett til å bruke en vei som allerede ligger der, og i slike saker kan retten fastsette at vederlaget skal omfatte en forholdsmessig del av utgiftene til anlegg og vedlikehold. Er det fastsatt årlig vederlag, kan partene etter fem år kreve ny behandling av vederlaget og vilkårene.
Veilaget kan etter veglova § 55 fastsette vederlag for bruksrett til en vei som allerede ligger der, og gi vilkårsbundet vegrett til nye brukere.
Skal veien flyttes eller retten avskaffes, kommer vederlag inn i en annen sammenheng. Etter servituttlova § 7 kan eieren få avskaffet en rett som klart er til mer skade enn nytte, men må da betale vederlag som ikke kan settes lavere enn det retten er verdt for rettighetshaveren. Etter § 6 betales et mellomlegg ved en flytting som er dårligere for naboen.
Misbruker rettighetshaveren retten varig og til tross for advarsler, kan grunneieren etter § 17 kreve dom for at retten settes ut av kraft for en tid mot en årlig avgift, i stedet for en engangssum.
Bompenger er noe annet
Grunneieren kan ikke selv sette opp en bom og ta betalt for å kjøre på en privat vei. Etter veglova § 56 kan bompenger for ferdsel på privat veg bare kreves med samtykke fra kommunen, og kommunen fastsetter også avgiften. Gjelder det en hytteveg, finner du mer i artikkelen om bomvei til hytta.
kravet fra den nye eieren
Gunhild Vik har kjørt over Rolf Borges eiendom til hytta si siden 1995. Veiretten ble avtalt muntlig, uten vederlag, og hun har betalt en femtedel av grusingen hvert år. Rolf selger til Emil Tangen, som sender henne et brev: fra neste sesong krever han 3 000 kroner årlig for «bruksretten til min vei».
Gunhild svarer at hun ikke skylder noe for veiretten. Den er avtalt uten vederlag, og med over tretti års bruk har hun i alle tilfeller vunnet den ved hevd. Emil har ingen rett til å innføre en avgift. Hun skylder derimot sin andel av grusingen etter veglova § 54, og det har hun betalt. Skulle hun trenge utvidet bruk, for eksempel til tyngre kjøretøy, kan det være grunn for en avtale mot vederlag.
Når du bør avtale vederlag
Vil du som grunneier gi en veirett, kan du kreve vederlag i avtalen. Gjør det skriftlig, og si om det er et engangsbeløp eller en årlig sum, og hvordan det eventuelt skal reguleres. Avtalen bør tinglyses, så vederlagsvilkårene også gjelder for senere eiere.
Kort oppsummert
- Betaling for veirett kan bare kreves hvis det er avtalt eller fastsatt i en avgjørelse. Grunneieren kan ikke innføre avgift ensidig.
- Er veiretten gitt gratis eller vunnet ved hevd, skylder naboen ikke vederlag for retten.
- Vedlikeholdet er en egen plikt som fordeles etter bruk, etter veglova § 54.
- Jordskifteretten og veilaget kan i visse saker fastsette vederlag for bruk av en vei som ligger der fra før.
- Bompenger på privat vei krever samtykke fra kommunen.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.