Kan et urimelig høyt påslag settes til side av en domstol?

Generalklausulen som siste sikkerhetsnett

Avtaleloven § 36 gir domstolen adgang til helt eller delvis å sette til side en avtale, eller endre den, dersom det vil være urimelig å gjøre den gjeldende slik den lyder. Bestemmelsen omtales gjerne som generalklausulen, fordi den er generelt utformet og kan brukes på svært ulike avtaletyper, fra kausjonsavtaler til strømkontrakter. For forbrukeravtaler kommer også avtaleloven § 37 inn som en presisering, med en noe skjerpet urimelighetsvurdering av standardvilkår — altså vilkår den næringsdrivende har utformet på forhånd og som forbrukeren ikke har forhandlet om.

Bestemmelsen er en sikkerhetsventil for de tilfellene der mer spesifikke forbrukerregler ikke strekker til. De fleste strømtvister løses i praksis med hjemmel i mer konkrete bestemmelser, som varslingsreglene i energiloven eller kravet til uttrykkelig samtykke i markedsføringsloven, nettopp fordi disse er enklere å anvende og gir et mer forutsigbart svar enn en bred skjønnsmessig vurdering. Avtaleloven § 36 blir mest praktisk i de sakene der problemet ikke er en saksbehandlingsfeil, men selve innholdet i det avtalte påslaget — altså at tallet i seg selv fremstår urimelig, uavhengig av hvordan avtalen kom i stand.

Hvorfor terskelen er høy

Norsk avtalerett bygger på at avtaler skal holdes, og domstolene er tilbakeholdne med å overprøve hva partene selv har blitt enige om, selv når den ene parten i ettertid angrer på en dårlig handel. At et påslag er høyere enn markedsgjennomsnittet, eller høyere enn det du kunne fått hos en annen leverandør, er i seg selv ikke nok til at § 36 kommer til anvendelse. Det domstolen ser etter, er et markert avvik mellom det som fremstår som en normal, forsvarlig prising og det faktiske påslaget, kombinert med omstendigheter rundt avtaleinngåelsen som gjør resultatet spesielt urimelig.

Hva domstolen faktisk legger vekt på

Sentrale momenter er avtalens innhold sammenlignet med hva som er vanlig i bransjen, styrkeforholdet mellom partene, og forholdene ved avtaleinngåelsen — for eksempel om forbrukeren ble presset, forledet eller ikke fikk reell mulighet til å sette seg inn i prisen før avtalen ble bindende. Et ekstremt høyt påslag som ble inngått etter aggressivt dørsalg, uten skriftlig tilbud og uten den lovpålagte betenkningstiden på 24 timer for strømavtaler inngått utenfor fast forretningssted, står langt svakere for selskapet enn et høyt påslag i en avtale forbrukeren bevisst valgte etter å ha sammenlignet tilbud. Loven ser altså på helheten, ikke bare tallet i seg selv.

Også forhold som opptrer etter at avtalen ble inngått, kan spille inn i en helhetsvurdering, selv om hovedfokuset er situasjonen på avtaletidspunktet. Har selskapet for eksempel gjort det unødig vanskelig å si opp avtalen, eller aktivt motarbeidet forbrukerens forsøk på å bytte leverandør, kan dette forsterke inntrykket av en ubalansert avtale, selv om det i seg selv ikke er det domstolen primært tar stilling til etter § 36.

Hva som ikke er nok til å vinne frem

Det er verdt å være realistisk om hva som normalt ikke fører frem. At du i ettertid angrer på en avtale du frivillig og med åpne øyne inngikk, holder ikke alene. At markedet generelt har falt siden du bandt deg, holder heller ikke alene, siden prissvingninger er en normal del av strømmarkedet begge parter må akseptere risikoen for. Det domstolen ser etter er et markert avvik fra det som var normal prising på avtaletidspunktet, kombinert med at noe ved selve inngåelsen gjør resultatet spesielt urimelig å håndheve.

Forskjellen fra å bare klage på en dyr avtale

Mange forbrukere som opplever seg lurt av en dyr strømavtale, ønsker primært å komme seg ut av den, ikke nødvendigvis å føre en rettssak om avtalens gyldighet. Her er det verdt å huske at energiloven kapittel 4 A gir en enklere og mer praktisk vei ut dersom selskapet har gjort en ugunstig endring uten korrekt varsel — da kan du si opp kostnadsfritt uten å måtte bevise urimelighet i domstol. Avtaleloven § 36 er mest aktuell når selve det opprinnelige påslaget, slik det ble avtalt fra start, fremstår som åpenbart urimelig, ikke når problemet er en etterfølgende, uvarslet endring.

Praktisk vei fremover før en eventuell rettssak

Før du vurderer å gå til domstolen, som er en tung og kostbar prosess for de fleste privatpersoner, bør du sende en skriftlig klage til strømselskapet der du ber om at påslaget reduseres eller avtalen termineres, og vise til at prisen fremstår urimelig sammenlignet med det som var normalt i markedet på avtaletidspunktet. Fører ikke dette frem, er Elklagenemnda et gratis og langt mer tilgjengelig alternativ enn domstolen, og nemnda kan også vurdere urimelighet etter avtaleloven som en del av sin behandling. Domstolsbehandling er i praksis mest aktuelt i saker som samler mange forbrukere, gjerne gjennom Forbrukerrådets bistand eller en gruppesøksmålslignende tilnærming.

Dersom du likevel vurderer å bringe saken inn for retten alene, bør du først vurdere om et lite krav egner seg for forliksrådet fremfor tingretten direkte, siden forliksrådet er ment som en enklere og rimeligere førsteinstans for denne typen tvister. Uansett hvilken vei du velger, er det avgjørende å kunne dokumentere hva som ble avtalt, hvordan avtalen ble inngått, og hvorfor prisen etter din vurdering avviker markert fra det som var vanlig i markedet på samme tidspunkt.

Kort oppsummert

Et urimelig høyt påslag kan i prinsippet settes til side av en domstol etter avtaleloven § 36, men terskelen er høy, og det skal mer til enn at prisen er dyrere enn konkurrentenes. Domstolen ser på avtalens innhold, hvordan den ble inngått og styrkeforholdet mellom partene samlet sett. For de fleste forbrukere er en skriftlig klage til strømselskapet, etterfulgt av en sak for Elklagenemnda, en raskere og mer realistisk vei enn å bringe saken inn for retten.