Nei – en skilsmisse kan ikke omgjøres. Når skilsmissebevilling er gitt eller skilsmissedom er rettskraftig, er ekteskapet endelig oppløst. Ønsker partene å være gift igjen, må de inngå nytt ekteskap. En separasjon kan derimot «omgjøres» i den forstand at virkningene faller bort dersom partene gjenopptar samlivet, jf. ekteskapsloven § 20.

Skilsmisse er endelig

Ekteskapet oppløses ved skilsmisse, jf. ekteskapsloven § 19. Når statsforvalteren har gitt skilsmissebevilling, eller når det foreligger rettskraftig skilsmissedom, er den rettslige virkningen at ekteskapet ikke lenger består. Det finnes ingen hjemmel i ekteskapsloven for å «trekke tilbake» eller «annullere» en gjennomført skilsmisse. Dersom de tidligere ektefellene ombestemmer seg og ønsker å være gift igjen, må de gifte seg på nytt etter de alminnelige reglene i ekteskapsloven kapittel 1 til 3, med prøving av ekteskapsvilkår og ny vigsel. Et nytt ekteskap er rettslig sett et helt nytt forhold, og det får for eksempel betydning for beregningen av ekteskapets varighet, som igjen kan ha betydning i et fremtidig oppgjør etter §§ 59 og 73.

Separasjon kan falle bort – § 20

I motsetning til skilsmisse er separasjon en reversibel tilstand. Etter ekteskapsloven § 20 andre ledd faller separasjonens virkninger bort dersom ektefellene fortsetter eller senere gjenopptar samlivet. Det innebærer at paret igjen er gift på vanlig måte, uten noen ny formell handling. Et forbigående forsøk på å gjenoppta samlivet avbryter likevel ikke separasjonen. For ektefeller som er usikre på om bruddet er endelig, gir separasjonsperioden dermed en reell mulighet til å finne tilbake til hverandre før skilsmisse blir aktuell.

Dette skillet mellom separasjon og skilsmisse er et bevisst trekk ved loven. Separasjonen fungerer som en betenkningstid og en mulighet til å prøve ut om samlivet skal opphøre permanent, mens skilsmissen markerer det endelige punktum. Den som ønsker å holde døren åpen, bør derfor være oppmerksom på at det er skilsmissen, ikke separasjonen, som er irreversibel.

Klage og ugyldighet – snevre unntak

At skilsmissen som sådan ikke kan omgjøres, betyr ikke at et vedtak aldri kan angripes. Et vedtak fra statsforvalteren om separasjon eller skilsmisse kan påklages etter forvaltningslovens regler innen klagefristen. Klageadgangen er imidlertid noe annet enn en omgjøring etter at partene har ombestemt seg: den retter seg mot feil ved selve vedtaket eller saksbehandlingen.

I helt spesielle tilfeller kan et vedtak også være ugyldig, for eksempel dersom det er truffet på grunnlag av uriktige opplysninger, manglende kompetanse eller alvorlige saksbehandlingsfeil. Dette er imidlertid prosessuelle angrep på selve vedtakets gyldighet, ikke en «omgjøring» av en gyldig skilsmisse fordi partene har ombestemt seg. Terskelen for å sette til side et gyldig fattet skilsmissevedtak er høy, og hensynet til notoritet og forutberegnelighet i ekteskapsstatus taler sterkt for at en gjennomført skilsmisse står seg.

Betydningen for det økonomiske oppgjøret

Skillet mellom separasjon og skilsmisse har også betydning for formuesoppgjøret. Skjæringstidspunktet for hva som inngår i delingen, knyttes etter ekteskapsloven § 60 normalt til når begjæring om separasjon eller skilsmisse kom inn, eventuelt da samlivet ble brutt. Gjenopptas samlivet slik at separasjonen faller bort etter § 20, faller også grunnlaget for et oppgjør basert på dette skjæringstidspunktet bort. Verdier og gjeld som er pådratt etter at samlivet er gjenopptatt, vil da igjen inngå i et eventuelt senere oppgjør. Det er derfor viktig å være presis på om partene reelt har gjenopptatt samlivet eller bare gjort et forbigående forsøk, fordi dette får direkte økonomiske konsekvenser.

Der det er inngått avtale om oppgjøret under separasjonen, oppstår spørsmålet om hva som skjer med avtalen dersom samlivet gjenopptas. Dette må vurderes konkret ut fra avtalens innhold og partenes forutsetninger, og bør om mulig reguleres uttrykkelig i avtalen.

Praktiske råd

For advokaten er budskapet til klienten klart: en skilsmisse er et endelig rettslig skritt som ikke kan reverseres. Klienter som er i tvil, bør rådes til å bruke separasjonstiden bevisst, ettersom separasjonen kan reverseres mens skilsmissen ikke kan. Samtidig bør man være oppmerksom på at gjenopptatt samliv kan få utilsiktede konsekvenser både for fristberegningen etter §§ 21 og 22 og for et påbegynt formuesoppgjør etter § 60. Der det er inngått avtaler om oppgjøret under separasjonen, bør det avklares hva som skjer med disse dersom samlivet gjenopptas, slik at klienten ikke havner i en uavklart situasjon. Endelig bør klienten gjøres oppmerksom på at et ønske om å gifte seg på nytt med samme person er fullt mulig, men forutsetter ny vigsel etter lovens alminnelige regler.

Hvorfor skillet mellom reversibel separasjon og endelig skilsmisse er bevisst

Lovgivers valg om å gjøre separasjonen reversibel og skilsmissen endelig er ikke tilfeldig. Separasjonsinstituttet er nettopp utformet som en betenkningstid: en periode der ektefellene kan vurdere om bruddet er endelig, samtidig som de fortsatt er gift og kan finne tilbake til hverandre uten noen formell handling. Skilsmissen, derimot, markerer det endelige opphøret av ekteskapet, og hensynet til klarhet om ekteskapelig status tilsier at den ikke kan trekkes tilbake. Tredjepersoner, offentlige myndigheter og partene selv må kunne stole på at en registrert skilsmisse er endelig. Dersom skilsmisser kunne omgjøres etter ønske, ville det skape betydelig usikkerhet om hvem som til enhver tid er gift, med konsekvenser blant annet for arv, trygd og nye ekteskap.

Konsekvenser for nytt ekteskap mellom de samme partene

Selv om en skilsmisse ikke kan omgjøres, er det ingenting i veien for at de tidligere ektefellene gifter seg med hverandre på nytt. Et slikt nytt ekteskap behandles rettslig som et helt nytt forhold. Det innebærer blant annet at ekteskapets varighet regnes fra den nye vigselen, ikke fra det opprinnelige ekteskapet. Dette kan ha praktisk betydning i et eventuelt fremtidig oppgjør, fordi ekteskapets varighet er et moment i rimelighetsvurderingen etter § 59 andre ledd og kan påvirke vurderingen av vederlagskrav etter § 73. Verdier som ble fordelt i det første oppgjøret, er endelig fordelt, og et nytt ekteskap starter med ny formuesstilling for hver av partene. Advokaten bør gjøre klienter oppmerksom på dette der gjengifte mellom de samme partene er aktuelt, slik at de forstår at de starter «på nytt» også formuesrettslig.

Oppsummering for praksis

Det praktiske skillet kan oppsummeres slik: separasjon er en reversibel mellomtilstand, mens skilsmisse er endelig. En klient som angrer på en separasjon, trenger ikke foreta seg noe formelt for å være gift igjen – det er nok at samlivet reelt gjenopptas, jf. § 20. En klient som angrer på en skilsmisse, må derimot inngå nytt ekteskap. For advokaten innebærer dette at man bør være varsom med å fremskynde skilsmissen for klienter som fortsatt er i tvil, og i stedet la separasjonstiden løpe slik loven legger opp til. Der klienten er sikker i sin sak, er det derimot ingen grunn til å vente ut over de lovbestemte fristene. Den endelige karakteren av skilsmissen taler for at beslutningen om å begjære den treffes med omtanke, men når beslutningen først er moden, er prosessen rask og forutsigbar.