Kan en generell vilkårsklausul gi fri rett til prisøkning?
En generell vilkårsklausul som gir leverandøren fri, ubegrenset rett til å øke prisen når som helst, kan trolig i seg selv rammes som urimelig etter avtaleloven § 36, forsterket av § 37 som stiller klarhetskrav til standardvilkår i forbrukeravtaler. Jo mer åpen og upresis klausulen er om når, hvor mye og hvordan prisen kan endres, desto sterkere står argumentet om at forbrukeren ikke reelt har inngått en avtale om fremtidig pris i det hele tatt. Nøyaktig hvor grensen går for hva som er «tilstrekkelig presist», er ikke fastlagt.
Hva kjennetegner en «generell» prisøkningsklausul?
En generell klausul er formulert vidt og upresist — typisk noe i retning av at leverandøren «kan endre prisen når som helst» eller «forbeholder seg rett til prisjustering», uten at det sies noe om hvor ofte, hvor mye, eller ut fra hvilke kriterier. Motsatsen er en spesifikk klausul: prisen kan justeres én gang i året, i tråd med konsumprisindeksen, med varsel en gitt periode i forveien. Forskjellen er avgjørende. En spesifikk klausul gir forbrukeren mulighet til på forhånd å forstå hva hun har sagt ja til. En generell klausul overlater i realiteten hele prisrisikoen til leverandørens ensidige skjønn, uten noen ytre begrensning forbrukeren kan lene seg på.
Hva sier avtaleloven §§ 36 og 37 om dette?
Avtaleloven § 36 er den vidtfavnende unntaksregelen i norsk kontraktsrett (bestemmelsen er bevisst skjønnsmessig utformet, uten en fast liste over hva som rammes) og gir grunnlag for å sette til side eller endre avtalevilkår som er urimelige. Der pris er en av de mest sentrale delene av enhver avtale, veier det tungt dersom nettopp prisen kan endres helt fritt av den ene parten. Avtaleloven § 37 skjerper vurderingen ytterligere for standardvilkår i forbrukeravtaler — vilkår leverandøren har utformet ensidig — og stiller et klarhetskrav: vilkår som er vesentlige for avtalen, som pris, bør være tilstrekkelig klart og presist formulert til at forbrukeren forstår hva hun forplikter seg til. En klausul som i realiteten sier «vi kan gjøre hva vi vil med prisen» oppfyller vanskelig et slikt klarhetskrav.
Klarhetskravet handler ikke bare om at teksten skal være forståelig rent språklig, men om at forbrukeren skal kunne forutse de økonomiske konsekvensene av avtalen. En klausul kan være grammatisk klar og likevel juridisk uklar i denne forstand, dersom den ikke gir noen som helst forutsigbarhet om hva den fremtidige prisen faktisk kan bli. Det er denne typen reell, økonomisk forutsigbarhet — ikke bare lesbarhet — som er kjernen i vurderingen etter § 37.
Hvorfor er akkurat pris så sentralt her?
Pris er den delen av avtalen forbrukeren normalt legger mest vekt på når hun bestemmer seg for å inngå avtalen i utgangspunktet. En klausul som gir fri prisrett, uthuler i realiteten selve grunnlaget for at forbrukeren kunne ta et informert valg: hun visste ikke, og kunne ikke vite, hva hun egentlig forpliktet seg til å betale over tid. Dette skiller seg fra klausuler om mindre sentrale forhold, der en viss fleksibilitet for leverandøren er mer akseptabel. Jo mer sentral en klausul er for hva forbrukeren faktisk betaler, desto strengere blir kravet til presisjon.
Hva gjør en prisøkningsklausul mer robust mot innsigelser?
Noen trekk gjør en klausul vesentlig mer solid:
- en angitt maksimal hyppighet, for eksempel én gang per år
- en kobling til en objektiv, kontrollerbar størrelse, som en offentlig prisindeks
- en plikt til å varsle forbrukeren konkret og i god tid før endringen trer i kraft
- en rett for forbrukeren til å si opp kostnadsfritt dersom hun ikke aksepterer den varslede økningen
Mangler klausulen alle disse elementene, og sier bare at prisen kan endres «etter behov» eller «når som helst», svekker det leverandørens stilling betydelig dersom saken skulle bli vurdert etter § 36 og § 37.
Det finnes også en side av dette som ligger nærmere markedsføringsloven enn selve avtalevilkåret: dersom lav pris er brukt aktivt i markedsføringen for å lokke forbrukeren inn, mens den vide prisøkningsretten samtidig er gjemt i vilkårene, kan dette også utgjøre en villedende utelatelse av vesentlig informasjon overfor forbrukeren på tidspunktet avtalen ble inngått. De to reglene utfyller hverandre: den ene rammer selve vilkåret, den andre rammer måten avtalen ble solgt inn på.
Har du allerede blitt rammet av en konkret prisøkning basert på en slik vid klausul, er det lurt å be leverandøren begrunne akkurat denne økningen konkret — hvilket kostnadselement som har økt, og med hvor mye. Kan leverandøren ikke gi noe konkret svar utover å vise til vilkårets ordlyd, styrker det inntrykket av at økningen er vilkårlig snarere enn saklig begrunnet.
Hva kan du gjøre hvis du rammes av en fri prisøkningsklausul?
Se først om avtalen gir deg noen uttrykkelig rett til å si opp kostnadsfritt ved prisøkning — mange avtaler har en slik ventil, selv om selve prisøkningsretten er bredt formulert. Finnes ingen slik rett, skriv til leverandøren og vis til at klausulen er for upresis til å oppfylle klarhetskravet i avtaleloven § 37, og at den samlet sett er urimelig etter § 36. Be om at den konkrete prisøkningen enten reverseres eller at du får si opp uten bindingstid eller gebyr. Fører ikke det frem, kan Forbrukerrådet gi videre veiledning om saken.
Kort oppsummert
En generell klausul som gir leverandøren fri rett til å øke prisen når som helst, uten noen presisering av hyppighet, størrelse eller varsel, kan trolig rammes som urimelig etter avtaleloven §§ 36 og 37. Jo mer sentral pris er for avtalen, desto strengere krav stilles til hvor presist prisendringsretten er formulert. Krav om kostnadsfri oppsigelse ved en varslet økning er ofte det raskeste sporet dersom klausulen først slår inn.