Er tolv måneders bindingstid ved hver fornyelse lovlig?

Hva er problemet med gjentakende tolv måneders bindingstid?

Bindingstid er i seg selv en helt vanlig og lovlig del av abonnementsavtaler. Problemet oppstår når avtalen er konstruert slik at den, hver gang bindingsperioden løper ut, automatisk fornyes med en ny, like lang periode — igjen og igjen, år etter år — med mindre forbrukeren aktivt sier opp innen en bestemt frist. I praksis kan dette bety at en forbruker som glemmer én enkelt frist, sitter bundet i tolv nye måneder, selv om hun trodde avtalen etter hvert gikk over til å bli løpende og lett å avslutte. Dette gjelder på tvers av bransjer: treningssentre, alarmselskaper, strømmetjenester og magasinabonnementer bruker alle varianter av samme mekanisme.

Finnes det en lov som direkte forbyr dette?

Ikke en generell lov som gjelder alle typer abonnement. For enkelte bransjer finnes det spesialregler — for eksempel har ekomloven en egen bestemmelse om at bindingstid på abonnement for mobil og bredbånd som hovedregel ikke skal overstige tolv måneder, med unntak i visse tilfeller. Den regelen gjelder imidlertid elektronisk kommunikasjon spesifikt, ikke abonnement generelt. For de fleste andre abonnementstyper er det avtaleloven § 36 som må bære vekten av vurderingen: en generalklausul (en bestemmelse med vid, skjønnsmessig ordlyd) som gir adgang til å sette til side eller endre vilkår som er urimelige, uavhengig av bransje.

Hvilke faktorer avgjør om et gjentakende bindingstidsvilkår er urimelig?

Noen momenter går igjen i vurderingen etter § 36, forsterket av § 37 for standardvilkår i forbrukeravtaler:

• hvor tydelig og i god tid varselet om forestående fornyelse ble gitt
• hvor kort oppsigelsesfristen er sammenlignet med den nye bindingsperioden
• om forbrukeren har en reell, enkel måte å si opp på, eller om leverandøren har lagt opp praktiske hindre
• hvor lenge fornyelsesmekanismen har fått virke — én fornyelse er mindre alvorlig enn ti år på rad
• om det finnes noen motytelse, som rabatt, som forklarer hvorfor bindingen fornyes

Jo flere av disse trekkene som peker i forbrukerens disfavør samtidig, desto sterkere står argumentet om at vilkåret bør settes til side eller lempes.

Er det forskjell på ulike typer abonnement her?

Prinsippet er det samme uansett bransje, men terskelen kan i praksis variere med hvor stor investeringen bak avtalen er. Et alarmselskap som har installert fysisk utstyr i boligen din, har en mer håndfast begrunnelse for bindingstid enn en strømmetjeneste som bare gir deg tilgang til en katalog uten noen fysisk motytelse. Det betyr ikke at strømmetjenesten står friere til å bruke evigvarende fornyelse — snarere tvert imot, siden begrunnelsen for bindingen der er svakere, kan urimelighetsvurderingen slå raskere ut mot en lang, gjentakende binding uten noen synlig motytelse.

Magasin- og bokklubbabonnement havner ofte et sted midt imellom. Her er det gjerne ingen fysisk installasjon å vise til, men leverandøren kan argumentere med at innkjøpsavtaler, produksjonsplaner og lagerbeholdning er lagt opp etter en forventet abonnentmasse over tid. Dette er en svakere begrunnelse enn fysisk utstyr i boligen, men sterkere enn ingen begrunnelse i det hele tatt. I praksis betyr det at terskelen for hva som anses urimelig, kan ligge et sted mellom alarmbransjens og strømmetjenestenes, avhengig av hvor konkret leverandøren kan sannsynliggjøre en reell kostnad ved kortere bindingstid.

Det avgjørende blir derfor ofte om leverandøren kan begrunne bindingen konkret, eller bare viser til at «slik gjør alle det i bransjen». En begrunnelse som bare henviser til vanlig praksis, uten å knytte den til en reell kostnad hos akkurat denne leverandøren, står svakere enn en begrunnelse som faktisk viser til hva et kortere bindingsforhold ville kostet i praksis.

Hva bør du gjøre om du oppdager at du er bundet på nytt?

Gå gjennom avtalevilkårene og se konkret hva som står om varsling og frist. Sjekk om leverandøren faktisk kan dokumentere at varselet ble sendt, og om det kom i så god tid at du reelt kunne reagere. Skriv til leverandøren og be om at bindingen kortes ned eller avsluttes, med henvisning til at vilkåret er urimelig etter avtaleloven § 36, og pek konkret på hvilke av momentene over som gjør seg gjeldende i din sak. Fører ikke det frem, kan Forbrukerrådet gi veiledning om videre skritt.

Det er også verdt å be leverandøren om en fullstendig oversikt over tidligere fornyelser, ikke bare den siste. Har du vært bundet gjennom flere fornyelser på rad uten noen gang å ha fått et tydelig varsel, styrker det bildet av at fornyelsesmekanismen systematisk er lagt opp til å utnytte forbrukere som ikke fanger opp fristen — noe som taler ytterligere for at vilkåret bør anses urimelig for hele perioden, ikke bare den siste fornyelsen.

Kort oppsummert

Tolv måneders bindingstid ved hver fornyelse er ikke ulovlig i seg selv, men kan bli det i praksis når varselet er utydelig, fristen er kort og fornyelsen gjentar seg uten motytelse. Avtaleloven §§ 36 og 37 gir trolig grunnlag for å angripe slike vilkår uansett hvilken abonnementstype det gjelder. Se etter hvor tydelig varselet var, og bruk det som utgangspunkt når du krever bindingen kortet ned.