JAKan en ektepakt settes til side?

Hjemmelen for lemping – § 46 andre ledd

Ekteskapsloven § 46 andre ledd gir hjemmel for å sette en avtale mellom ektefeller om formuesordningen helt eller delvis til side dersom den vil virke urimelig overfor en av partene. Bestemmelsen er ektelovens særlige lempingsregel, parallell med den alminnelige avtalerettslige lempingsadgangen etter avtaleloven § 36, men tilpasset ekteskapets særpreg og den nære relasjonen mellom partene. Den gjelder også for ektepakter.

Lemping etter § 46 andre ledd kan skje både ved at hele ektepakten settes til side, og ved at enkelte vilkår settes til side eller endres. Domstolen står dermed overfor et fleksibelt virkemiddel, der inngrepet kan tilpasses graden av urimelighet. Vurderingen er sammensatt, og det skal mye til før en avtale lempes.

Urimelighetsvurderingen

Vurderingen er bred og konkret. Sentrale momenter er:

• Innholdet i avtalen – hvor skjev fordelingen blir, og om den ene parten stilles vesentlig dårligere enn etter lovens normalordning.
• Forholdene ved inngåelsen – partenes forutsetninger, eventuell skjevhet i kunnskap eller forhandlingsstyrke, press, tidsnød eller manglende veiledning da avtalen ble inngått.
• Senere utvikling – om forhold som har inntruffet etter inngåelsen gjør at avtalen slår urimelig ut, for eksempel et langvarig ekteskap, sykdom, eller at den ene har bidratt vesentlig til den andres formue uten å få del i den.
• Ekteskapets varighet og partenes samlede innsats i og utenfor hjemmet, herunder omsorgsarbeid som har gjort det mulig for den andre å bygge formue.

Det er ikke tilstrekkelig at avtalen er ufordelaktig for den ene; den må fremstå som urimelig. Ektefeller har avtalefrihet, og en avtale som bevisst gir den ene mindre enn lovens normalordning, er ikke uten videre urimelig – det var nettopp poenget med å inngå den.

Høy terskel og snever anvendelse

Lemping etter § 46 andre ledd er en unntaksregel, og rettspraksis viser at terskelen er høy. Domstolene er tilbakeholdne med å gripe inn i avtaler ektefellene har inngått frivillig og med kjennskap til konsekvensene. At en ektepakt i ettertid viser seg å slå uheldig ut for den ene, er ikke i seg selv nok. Det kreves en kvalifisert urimelighet, ofte med innslag av skjevhet ved inngåelsen kombinert med et sterkt urimelig resultat ved oppgjøret. Jo mer bevisst og veiledet avtalen ble inngått, desto mindre rom er det for lemping.

Hvem og når

Spørsmålet om lemping reises typisk ved separasjon, skilsmisse eller dødsboskifte, når ektepaktens virkninger materialiserer seg. Den part som mener avtalen virker urimelig, må gjøre kravet gjeldende, og domstolen vurderer det konkret. Lemping kan også være aktuelt for endrede ektepakter (artikkel 68), ettersom en endring i realiteten er en ny avtale som vurderes på selvstendig grunnlag.

Forholdet til ugyldighet

Lemping etter § 46 andre ledd må holdes adskilt fra ugyldighet (artikkel 73). Ugyldighet gjelder mangler ved form (§ 54) eller ved avtaleinngåelsen, for eksempel tvang eller svik etter avtalerettens regler, og innebærer at ektepakten aldri har hatt virkning. Lemping forutsetter derimot en gyldig ektepakt som likevel settes helt eller delvis til side fordi den vil virke urimelig. En ektepakt kan altså være fullt gyldig, men likevel lempes. Dette skillet har stor praktisk betydning når man skal velge angrepspunkt i en tvist.

Praktisk betydning

For advokaten innebærer lempingsregelen at en ektepakt aldri gir en absolutt garanti. Ved utforming bør man derfor søke en viss balanse og dokumentere at begge parter har fått veiledning og forstått konsekvensene – dette reduserer risikoen for senere lemping. Det kan være klokt å notere at begge parter har vært informert, eventuelt at de har hatt egen rådgiver. Ved tvist bør man vurdere både formfeil, som leder til ugyldighet, og urimelighet, som leder til lemping, som mulige angrepspunkter eller forsvar. Sikkerhetsventilen i § 46 andre ledd er reell, men skal etter sin art brukes med varsomhet, og den uthuler ikke avtalefriheten i normaltilfellene.

Delvis lemping som fleksibelt virkemiddel

En viktig side ved § 46 andre ledd er at lemping kan skje delvis. Domstolen er ikke tvunget til å velge mellom å opprettholde ektepakten fullt ut eller å forkaste den helt. I stedet kan retten justere de vilkårene som slår urimelig ut, og la resten av ordningen bestå. Dette gir en finmasket reaksjon som er tilpasset graden av urimelighet. For eksempel kan en ektepakt som gir den ene fullstendig særeie til all formue, lempes slik at den ene parten likevel får en andel av bestemte verdier vedkommende har bidratt til, mens særeieordningen ellers opprettholdes. Den delvise lempingsadgangen gjør at domstolen kan korrigere et urimelig utslag uten å rive opp hele den ordningen partene har innrettet seg etter.

Momenter som taler mot lemping

For den som vil forsvare en ektepakt mot lemping, er det flere momenter som typisk trekker i retning av at avtalen opprettholdes. At begge parter inngikk avtalen frivillig, med kjennskap til konsekvensene og gjerne etter selvstendig rådgivning, taler sterkt mot lemping. Det samme gjør at avtalen hadde et legitimt og gjennomtenkt formål, for eksempel å beskytte en virksomhet eller å ivareta særkullsbarn. At ordningen var balansert eller hadde en saklig begrunnelse, og at den ikke fremstår som et resultat av press eller utnyttelse, er videre forhold som styrker avtalens stilling. Advokaten bør allerede ved utformingen tenke på disse momentene, slik at ektepakten i ettertid fremstår som en veloverveid og rimelig disposisjon, ikke som en overrumpling av den ene parten.

Praktisk håndtering i tvist

Når lemping gjøres gjeldende i en tvist ved separasjon, skilsmisse eller dødsboskifte, må domstolen foreta en konkret helhetsvurdering av om ektepakten vil virke urimelig overfor den parten som påberoper seg lemping. For prosessfullmektigen er det avgjørende å bygge opp saken rundt de relevante momentene: forholdene ved inngåelsen, innholdet i avtalen, ekteskapets varighet, partenes bidrag og den senere utviklingen. Det er sjelden ett enkelt forhold som er avgjørende; det er helheten som teller. Fordi terskelen er høy, må den som krever lemping, kunne vise til en kvalifisert urimelighet, og ikke bare at avtalen var ufordelaktig. Motsatt bør den som forsvarer ektepakten, fremheve at avtalen var frivillig, opplyst og saklig begrunnet.