Kan ektefeller fordele formue mellom seg for å redusere formuesskatten?

Det første som er viktig å slå fast, er at ektefeller i utgangspunktet fritt kan fordele formue mellom seg. Det finnes ingen generell sivilrettslig sperre mot at Hanne overfører penger eller eiendeler til mannen sin, eller omvendt — ekteskapet innebærer normalt at partene uansett har felles økonomisk interesse, og ved et eventuelt skifte (altså oppløsning av felleseiet, typisk ved skilsmisse eller dødsfall) deles verdiene som hovedregel likt mellom dem uansett hvem som formelt sto som eier av hva underveis i ekteskapet, med mindre det foreligger særeie eller andre spesielle avtaler. Så den sivilrettslige adgangen til å fordele formue er stort sett uproblematisk.

Spørsmålet er om en slik fordeling faktisk monner noe skattemessig — og her kommer den viktige nyansen inn. Formuesskatt beregnes normalt samordnet for ektefeller som lignes sammen for formue, som er hovedregelen for gifte par. I praksis betyr dette at Skatteetaten som regel ser på den samlede nettoformuen til Hanne og mannen hennes under ett, og sammenligner denne samlede formuen med et felles bunnfradrag på 3 800 000 kroner — altså dobbelt så høyt som bunnfradraget for en enslig person. Det er den totale formuen over dette felles bunnfradraget som utgjør beregningsgrunnlaget for formuesskatten deres, uavhengig av om det er Hanne eller mannen som formelt eier mesteparten av eiendelene.

Dette er selve kjernen i hvorfor «flytting» av formue mellom ektefeller sjelden gir noen stor skattemessig gevinst isolert sett. Har paret til sammen en nettoformue på 5 000 000 kroner, spiller det som regel liten eller ingen rolle for den totale formuesskatten om Hanne eier 4 000 000 og mannen 1 000 000, eller om de eier nøyaktig halvparten hver. Det avgjørende er den samlede formuen sammenlignet med det samlede bunnfradraget — ikke hvordan de to individuelt sett har fordelt eierskapet seg imellom. Å bruke tid og eventuelt penger på advokat eller andre kostnader for å omfordele eierskap mellom ektefeller utelukkende for å redusere formuesskatten, gir derfor som regel liten praktisk gevinst, nettopp fordi systemet allerede ser paret under ett.

Det finnes riktignok noen mer perifere situasjoner der fordelingen kan ha en viss betydning, men disse er unntak snarere enn hovedregelen, og bør ikke forveksles med noen generell «skatteknep»-løsning. For eksempel kan det tenkes særtilfeller knyttet til hvordan enkelte formuesobjekter behandles, eller situasjoner der ektefellene av ulike grunner ikke lignes sammen for formue. Men for det store flertallet av gifte par med en ordinær økonomi — bolig, noe sparing, kanskje litt gjeld — er hovedregelen at det er den samlede formuen opp mot det felles bunnfradraget som avgjør skatten, uansett hvordan de to fordeler eierskapet seg imellom internt.

Et beslektet spørsmål mange lurer på, er om det er noe poeng i å sørge for at gjeld står i navnet til den som «trenger» fradraget mest, altså den med høyest inntekt. Her er svaret litt mer nyansert enn for selve formuesskatten: rentefradraget for gjeld gis til den som faktisk er registrert som låntaker, og siden alminnelig inntekt beskattes med en flat sats på 22 prosent for alle uansett inntektsnivå, gir fradraget nøyaktig samme prosentvise besparelse uavhengig av hvem av ektefellene som har lånet. Det er dermed ikke noen skattemessig fordel i seg selv å plassere gjelden hos den ene fremfor den andre — fradraget er verdt like mye i prosent uansett.

Det som derimot kan ha reell praktisk betydning, er om fordelingen av formue mellom ektefellene påvirker andre, mer indirekte forhold — for eksempel behovsprøvde ytelser, enkelte kommunale avgifter, eller lignende ordninger som noen ganger tar utgangspunkt i individuell formue eller inntekt snarere enn husholdningens samlede tall. Dette ligger imidlertid utenfor selve formuesskatten, og er noe man eventuelt bør vurdere separat og konkret opp mot den aktuelle ordningen det gjelder.

For Hanne og mannen hennes er konklusjonen altså at de gjerne kan fordele formuen sin slik de selv ønsker av praktiske eller personlige grunner, men de bør ikke forvente at dette alene gir noen betydelig reduksjon i den samlede formuesskatten deres. Det er den totale nettoformuen opp mot det felles bunnfradraget på 3 800 000 kroner som styrer regnestykket, uavhengig av hvordan de to fordeler eierskapet mellom seg.

Her er det viktig å skille tydelig mellom ektefeller og samboere, siden dette er et område der forvekslingen fort kan bli kostbar. Hanne og mannen hennes er gift, og lignes derfor normalt sammen for formue med et felles bunnfradrag på 3 800 000 kroner, som beskrevet over. Samboere som ikke er gift, behandles derimot som hovedregel som to helt separate skattytere også når det gjelder formue, selv om de bor sammen, har felles økonomi i praksis, og kanskje til og med eier bolig sammen. Det betyr at hver av dem har sitt eget, individuelle bunnfradrag på 1 900 000 kroner, og at formuen deres ikke automatisk slås sammen slik den gjør for ektefeller. For et samboerpar kan dette i noen tilfeller faktisk gjøre det mer relevant å tenke gjennom hvordan formue og gjeld fordeles mellom dem, siden de — i motsetning til ektefeller — ikke får noen automatisk samordning av bunnfradragene sine. Har det ene samboeren mye formue og den andre lite, kan en ujevn fordeling i et samboerskap i prinsippet gi et annet utslag enn om paret hadde vært gift, nettopp fordi summeringseffekten som gjelder for ektefeller, ikke gjelder på samme måte for samboere.

Et siste praktisk poeng for Hanne er at måten formue fordeles på mellom ektefeller, uansett skattemessig effekt, kan ha betydning i andre sammenhenger enn selve formuesskatten — for eksempel ved en eventuell fremtidig skilsmisse, der spørsmål om særeie og hvem som formelt har stått som eier av hva, kan spille en rolle for det økonomiske oppgjøret, avhengig av hvilken ordning paret har avtalt. Dette er imidlertid en sivilrettslig og familierettslig problemstilling, ikke en skattemessig en, og bør holdes atskilt fra vurderingen av hva som lønner seg rent skattemessig.

Kort oppsummert - Ektefeller kan i utgangspunktet fritt fordele formue mellom seg, uten sivilrettslige hindringer av betydning. - Formuesskatt beregnes normalt samordnet for ektefeller, med et felles bunnfradrag på 3 800 000 kroner for 2026. - Siden den samlede formuen, ikke individuell fordeling, avgjør skatten, gir «flytting» av formue mellom ektefeller sjelden noen stor skattemessig gevinst. - Rentefradrag er verdt samme prosentandel uansett hvilken av ektefellene som formelt står som låntaker, siden alminnelig inntekt beskattes flatt. - Fordeling av formue kan likevel ha betydning for andre, behovsprøvde ordninger utenfor selve formuesskatten, og bør i så fall vurderes separat.