Armlengdeprinsippet som utgangspunkt
Kjernen i internprisingsreglene er det såkalte armlengdeprinsippet: transaksjoner mellom selskaper i interessefellesskap — altså selskaper som har felles eiere eller på annen måte er nærstående — skal prises som om de var inngått mellom uavhengige parter i markedet. Dette gjelder både ved rene innenlandske transaksjoner mellom nærstående selskaper, og ved transaksjoner som krysser landegrenser. Det som gjør den grenseoverskridende situasjonen mer komplisert, er at man i tillegg må forholde seg til internasjonale rammeverk, først og fremst OECDs retningslinjer for internprising, som utdyper hvordan armlengdeprinsippet skal anvendes i praksis — for eksempel hvilke prisingsmetoder som kan brukes, og hvordan sammenlignbare transaksjoner identifiseres.
Ola Ringstads maskinvirksomhet
Ola Ringstad eier Ringstad Maskin AS i Norge, som produserer komponenter til landbruksmaskiner. For noen år siden etablerte han, sammen med en lokal forretningspartner, et søsterselskap i Polen som håndterer deler av monteringen, før de ferdige produktene selges videre til kunder i flere land. De to selskapene har samme eiere, og handler jevnlig med hverandre — det norske selskapet leverer komponenter til det polske selskapet, som fakturerer tilbake for monteringstjenester.
Fordi de to selskapene er i interessefellesskap, må prisene på disse leveransene og tjenestene fastsettes som om partene var uavhengige av hverandre. Det betyr at Ola ikke fritt kan sette en pris som flytter mest mulig overskudd dit det passer best skattemessig — prisen skal reflektere hva ville vært avtalt mellom to selskaper uten felles eierskap, gitt de samme forutsetningene om risiko, funksjoner og markedsforhold.
Den ekstra kompleksiteten ved landegrenser
Ved rene innenlandske transaksjoner mellom nærstående selskaper er det norske Skatteetaten alene om vurderingen. Ved grenseoverskridende transaksjoner kommer to lands skattemyndigheter potensielt inn i bildet samtidig, og de kan i prinsippet ha ulikt syn på hva som er riktig armlengdepris. Dersom norske og polske skattemyndigheter i Olas eksempel skulle lande på ulike vurderinger av hva som er riktig pris på komponentleveransene, kan resultatet i verste fall bli at deler av det samme overskuddet beskattes i begge land — såkalt dobbeltbeskatning. Dette er en praktisk risiko som ikke finnes på samme måte ved rent innenlandske transaksjoner, og som gjør at grenseoverskridende internprising fortjener litt ekstra oppmerksomhet, selv i mindre virksomheter.
Hva bør Ola gjøre for å redusere risikoen?
Det viktigste er å kunne underbygge at prisene som faktisk brukes mellom de to selskapene, tilsvarer det uavhengige parter ville avtalt. Dette kan gjøres ved å sammenligne med priser i tilsvarende transaksjoner mellom uavhengige aktører, eller ved å bruke anerkjente prisingsmetoder som tar hensyn til hvilke funksjoner, eiendeler og risiko hvert selskap faktisk bærer i verdikjeden. Jo tydeligere Ola kan vise at det norske og det polske selskapet har ulike, klart definerte roller — for eksempel at Norge står for utvikling og komponentproduksjon, mens Polen står for montering og lokal distribusjon — desto lettere er det å begrunne en fornuftig fordeling av overskuddet mellom dem.
Det er også lurt å dokumentere denne begrunnelsen løpende, ikke bare når Skatteetaten eventuelt spør. Selv om den mest omfattende formelle dokumentasjonsplikten primært retter seg mot større selskaper (se egen artikkel i denne serien), er det materielle armlengdeprinsippet noe alle selskaper i interessefellesskap må forholde seg til, uavhengig av størrelse.
Oppsummert risikobilde
For en liten eller mellomstor norsk bedrift med et utenlandsk søsterselskap er ikke internprising noe å frykte, men noe å håndtere bevisst. Så lenge prisene som brukes er forretningsmessig fornuftige og kan begrunnes ut fra hva partene faktisk bidrar med, er risikoen for problemer begrenset. Risikoen øker først når prisingen fremstår som vilkårlig, eller når den systematisk trekker overskudd til det landet med lavest skatt uten at dette reflekterer hvor verdiskapningen faktisk finner sted.
Vanlige metoder for å fastsette en armlengdepris
OECDs retningslinjer opererer med flere anerkjente metoder for å komme frem til en armlengdepris, og hvilken metode som passer best avhenger av transaksjonens art. Den mest intuitive er sammenligning med tilsvarende, uavhengige transaksjoner (den såkalte markedsprismetoden), der man ser på hva som betales for lignende varer eller tjenester mellom uavhengige parter. Der slike direkte sammenligninger er vanskelige å finne, brukes ofte metoder basert på et rimelig påslag på kostnader (kost-pluss-metoden), eller en fordeling basert på videresalgspris fratrukket en rimelig avansemargin. For Ola sin del kan det for eksempel være naturlig å fastsette prisen på komponentleveransene med utgangspunkt i produksjonskostnadene i Norge, tillagt en avansemargin som tilsvarer det uavhengige komponentleverandører i bransjen normalt oppnår.
Hva gjør man dersom dobbeltbeskatning likevel oppstår?
Skulle norske og utenlandske skattemyndigheter faktisk lande på ulike vurderinger av riktig pris, slik at samme inntekt i praksis blir beskattet to ganger, finnes det mekanismer for å søke å rette opp i dette i etterkant — blant annet gjennom det som gjerne kalles en gjensidig avtaleprosedyre mellom de to landenes skattemyndigheter, ofte forankret i skatteavtalen mellom landene. Dette er en prosess som kan ta tid, og som normalt krever bistand fra rådgiver med erfaring fra internasjonal skatt. Nettopp fordi en slik prosess er tungvinn, er det langt å foretrekke å unngå uenigheten i utgangspunktet, ved å ha en godt begrunnet og dokumentert prising fra starten av.
Kort oppsummert - Transaksjoner mellom norske og utenlandske søsterselskaper skal prises etter armlengdeprinsippet, som mellom uavhengige parter. - OECDs retningslinjer for internprising utdyper hvordan prinsippet anvendes ved grenseoverskridende transaksjoner. - Uenighet mellom to lands skattemyndigheter om riktig prising kan i verste fall føre til dobbeltbeskatning av samme inntekt. - Prisingen bør reflektere hvilke funksjoner, eiendeler og risiko hvert selskap faktisk bærer. - Løpende, forretningsmessig begrunnet prising og dokumentasjon reduserer risikoen betydelig.