Hvorfor gjør Skatteetaten en slik vurdering?

Skattefritaket etter skatteloven § 2-32 er, som vi har vært grundig gjennom tidligere i denne artikkelserien, forbeholdt organisasjoner som ikke har erverv til formål. Dette er en betydelig skattemessig fordel, og nettopp derfor er det viktig for skattesystemets legitimitet at fritaket faktisk forbeholdes organisasjoner som reelt oppfyller vilkårene — ikke organisasjoner som formelt fremstår som ideelle på papiret, men som i realiteten er innrettet for å skape økonomisk vinning for enkeltpersoner bak virksomheten.

Uten en slik kontrollmulighet ville skattefritaket vært enkelt å utnytte: man trenger jo strengt tatt bare å skrive et fint, allmennyttig formål inn i vedtektene, og deretter drive fullt ut kommersiell virksomhet under det ideelle skiltet, uten noen gang å betale skatt. Det er nettopp for å hindre en slik uthuling av regelverket at Skatteetaten gjør en helhetlig, reell vurdering av hva organisasjonen faktisk driver med, ikke bare hva den formelt hevder å gjøre.

Hva ser Skatteetaten på?

Vurderingen er helhetlig, og bygger på flere momenter samlet, ikke ett enkelt kriterium alene.

Et sentralt moment er den faktiske pengestrømmen: Går overskuddet reelt sett til det oppgitte allmennyttige formålet, eller finner man et mønster der pengene, direkte eller indirekte, ender opp hos enkeltpersoner — enten som lønn, konsulenthonorarer, utbytte fra tilknyttede selskaper, eller andre ordninger som i realiteten fungerer som en overføring av verdi til bestemte personer?

Et annet moment er organisasjonens faktiske praksis sammenlignet med det vedtektene beskriver. Driver organisasjonen reelt sett den ideelle aktiviteten den hevder å drive, eller er den ideelle aktiviteten i praksis nokså beskjeden og underordnet en betydelig kommersiell hovedvirksomhet?

Et tredje moment er hvordan organisasjonen er strukturert og kontrollert. Er det reell åpenhet og medlemsdemokrati, eller er organisasjonen i realiteten kontrollert av en liten krets med direkte økonomiske interesser i virksomheten — for eksempel gjennom tette bånd til leverandører, konsulentselskaper eller andre foretak eid av de samme personene som styrer organisasjonen?

Hva skjer med Grønn Fremtid i et slikt tilfelle?

For en organisasjon som Grønn Fremtid, der en betydelig del av overskuddet systematisk kanaliseres til et konsulentselskap eid av lederen selv, er dette akkurat den typen mønster som kan lede Skatteetaten til å konkludere med at organisasjonen reelt sett har erverv til formål — uansett hva vedtektene formelt sier. Konsekvensen kan være at hele eller deler av det tidligere antatte skattefritaket bortfaller, slik at virksomheten i etterkant vurderes og skattlegges som ordinær næringsvirksomhet, med tilhørende krav om etterbetaling av skatt for tidligere år dersom Skatteetaten kommer til at vilkårene aldri egentlig har vært oppfylt.

Dette er naturligvis en alvorlig konsekvens, og den rammer ikke bare organisasjonen som sådan, men kan også få betydning for lederen personlig, dersom utbetalingene som er gjort til vedkommende, eller til selskaper vedkommende kontrollerer, blir omklassifisert skattemessig.

Hva skiller dette fra de mer uskyldige gråsonene vi har vært innom tidligere?

Det er viktig å ikke forveksle denne typen situasjon med de mer ordinære gråsonene vi har diskutert andre steder i denne artikkelserien — som en idrettsklubb med en litt for stor kioskdrift, eller en stiftelse med en voksende utleievirksomhet. I de tilfellene handler det om at en i utgangspunktet reelt ideell organisasjon har en kommersiell sidevirksomhet av et visst omfang, der overskuddet uansett går tilbake til det ideelle formålet. Det som skiller «ideell virksomhet i forkledning» fra disse tilfellene, er at pengene i realiteten ikke går tilbake til noe allmennyttig formål i det hele tatt, men i stedet havner hos bestemte enkeltpersoner som en reell økonomisk fordel — altså selve kjernen i det «erverv til formål» er ment å fange opp.

Et viktig, avsluttende poeng

De aller, aller fleste ideelle organisasjoner og stiftelser i Norge driver akkurat slik de skal, med ekte engasjement og reelt allmennyttige formål som styrende prinsipp — det er heldigvis unntaket, ikke regelen, at en organisasjon i realiteten er innrettet for å berike bestemte personer. Denne artikkelen handler om det sjeldne, men alvorlige unntaket, ikke om den vanlige, sunne driften de fleste lag og foreninger står for.

Er du usikker på om noe i egen organisasjons struktur eller pengestrømmer kan minne om den typen mønster som er beskrevet her — for eksempel fordi organisasjonen har tette økonomiske bånd til selskaper eid av personer i ledelsen — er dette en problemstilling som fortjener en grundig og ærlig gjennomgang, gjerne med bistand fra en rådgiver med erfaring fra nettopp skattespørsmål i frivillig sektor, fremfor å håpe at det ikke blir lagt merke til.

Hva er konsekvensene for styremedlemmer som ikke visste bedre?

Et spørsmål som gjerne følger av denne typen saker, er hva som skjer med styremedlemmer som har sittet i organisasjonen i god tro, uten å være klar over at pengestrømmene i realiteten fungerte som beskrevet ovenfor. Dette vil variere fra sak til sak og avhenger av de konkrete omstendighetene, men det understreker et generelt poeng som gjelder for alle styremedlemmer i ideelle organisasjoner: et styreverv innebærer et visst ansvar for å ha oversikt over organisasjonens økonomi, herunder om det finnes økonomiske bindinger mellom organisasjonen og enkeltpersoner i eller nær ledelsen som kan så tvil om organisasjonens ideelle karakter. Et styre som stiller spørsmål og krever åpenhet om denne typen forhold underveis, står i en vesentlig bedre posisjon enn et styre som først oppdager problemet når Skatteetaten allerede har konkludert.

Hvordan skiller dette seg fra vanlig, sunn drift med tilknyttede leverandører?

Det er heller ikke slik at enhver organisasjon som kjøper varer eller tjenester fra et selskap tilknyttet et styremedlem, automatisk havner i denne kategorien. Mange små organisasjoner kjøper for eksempel regnskapstjenester, nettsidedrift eller andre tjenester fra lokale bedrifter, som i blant kan være eid av noen med tilknytning til organisasjonen. Forskjellen ligger i om slike kjøp skjer til markedsmessige vilkår, med en reell motytelse i form av faktisk utført arbeid eller leverte varer, eller om ordningen i realiteten er en skjult måte å kanalisere overskudd ut av organisasjonen på. Åpenhet om slike avtaler, gjerne ved at styret som helhet godkjenner dem og at det innhentes sammenlignbare tilbud der det er praktisk mulig, er den beste beskyttelsen en organisasjon kan ha mot at helt legitime leverandørforhold senere blir mistenkeliggjort.

Kort oppsummert - Skatteetaten kan i grensetilfeller vurdere at en formelt «ideell» organisasjon i realiteten har erverv til formål, og dermed ikke oppfyller vilkårene for skattefritak etter § 2-32. - Vurderingen er helhetlig, og ser blant annet på faktisk pengestrøm, om overskudd reelt sett tilfaller enkeltpersoner, og organisasjonens faktiske praksis sammenlignet med vedtektene. - Konklusjon om at virksomheten reelt er næringsvirksomhet kan medføre at skattefritaket bortfaller, med krav om etterbetaling av skatt for tidligere år. - Dette skiller seg fra de mer ordinære gråsonene med beskjeden kommersiell sidevirksomhet, der overskuddet uansett går tilbake til det ideelle formålet.