Hvem som betaler felles gjeld etter et samlivsbrudd, må vurderes i to plan. Overfor långiveren hefter begge låntakere fullt ut for felles gjeld, uavhengig av samlivsbruddet. Internt mellom ektefellene fordeles gjelden som ledd i skifteoppgjøret, der gjeld trekkes fra i delingsgrunnlaget etter ekteskapsloven § 58, og der den som overtar en eiendel normalt også overtar tilhørende gjeld. Den interne fordelingen binder imidlertid ikke långiveren.
To plan: ekstern og intern ansvarsfordeling
Som omtalt i artikkel 147 må man skille mellom det eksterne forholdet til kreditor og det interne forholdet mellom ektefellene. På det eksterne planet bestemmes ansvaret av låneavtalen. Står begge som låntakere, hefter begge solidarisk for hele beløpet. Kreditor kan da kreve hele gjelden av hvem som helst av dem, uavhengig av samlivsbruddet og uavhengig av den interne avtalen. Står bare den ene som låntaker, er det bare denne som hefter overfor kreditor, selv om gjelden reelt knytter seg til noe begge har hatt nytte av.
På det interne planet fordeles gjelden gjennom skifteoppgjøret etter ekteskapslovens regler. Det er denne fordelingen som avgjør hvem som endelig skal bære gjelden ektefellene imellom.
Hovedregelen i det interne oppgjøret
I det interne oppgjøret er utgangspunktet etter ekteskapsloven § 58 at hver ektefelle gjør fradrag for sin gjeld før felleseiet deles likt. Gjeld følger normalt eiendelen den knytter seg til. Den som overtar en bolig med tilhørende boliglån, overtar i det interne oppgjøret både eiendelen og gjelden, og deling skjer av nettoverdien. På denne måten plasseres gjelden hos den som får den korresponderende verdien.
For gjeld som ikke er knyttet til en bestemt eiendel, gjelder de nærmere fradragsreglene i ekteskapsloven § 58. Forbruksgjeld, kredittkortgjeld og annen usikret gjeld må vurderes konkret, blant annet ut fra hvem som har stiftet gjelden og hva den er brukt til.
Gjeld stiftet av den ene
Et særlig spørsmål oppstår der den ene ektefellen har stiftet gjeld som den andre ikke kjente til eller ikke har hatt nytte av. Som utgangspunkt hefter en ektefelle bare for gjeld vedkommende selv har pådratt seg, jf. prinsippet i ekteskapsloven § 40 om at ektefeller ikke svarer for hverandres forpliktelser. En ektefelle blir altså ikke uten videre ansvarlig for den andres gjeld bare i kraft av ekteskapet. I det interne oppgjøret bæres slik enegjeld av den som har stiftet den, og kommer til fradrag i vedkommendes egen del.
Dette beskytter den ektefellen som ikke har vært med på å stifte gjelden. Samtidig forutsetter beskyttelsen at gjelden faktisk er den enes ansvar overfor kreditor. Har begge signert, hefter begge eksternt uansett.
Når én må betale mer enn sin del
Fordi begge hefter solidarisk overfor kreditor for felles lån, kan det skje at den ene må betale mer enn det vedkommende skal bære internt. I så fall oppstår et regresskrav mot den andre, slik at den interne fordelingen til slutt kan gjennomføres. Regresskravets verdi avhenger imidlertid av den andres betalingsevne, og dette er en praktisk risiko som ofte undervurderes.
For å unngå denne situasjonen er det viktig at felles lån enten innfris, refinansieres eller overtas av den ene med kreditors samtykke i forbindelse med oppgjøret, slik at den andre faktisk frigjøres eksternt. Uten kreditors samtykke består det eksterne ansvaret, uansett hva ektefellene har avtalt.
Praktiske råd
For juristen er det sentralt å sørge for at den interne gjeldsfordelingen følges opp med tiltak på det eksterne planet. Det hjelper lite at oppgjøret plasserer gjelden hos den ene, dersom den andre fortsatt står ansvarlig overfor banken. Refinansiering, frigivelse fra kreditor eller salg av den belånte eiendelen bør derfor være en del av oppgjørsplanen. Se nærmere om forholdet til banken og bankens samtykke i artikkel 147.
Oppsummert: Overfor kreditor betaler begge så lenge begge er låntakere, uavhengig av samlivsbruddet. Internt bæres gjelden av den som etter skifteoppgjøret skal ha den korresponderende verdien, med fradrag etter ekteskapsloven § 58, og enegjeld bæres av den som har stiftet den, jf. § 40.