La oss starte med Erik, som er långiveren. Når datteren betaler renter til ham, er disse rentene å regne som kapitalinntekt for Erik, på nøyaktig samme måte som renteinntekter fra en bankkonto eller et obligasjonslån ville vært. Det betyr at Erik må skatte av rentene han mottar, med den samme satsen som gjelder for alminnelig inntekt, altså 22 prosent. Har datteren betalt ham 20 000 kroner i renter i løpet av året, må Erik i utgangspunktet oppgi dette som skattepliktig inntekt, og han betaler 22 prosent skatt av beløpet — omtrent 4 400 kroner i dette eksempelet. Dette gjelder uavhengig av at långiver og låntaker er nær familie; skatteloven skiller ikke mellom en renteinntekt fra banken og en renteinntekt fra ditt eget barn.
Det stopper ikke der. Selve lånebeløpet — altså de 500 000 kronene Erik har til gode fra datteren — regnes som en fordring, en eiendel han eier. Denne fordringen inngår i Eriks egen bruttoformue på lik linje med et bankinnskudd, og den kan dermed være med på å utløse formuesskatt for ham, dersom hans totale nettoformue overstiger bunnfradraget. Med andre ord: Erik får en dobbel skattemessig konsekvens av å ha lånt bort pengene. Han skatter av rentene han mottar som løpende inntekt, og han må i tillegg regne det utestående lånebeløpet som formue år etter år, helt til datteren har betalt tilbake hele lånet.
På den andre siden av bordet står datteren, som er låntaker. For henne fungerer lånet fra faren akkurat som et hvilket som helst annet lån skattemessig. Rentene hun betaler til Erik, er fradragsberettiget for henne i alminnelig inntekt, på nøyaktig samme måte som renter på et banklån ville vært — forutsatt, selvsagt, at lånet er reelt og at rentene faktisk betales. Og selve lånebeløpet hun skylder, altså gjelden til faren, trekkes fra i hennes egen nettoformue, akkurat som ethvert annet lån ville gjort.
Det som er verdt å merke seg her, er at et familielån med rente i praksis speilbilder hverandre mellom partene: det som er en fordel for den ene (fradragsrett for renter, gjeld som reduserer formue for datteren), er en tilsvarende belastning for den andre (skatteplikt på renteinntekt, fordring som øker formue for Erik). Familien samlet sett kommer ikke nødvendigvis gunstigere ut skattemessig av å ordne et lån internt sammenlignet med at datteren hadde tatt opp banklån — det som eventuelt gjøres gunstigere, er selve rentebetingelsene, ikke skattebehandlingen som sådan.
Et praktisk poeng Erik bør tenke gjennom, er dokumentasjon. Skal Skatteetaten godkjenne at dette er et reelt lån — med tilhørende rett til rentefradrag for datteren og korrekt formuesføring for begge parter — bør avtalen være skriftlig, med angitt lånebeløp, rentesats, nedbetalingsplan og eventuelt sikkerhet. Uten en slik dokumentasjon risikerer man at Skatteetaten stiller spørsmål ved om det egentlig dreier seg om et lån i skattemessig forstand, eller om det heller bør behandles som noe annet, for eksempel en gave. Det er derfor lurt at familielån av en viss størrelse settes opp med en enkel, skriftlig låneavtale, selv om partene stoler fullt og helt på hverandre.
Et annet spørsmål mange lurer på, er hva som skjer dersom renten som avtales, er vesentlig lavere enn det som er vanlig i markedet — for eksempel om Erik bare tar 1 prosent rente av datteren fordi han uansett ikke trenger avkastningen. Rentefastsettelsen mellom nærstående parter kan i enkelte tilfeller bli vurdert opp mot hva som er markedsmessige vilkår, særlig i mer sammensatte situasjoner. For de fleste vanlige familielån mellom foreldre og barn i et begrenset omfang er dette sjelden noe som skaper problemer i praksis, men det er en påminnelse om at også lån innad i familien i utgangspunktet bør vurderes med et visst blikk for hva som er rimelige vilkår, særlig ved større beløp.
Til syvende og sist er familielån med rente altså fullt lovlig og ganske vanlig i Norge, men det er ikke skattemessig usynlig bare fordi partene er i familie. Erik må skatte av rentene han mottar og føre fordringen i sin formue, mens datteren får fradragsrett for rentene hun betaler og fører gjelden i sin egen formuesberegning. Begge bør sørge for ryddig dokumentasjon slik at begge sider av lånet behandles korrekt i skattemeldingen.
Det er verdt å skille tydelig mellom et familielån og en gave. Dersom Erik i stedet hadde gitt datteren pengene uten noen forventning om tilbakebetaling, ville dette vært en gave, ikke et lån, og da ville verken rentebeskatning eller fordringsformue vært aktuelt for ham i det hele tatt — gaven ville i stedet vært et spørsmål for helt andre regler enn dem som gjelder for lån. Det som avgjør om noe skattemessig behandles som et lån eller en gave, er i hovedsak om det foreligger en reell forpliktelse til tilbakebetaling, gjerne understøttet av en skriftlig avtale, en nedbetalingsplan og faktiske innbetalinger over tid. Blander man dette sammen — for eksempel ved å kalle det et «lån» uten at det noen gang egentlig var ment å betales tilbake — risikerer man at Skatteetaten omklassifiserer forholdet, med andre skattemessige konsekvenser enn partene opprinnelig hadde sett for seg.
Et annet praktisk moment gjelder hva som skjer dersom datteren på et tidspunkt ikke lenger klarer å betale renter eller avdrag til faren sin. Da oppstår i praksis noe av den samme problemstillingen som gjelder for gjeldsettergivelse fra en bank, beskrevet i en annen artikkel: dersom Erik på et tidspunkt velger å ettergi hele eller deler av lånet fordi datteren ikke klarer å betjene det, kan dette i prinsippet reise spørsmål om skatteplikt for henne som mottaker av en økonomisk fordel, på samme måte som ved enhver annen gjeldsettergivelse. Dette er en påminnelse om at familielån, selv om de gjøres med gode intensjoner, bør tenkes gjennom med et visst blikk for hvordan situasjonen kan utvikle seg videre, og ikke bare hvordan den ser ut i utgangspunktet.
Kort oppsummert - Renter du mottar fra et familiemedlem du har lånt penger til, er skattepliktig kapitalinntekt for deg som långiver, med 22 prosent skatt. - Det utestående lånebeløpet regnes som en fordring og inngår i din egen bruttoformue som långiver. - For familiemedlemmet som låner pengene, gjelder vanlige regler: rentene er fradragsberettiget, og gjelden trekkes fra i dennes nettoformue. - Skriftlig låneavtale med rente, nedbetalingsplan og lånebeløp anbefales for å dokumentere at det er et reelt lån. - Familien samlet får ikke nødvendigvis noen skattemessig fordel av å låne internt — fordelen ligger typisk i bedre rentebetingelser, ikke i selve skattebehandlingen.