Hovedregelen: ektepaktskrav

Etter § 50 første ledd må gaver mellom ektefeller skje ved ektepakt for å være gyldige. Formkravet er strengt og begrunnet i to hensyn: vern av givers kreditorer mot at formue flyttes ut av deres rekkevidde, og behovet for notoritet og overveielse i forhold mellom nærstående. En gave som ikke oppfyller ektepaktformen, er i utgangspunktet ugyldig mellom partene og kan ikke gjøres gjeldende.

Ektepakt opprettes etter formreglene i § 54: begge ektefeller må samtidig, i nærvær av to vitner som begge godtar og som vet at det opprettes ektepakt, underskrive eller vedkjenne seg sin tidligere underskrift, og vitnene må underskrive mens ektefellene er til stede. For å få rettsvern mot kreditorer og senere godtroende erververe må ektepakten tinglyses i Ektepaktregisteret ved Brønnøysundregistrene, jf. § 55.

Unntakene fra ektepaktskravet

Ektepaktskravet gjelder ikke uten unntak. Etter § 50 første ledd andre punktum kreves ikke ektepakt for gaver som «må anses som vanlige». Hva som er vanlig, beror på ektefellenes økonomiske stilling, anledningen og verdien. Bursdags- og julegaver av normal størrelse er klart vanlige. En bil eller en større pengeoverføring er det normalt ikke i en alminnelig husholdning, men terskelen forskyves oppover i velstående forhold.

Videre kreves ikke ektepakt for gaver i form av pensjon, livsforsikring, livrente, føderåd eller liknende som sikrer den andre ektefellen. Disse ytelsene har en forsørgelsesfunksjon og er bevisst unntatt fra formkravet.

Gaven blir ikke automatisk særeie

En utbredt misforståelse er at en gave mellom ektefeller blir mottakerens særeie. Det stemmer ikke. Eiendomsretten går over til mottakeren, men gaven blir felleseie med mindre noe annet er bestemt. Ønsker giverektefellen at gaven skal være mottakerens særeie, må dette fremgå av ektepakten, jf. §§ 42 og 48. Da, og bare da, holdes gaven utenfor likedelingen ved et senere skifte, og særeiekarakteren følger etter § 49 over på ombytting og avkastning.

Kreditorvernet i §§ 51–52

Selv en gyldig opprettet gave gir ikke fullt vern mot givers kreditorer. Etter § 51 kan en kreditor som ikke får full dekning hos giveren, kreve verdien av det overførte dekket hos mottakerektefellen, med mindre det godtgjøres at giveren utvilsomt var solvent da gaven ble gitt. Bestemmelsen er et omstøtelsesinstitutt som supplerer dekningslovens regler og legger bevisbyrden for solvens på ektefellene.

Praktisk betydning ved samlivsbrudd og død

Ved skilsmisse inngår gaven i mottakerens rådighetsdel og deles likt som felleseie, med mindre den er gjort til særeie eller kan skjevdeles. En gave fra den ene ektefellen til den andre kan i utgangspunktet ikke skjevdeles av mottakeren etter § 59, fordi skjevdelingsretten bare omfatter arv og gave «fra andre enn ektefellen». Dette gjør valget av formuesordning for gaven – felleseie eller særeie – avgjørende for hva som skjer ved et brudd.

Ved død gjelder de samme utgangspunktene, men særeie kan være utformet slik at det gjelder i live og bortfaller ved død, jf. § 43 (se artikkel 57). Da behandles gaven som felleseie i dødsboet og inngår i grunnlaget for lengstlevendes rettigheter.

Gaver som omgåelse av arvereglene

Gaver mellom ektefeller berører også arveretten. En betydelig gave fra den ene ektefellen til den andre reduserer giverens formue og kan dermed påvirke det som senere skal fordeles mellom giverens arvinger, herunder eventuelle særkullsbarn. Der det er særkullsbarn, bør gaver mellom ektefeller vurderes i lys av reglene om pliktdelsarv og om livsdisposisjoner kontra dødsdisposisjoner. En gave som reelt først skal ha virkning ved død, kan etter omstendighetene bli vurdert som en dødsdisposisjon som må oppfylle testamentsformkravene for å stå seg overfor arvingene. Skillet mellom livs- og dødsdisposisjoner er derfor praktisk viktig når ektefeller overfører verdier til hverandre med tanke på arvesituasjonen.

Dokumentasjon og bevis

Fordi gaver mellom ektefeller kan bli prøvd både av kreditorer og av arvinger, er notoritet sentralt. Ektepaktformen gir i seg selv god dokumentasjon på at en gave er gitt, når den ble gitt og hva den omfatter. Ved senere tvist – om kreditoromstøtelse etter §§ 51–52 eller om grensen mot vanlige gaver – vil en tinglyst ektepakt være et tungtveiende bevismiddel. Muntlige eller udokumenterte overføringer skaper derimot bevisproblemer og risiko for ugyldighet. God praksis er derfor å dokumentere alle ikke-bagatellmessige overføringer mellom ektefeller skriftlig, og å bruke ektepakt der loven krever det.

Forskjellen på gave og bidrag til felles forbruk

Det må skilles mellom gaver og det løpende bidraget til familiens underhold. Det en ektefelle bruker på felles forbruk – mat, bolig, ferier og hverdagsutgifter – er ikke gaver i lovens forstand, men oppfyllelse av den gjensidige underholdsplikten ektefeller har overfor hverandre og familien. Slike bidrag krever ikke ektepakt og rammes ikke av §§ 50–52. Grensen kan likevel bli uklar der den ene ektefellen systematisk dekker den andres private utgifter eller bygger opp den andres formue. Da kan det reises spørsmål om det reelt foreligger en gave som skulle vært gitt ved ektepakt. Vurderingen beror på om overføringen tjener felles forbruk eller innebærer en varig berikelse av den andre ektefellens formue.

Tidsbegrensning av kreditorvernet

Kreditorvernet i §§ 51–52 er ikke ubegrenset i tid. Omstøtelseskravet mot mottakerektefellen forutsetter at giveren var insolvent på gavetidspunktet, og kreditoren må forfølge kravet innenfor de fristene som følger av reglene. Var giveren utvilsomt solvent da gaven ble gitt, er gaven trygg uavhengig av senere økonomisk utvikling. Dette innebærer at en gave gitt i en periode med sunn økonomi, og dokumentert ved tinglyst ektepakt, gir et robust vern selv om giveren senere skulle bli insolvent. For ektefeller som ønsker å overføre verdier uten kreditorrisiko, er derfor tidspunktet for gaven og givers solvens på dette tidspunktet helt sentralt. En tinglyst ektepakt med datering er det beste beviset for når overføringen fant sted.

Oppsummering

Gaver mellom ektefeller krever ektepakt etter § 50, unntatt vanlige gaver og forsørgelsesytelser. Gaven blir felleseie med mindre særeie avtales, og givers kreditorer kan kreve verdien tilbake etter §§ 51–52 ved insolvens på gavetidspunktet. Gaver kan også berøre arvingenes stilling, særlig der det er særkullsbarn. Den som gir en gave bør derfor ta uttrykkelig stilling til formkrav, formuesordning, kreditorrisiko og arvevirkninger.