G er trygdesystemets egen målestokk

Grunnbeløpet, forkortet G, er et fastsatt kronebeløp som fungerer som en felles målestokk for utrolig mange grenser og beregninger i folketrygden. I stedet for at hver eneste ytelse i loven har sitt eget faste kronebeløp som må endres separat hvert år, er svært mange av grensene i folketrygdloven i stedet uttrykt som en brøk eller et multiplum av G. Trenger man å heve grensene, holder det i stor grad å justere selve G — så følger resten automatisk med.

Fra 1. mai 2026 er grunnbeløpet 136 549 kroner. Grunnbeløpet justeres normalt én gang i året, med virkning fra 1. mai, og fastsettelsen skjer i forbindelse med det årlige trygdeoppgjøret, der beløpet som regel oppjusteres i takt med lønnsutviklingen i samfunnet.

Hvorfor bruke en "målestokk" i stedet for faste kronebeløp?

Systemet med G gir to fordeler. For det første holder ytelsene og grensene seg noenlunde oppdatert i takt med den generelle lønnsutviklingen, uten at Stortinget må vedta en lang rekke enkeltendringer i loven hvert år. For det andre gjør det systemet mer oversiktlig og sammenlignbart: når man vet at for eksempel minste uføretrygd er en gitt brøk av G, kan man raskt regne seg frem til beløpet i kroner uansett hvilket år man befinner seg i, bare man kjenner gjeldende G.

Eksempler på hvor G brukes

Grunnbeløpet dukker opp overalt i folketrygdloven. Noen kjente eksempler:

  • Tak for beregningsgrunnlaget ved sykepenger og foreldrepenger: Inntekt over en viss grense — ofte omtalt som "6G" — telles som hovedregel ikke med fullt ut når disse ytelsene beregnes. Tjener du godt over dette taket, vil altså ikke hele lønnen din legges til grunn for utbetalingen.
  • Minste årlige uføretrygd: Uføretrygden har en minstesats uttrykt som en brøk av G (blant annet er 2,91 G nevnt som et eksempel på en slik minstesats i regelverket), slik at ingen med rett til uføretrygd faller under et visst nivå, uavhengig av tidligere inntekt.
  • Opptjeningsvilkår: Enkelte ytelser krever at man har hatt en inntekt over en gitt andel av G i en periode for å ha opptjent rett til ytelsen.

Fordi G brukes så mange steder, får en justering av grunnbeløpet 1. mai ofte ringvirkninger for utbetalinger til svært mange mottakere samtidig — både de som får en økning i ytelsen sin, og de som får endrede grenser å forholde seg til.

Et regneeksempel

Se for deg Fredrik, som er sykmeldt og skal ha sykepenger beregnet av folketrygden. Fredrik har en årslønn på rundt 950 000 kroner. Med et grunnbeløp på 136 549 kroner blir 6G omtrent 819 000 kroner. Det betyr at inntekten hans, i alle fall etter hovedregelen om et slikt tak, ikke legges fullt ut til grunn for sykepengeberegningen — den delen av lønnen som ligger over taket, telles som hovedregel ikke med. Uten et slikt system knyttet til G, ville denne typen beregning måttet oppdateres manuelt i loven år for år for å henge med i lønnsutviklingen.

G endres — historikk er ferskvare

Fordi G justeres årlig, er det viktig å være obs på at gamle tall fra artikler, bøker eller gamle NAV-brev fort blir utdatert. Et grunnbeløp som var riktig for tre år siden, er ikke riktig i dag. Skal du regne på egne rettigheter, bør du derfor alltid sjekke hva gjeldende G er akkurat nå, og ikke stole blindt på tall du har sett tidligere — spesielt siden så mange beregninger bygger direkte på denne ene størrelsen.

Gjennomsnittlig G — nyttig ved retroaktive beregninger

I noen sammenhenger, særlig ved beregning av pensjonsopptjening over flere år, bruker NAV det som kalles gjennomsnittlig grunnbeløp for et gitt år, altså et vektet snitt mellom det "gamle" G-et som gjaldt frem til 1. mai og det "nye" G-et som gjelder fra 1. mai og ut året. Dette henger sammen med at reguleringen skjer midt i året, ikke ved årsskiftet, slik at et helt kalenderår i realiteten inneholder to ulike G-satser. For de fleste praktiske formål holder det å kjenne det gjeldende G-et akkurat nå, men skal du forstå eldre pensjonsberegninger i detalj, kan du støte på begrepet gjennomsnittlig G i dokumentasjonen fra NAV.

Et eksempel til: minsteytelse for uføretrygd

La oss se på et konkret regnestykke med minstesatsen for uføretrygd. Er minste årlige uføretrygd for en gitt gruppe satt til 2,91 G, og G er 136 549 kroner, blir minstebeløpet omtrent 397 000 kroner i året før skatt. Skulle grunnbeløpet øke med noen tusen kroner ved neste regulering 1. mai, vil minstesatsen for uføretrygd automatisk følge med opp, uten at noen må vedta en egen lovendring bare for å justere akkurat dette kronebeløpet. Det er nettopp denne automatikken som gjør G til et så effektivt verktøy for lovgiver.

Kort oppsummert

  • Grunnbeløpet (G) er en sentral, årlig justert kronestørrelse som brukes som målestokk for svært mange grenser og beregninger i folketrygden.
  • Fra 1. mai 2026 er G kr 136 549.
  • G justeres normalt hvert år 1. mai, som en del av trygdeoppgjøret.
  • Mange kjente størrelser, som "6G"-taket for sykepenger/foreldrepenger og minste uføretrygd, er uttrykt som brøker eller multipler av G.
  • Fordi G endres årlig, bør du alltid sjekke gjeldende beløp når du regner på egne rettigheter.