Formuesskatten i Norge er historisk sett en skatt som deles mellom to nivåer i det offentlige: kommunen du er bosatt i, og staten sentralt. Dette skiller formuesskatten fra en del andre skatter og avgifter som utelukkende går til én av disse to nivåene. Praktisk sett fungerer det slik at den samlede formuesskatten din regnes ut som summen av en kommunal sats og en statlig sats, begge anvendt på det samme beregningsgrunnlaget — altså din nettoformue som overstiger bunnfradraget.
Den kommunale delen av formuesskatten er i dag satt til 0,35 prosent av nettoformuen over bunnfradraget. Denne satsen er den samme uansett hvor mye formue du har over bunnfradraget — det finnes ingen progresjon eller trinn i den kommunale delen, den er flat. Denne delen av formuesskatten tilfaller kommunen du er registrert bosatt i per 1. januar i inntektsåret, og inngår i kommunens inntektsgrunnlag på linje med andre kommunale skatteinntekter, som for eksempel den kommunale delen av inntektsskatten din.
Den statlige delen er derimot ikke flat, men trinndelt — litt på samme måte som trinnskatten fungerer for inntekt, selv om mekanismen ikke er identisk. For nettoformue mellom bunnfradraget på 1 900 000 kroner og opp til 21 500 000 kroner, er den statlige satsen 0,65 prosent. Overstiger nettoformuen 21 500 000 kroner, stiger den statlige satsen til 0,75 prosent for den delen av formuen som ligger over denne grensen — mens formuen mellom 1,9 og 21,5 millioner fortsatt beskattes med 0,65 prosent statlig sats som før. Det er altså bare den øverste delen av en svært stor formue som rammes av den høyeste statlige satsen, ikke hele formuen.
Legger vi de to delene sammen for de aller fleste som betaler formuesskatt — altså de med nettoformue mellom 1,9 og 21,5 millioner kroner over bunnfradraget — får vi en samlet sats på 0,35 prosent kommunalt pluss 0,65 prosent statlig, som gir 1,0 prosent totalt. For den delen av formuen som eventuelt overstiger 21,5 millioner kroner, blir den samlede satsen 0,35 prosent kommunalt pluss 0,75 prosent statlig, altså 1,1 prosent totalt for akkurat den øverste delen.
Et konkret eksempel gjør dette mer håndgripelig. Si at Ola har en nettoformue på 5 000 000 kroner. Beregningsgrunnlaget blir da 5 000 000 minus bunnfradraget på 1 900 000, altså 3 100 000 kroner. Den kommunale delen av formuesskatten hans blir 0,35 prosent av 3 100 000, som er 10 850 kroner. Den statlige delen blir 0,65 prosent av samme beløp, som er 20 150 kroner. Til sammen betaler Ola dermed 31 000 kroner i formuesskatt for året, fordelt med 10 850 kroner til kommunen og 20 150 kroner til staten.
Et naturlig spørsmål er om Ola kan påvirke denne fordelingen på noen måte, for eksempel ved å flytte til en kommune med lavere sats. Her er svaret at den kommunale satsen på 0,35 prosent i praksis er nokså standardisert og lik i de aller fleste kommuner, siden kommunene har begrenset handlingsrom til å sette en vesentlig annen sats enn det som følger av de nasjonale rammene for kommunal beskatning. Formuesskatten er derfor ikke noe man i praksis kan «skatteoptimalisere» vesentlig gjennom å velge bosted internt i Norge, i motsetning til enkelte andre kommunale avgifter og gebyrer som kan variere mer fra kommune til kommune.
Verdt å nevne er også at fordelingen mellom kommunal og statlig formuesskatt i hovedsak er en teknisk og budsjettmessig sak som handler om hvordan skatteinntektene fordeles internt i det offentlige systemet — mellom kommunekassen og statskassen — og ikke noe som direkte påvirker hvor mye Ola totalt sett betaler. Han merker i praksis bare den samlede summen på skatteoppgjøret sitt, selv om denne summen altså er bygget opp av to separate komponenter bak kulissene. Denne todelingen har historiske røtter i hvordan norsk kommunalt selvstyre og finansiering har vært organisert over lang tid, der kommunene tradisjonelt har hatt en viss egen inntektsbase gjennom blant annet formuesskatten, i tillegg til overføringer fra staten og andre kommunale skatteinntekter.
For Ola er det viktigste å ta med seg at den totale formuesskatten hans — uansett hvordan den fordeler seg mellom kommune og stat — beregnes av nøyaktig samme grunnlag, nemlig nettoformuen over bunnfradraget, og at den samlede effektive satsen normalt lander på 1,0 prosent, med et lite hopp til 1,1 prosent for den aller største formuen over 21,5 millioner kroner.
Denne todelingen har for øvrig en historisk sammenheng med hvordan kommunenes inntekter i Norge er bygget opp over tid. Kommuner har tradisjonelt hatt egne skatteinntekter i tillegg til statlige overføringer, og formuesskatten er en av flere skatter der kommunen får beholde en fast andel som en del av sitt eget inntektsgrunnlag, ved siden av blant annet den kommunale delen av inntektsskatten og eiendomsskatt der kommunen har innført dette. Fordelingsnøkkelen mellom kommune og stat i formuesskatten har blitt justert av nasjonale myndigheter fra tid til annen gjennom årenes løp, som ledd i den løpende politiske vurderingen av hvordan skatteinntekter bør fordeles mellom forvaltningsnivåene, uten at dette direkte er noe den enkelte skattyter som Ola merker annet enn indirekte, siden det først og fremst er en fordelingssak internt i det offentlige.
Verdt å nevne er også at satsene og bunnfradraget for formuesskatten fastsettes av Stortinget som en del av det årlige skatte- og avgiftsvedtaket, og kan i prinsippet endres fra år til år. Ola bør derfor være oppmerksom på at tallene som gjelder for 2026 — bunnfradrag på 1 900 000 kroner, kommunal sats på 0,35 prosent og statlig sats på 0,65 og 0,75 prosent i de to trinnene — er de gjeldende satsene akkurat nå, men at både satser og grenser har blitt justert tidligere år og igjen kan bli det i fremtiden, avhengig av de årlige budsjettforhandlingene.
Kort oppsummert - Formuesskatten består av en kommunal del (0,35 prosent, flat) og en statlig del (trinndelt: 0,65 prosent, og 0,75 prosent over 21,5 millioner kroner). - Begge deler beregnes av samme grunnlag: nettoformue over bunnfradraget. - Samlet sats blir normalt 1,0 prosent, og 1,1 prosent for formue over 21,5 millioner kroner. - Den kommunale satsen er i praksis nokså lik i de fleste kommuner, så bosted gir sjelden noen vesentlig skattemessig fordel. - Fordelingen mellom kommune og stat er i hovedsak en budsjettmessig sak internt i det offentlige, og påvirker ikke hvor mye du totalt betaler.