Hvorfor heter det «armlengdes avstand»?

Bildet er at to uavhengige parter står en armlengde fra hverandre. Ingen av dem klemmer den andre opp i et hjørne, ingen av dem gir bort noe gratis. Hver part passer på sitt. Når et AS handler med en nærstående, finnes ikke den naturlige motstanden — du vil jo gjerne at det skal gå deg selv godt. Derfor sier loven: lat som om motparten var en fremmed, og bruk de vilkårene en fremmed ville godtatt.

«Nærstående» er folk og selskaper med tette bånd til selskapet. Typiske eksempler: aksjonærene, daglig leder, styremedlemmer, deres nære familie, og andre selskaper i samme konsern eller med samme eier.

Et konkret eksempel

Si at Kari eier 100 prosent av Kari Design AS. Hun trenger et nytt kontorlokale og eier selv en leilighet hun vil leie ut til selskapet. Markedsleien for et tilsvarende lokale er rundt 12 000 kroner i måneden. Hvis Kari lar selskapet betale 25 000 kroner i måneden til henne privat, har hun ikke holdt armlengdes avstand. Da tapper hun i praksis selskapet for 13 000 kroner ekstra hver måned — penger som egentlig er skjult utbytte til henne selv.

Motsatt vei er like galt: hvis selskapet selger en firmabil verdt 200 000 kroner til Karis sønn for 50 000 kroner, har selskapet gitt bort 150 000 kroner. Det rammer andre aksjonærer (hvis det finnes noen) og kreditorene som har penger til gode i selskapet.

To regelsett du må kjenne til

Armlengdeprinsippet er viktig på to felt samtidig:

Selskapsrettslig. Aksjeloven har egne regler om avtaler mellom selskapet og en aksjonær eller andre nærstående. Hovedregelen om saksbehandling ved slike avtaler finner du i bestemmelsen om avtaler mellom selskapet og aksjeeiere mv. (asl. § 3-8). Den krever blant annet at styret utarbeider en redegjørelse for visse større avtaler, slik at det blir åpenhet rundt vilkårene. Det finnes også en regel om at styremedlemmer og daglig leder ikke kan delta i behandlingen av saker der de selv har en personlig interesse (asl. § 6-27, inhabilitet). Tanken bak begge er den samme: nærstående skal ikke kunne presse igjennom gunstige avtaler for seg selv uten kontroll.

Skattemessig. Skatteetaten har sin egen regel om at transaksjoner mellom nærstående skal prises som mellom uavhengige parter. Hvis du setter feil pris, kan skattemyndighetene «justere» den og skattlegge differansen. Den for høye husleien til Kari kan bli omklassifisert til utbytte og beskattet deretter. Reglene om dette ligger hos skatteetaten.no — sjekk der hvis du er usikker.

Steg for steg: slik holder du armlengdes avstand

  1. Identifiser om motparten er nærstående. Er det deg selv, familie, et selskap du også eier, eller en i styret? Da gjelder reglene.
  2. Finn markedsprisen. Hva ville en fremmed betalt eller krevd? Hent inn et sammenligningsgrunnlag — en takst, et tilbud fra en uavhengig leverandør, en meglervurdering, eller statistikk på leiepriser i området.
  3. Dokumenter vurderingen. Skriv ned hvordan du kom frem til prisen, og ta vare på sammenligningsgrunnlaget.
  4. Sjekk saksbehandlingen. Skal styret lage en redegjørelse (asl. § 3-8)? Er noen inhabile? Hold dem utenfor avstemningen.
  5. Inngå en skriftlig avtale med vanlige vilkår, akkurat som med en ekstern part.

En vanlig misforståelse

Mange tror at fordi de eier hele selskapet selv, kan de gjøre hva de vil. Men selskapet er en egen juridisk «person» med egne penger og egne kreditorer. Pengene i AS-et er ikke dine private penger før de er lovlig utdelt som lønn eller utbytte. Armlengdeprinsippet er nettopp vakten som hindrer at du tar ut verdier på en skjult måte.

Flere praktiske eksempler på avtaler som rammes

Det er ikke bare husleie og bilsalg. Tenk på alle de hverdagslige avtalene som kan oppstå mellom deg og selskapet ditt:

  • Lån. Låner du selskapet penger og krever 15 prosent rente når banken ville gitt 6 prosent, er det ikke armlengdes. Låner selskapet deg penger uten rente, er det heller ikke armlengdes — da bør renten settes til en markedsmessig sats. (Lån fra selskapet til en aksjonær har dessuten egne, strenge regler i aksjeloven.)
  • Konsulenttjenester. Fakturerer du selskapet 2 500 kroner timen for arbeid du gjør privat, mens markedet er 1 200 kroner, tapper du selskapet.
  • Salg mellom søsterselskaper. Eier du to selskaper, og det ene selger varer billig til det andre for å flytte overskudd, er det et klassisk brudd skattemyndighetene ser etter.

Poenget er det samme overalt: spør deg selv om en fremmed ville godtatt akkurat de samme vilkårene.

Hva kan skje hvis du bryter prinsippet?

Konsekvensene kan komme fra to kanter samtidig. Selskapsrettslig kan en avtale som mangler riktig saksbehandling, bli ugyldig, og styret kan bli erstatningsansvarlig overfor selskapet og kreditorene. Skattemessig kan beløpet bli omklassifisert: den for høye husleien blir behandlet som utbytte, og du må skatte av den deretter — i tillegg til at selskapet mister fradraget. I verste fall kan det også komme tilleggsskatt. Det er altså ikke en bagatell, men noe det lønner seg å ha ryddig fra start.

Et enkelt knep for å holde deg trygg

Still deg selv ett spørsmål før hver avtale med en nærstående: «Ville en fremmed part godtatt nøyaktig disse vilkårene?» Hvis svaret er nei, juster vilkårene til de blir markedsmessige. Og uansett hva du lander på: skriv det ned, ta vare på et sammenligningsgrunnlag, og før det inn i en skriftlig avtale. Den lille ekstrainnsatsen med dokumentasjon er det beste forsvaret ditt hvis skattemyndighetene eller en medeier senere stiller spørsmål ved en transaksjon. Bedre å bruke ti minutter nå enn å forklare seg i ettertid.

Kort oppsummert

Armlengdeprinsippet krever at avtaler mellom selskapet og nærstående har samme vilkår som mellom fremmede. Finn markedsprisen, dokumenter den, og pass på saksbehandlingsreglene i aksjeloven (særlig asl. § 3-8 og inhabilitetsregelen i § 6-27). Bryter du prinsippet, risikerer du både selskapsrettslige problemer og at skatteetaten omklassifiserer beløpet til skjult utbytte.