Foreslått kategori: grunnlov og menneskerettigheter

Hva Vigrid-saken handlet om

Vigrid-kjennelsen fra desember 2007, Rt. 2007 s. 1807, føyer seg inn i en rekke norske høyesterettsavgjørelser om grensene mellom ytringsfrihet og straffbar rasehets, sammen med Kjuus-kjennelsen fra 1997 og Boot Boys-dommen fra 2002. Saken gjaldt lederen for den nynazistiske og Odin-dyrkende organisasjonen Vigrid, som i et intervju med VG kom med sterkt nedsettende uttalelser om jøder og innvandrere. Uttalelsene ble gjengitt i en reportasje om organisasjonen, og lederen ble anmeldt og senere tiltalt for brudd på straffeloven § 135a, bestemmelsen om diskriminerende og hatefulle ytringer.

I tingretten ble tiltalte dømt til 45 dagers betinget fengsel for uttalelsene. Saken ble anket til lagmannsretten, som kom til motsatt resultat og frifant tiltalte. Lagmannsretten la i sin begrunnelse vekt på at uttalelsene, selv om de ble karakterisert som sterkt nedsettende og krenkende overfor jøder, likevel ikke var «så grovt krenkende» at de kunne rammes av straffeloven § 135a, blant annet med henvisning til det sterke vernet ytringsfriheten har etter Grunnloven. Påtalemyndigheten anket lagmannsrettens frifinnende dom videre til Høyesterett, som tok saken til behandling for å avklare rettsanvendelsen.

Hva Høyesterett kom fram til

Høyesterett vurderte ikke saken som en ny fullstendig realitetsbehandling av skyldspørsmålet, men som en kjennelse om hvorvidt lagmannsretten hadde anvendt loven riktig da den kom til at uttalelsene ikke var grove nok til å rammes av straffeloven § 135a. Høyesterett kom til at lagmannsrettens rettsanvendelse var feil. Etter Høyesteretts vurdering hadde lagmannsretten lagt en for høy terskel til grunn for hva som skal regnes som tilstrekkelig grovt krenkende etter bestemmelsen, og dermed gitt ytringsfriheten større vekt enn det var rettslig grunnlag for i denne konkrete saken, der uttalelsene rammet en hel folkegruppe med grov sjikane.

Høyesterett opphevet derfor lagmannsrettens frifinnende dom, og saken måtte behandles på nytt i lagmannsretten med riktig forståelse av hvor terskelen i straffeloven § 135a faktisk ligger. Dette innebar i praksis at Høyesterett korrigerte en utvikling der lagmannsretten – i likhet med flertallet i Boot Boys-saken noen år tidligere – hadde tolket vernet for ytringsfrihet i denne typen saker for vidt, på bekostning av vernet mot rasistiske og hatefulle ytringer.

Hvorfor kjennelsen er viktig

Vigrid-kjennelsen markerte et tydelig signal fra Høyesterett om at terskelen for straffbar rasehets etter straffeloven § 135a ikke skulle tolkes for strengt til fordel for ytringsfriheten, i alle fall ikke i tilfeller der uttalelsene rammer en hel gruppe mennesker med grov sjikane basert på etnisitet eller religion. Etter den mye omtalte og kritiserte frifinnelsen i Boot Boys-saken fra 2002, samt kritikken fra FNs rasediskrimineringskomité i etterkant av den saken, ble Vigrid-kjennelsen av mange lest som et tegn på at norske domstoler – med Høyesterett i spissen – strammet inn praksisen noe, og ga klarere signaler om at grovt krenkende rasistiske uttalelser ikke automatisk skulle beskyttes av ytringsfriheten bare fordi de ble fremsatt i en politisk eller ideologisk sammenheng.

Kjennelsen er blitt stående som et sentralt eksempel i den videre rettsutviklingen om hatefulle ytringer i Norge, og illustrerer godt hvordan denne delen av strafferetten har utviklet seg gradvis gjennom en rekke enkeltsaker over flere tiår, der Høyesterett i noen saker har lagt vekt på ytringsfrihetens sterke vern, og i andre saker – som denne – har korrigert underinstansenes anvendelse av loven i motsatt retning. Saken brukes fortsatt av påtalemyndigheten, domstolene og juridisk teori som eksempel når terskelen for straffeloven § 135a, og dagens tilsvarende bestemmelse om hatefulle ytringer i straffeloven av 2005, skal fastlegges og anvendes i nye saker, og den viser at rettsutviklingen på dette feltet har gått i rykk og napp, ikke i en jevn og forutsigbar linje.

Organisasjonen Vigrid ble stiftet rundt årtusenskiftet og har markedsført seg som en nynazistisk og norrønt orientert bevegelse, med en leder som gjennom flere år har vært en gjenganger i norske medier og i norsk strafferettspleie for uttalelser i grenselandet mot straffeloven § 135a. Vigrid-kjennelsen fra 2007 var langt fra den eneste saken knyttet til organisasjonen og dens leder, men den er den som har fått størst rettslig og prinsipiell betydning, nettopp fordi den kom fra Høyesterett selv og direkte korrigerte en lagmannsrettspraksis mange jurister mente hadde beveget seg for langt i ytringsfrihetens favør etter Boot Boys-dommen fem år tidligere. At en så liten og marginal organisasjon som Vigrid endte opp med å prege norsk høyesterettspraksis på denne måten, illustrerer hvordan enkeltsaker med tilsynelatende begrenset praktisk rekkevidde likevel kan få stor betydning for hvordan strafferettens grenser mot hatefulle ytringer trekkes for alle andre saker som kommer etter.

I norsk offentlig debatt har Vigrid og lignende grupperinger ofte blitt omtalt som marginale og til dels useriøse, men rettsapparatets behandling av sakene knyttet til organisasjonen viser at spørsmålene de reiser om ytringsfrihetens grenser, har blitt tatt på største alvor av domstolene. At tingretten og lagmannsretten kom til ulike konklusjoner i samme sak, illustrerer også hvor vanskelig denne typen skjønnsmessige vurderinger er i praksis, selv når det rettslige utgangspunktet – at ytringsfriheten må vike for grovt krenkende rasistiske ytringer – i prinsippet er klart og ukontroversielt. Vigrid-kjennelsen har siden blitt stående som et av flere sentrale holdepunkter for påtalemyndigheten når den skal vurdere om en konkret ytring er alvorlig nok til å tas ut tiltale for, og for domstolene når terskelen i straffeloven skal anvendes i nye, ofte digitale, saker om hatytringer i sosiale medier, der ytringer i dag spres langt raskere og til et langt større publikum enn et avisintervju fra 2007 noen gang kunne gjøre, noe som gjør de grensene Høyesterett trakk opp den gangen, minst like relevante i dag som da kjennelsen falt.

Kort oppsummert

  • Vigrid-kjennelsen (Rt. 2007 s. 1807) gjaldt lederen for organisasjonen Vigrid, som i et VG-intervju kom med sterkt nedsettende uttalelser om jøder og innvandrere.
  • Tingretten dømte til betinget fengsel, men lagmannsretten frifant med henvisning til ytringsfriheten.
  • Høyesterett kom til at lagmannsretten hadde lagt en for høy terskel til grunn for straffeloven § 135a, og opphevet frifinnelsen.
  • Saken måtte behandles på nytt i lagmannsretten med riktig forståelse av terskelen for hatefulle ytringer.
  • Kjennelsen ble lest som et signal om at domstolene strammet inn praksis etter kritikken av Boot Boys-dommen fra 2002.