Foreslått kategori: grunnlov og menneskerettigheter

Hva saken handlet om

Rt. 2005 s. 833 er en av de viktigste norske avgjørelsene om det som kalles uskyldspresumsjonen – prinsippet om at enhver som er siktet for en straffbar handling, skal regnes som uskyldig inntil skyld er bevist, nedfelt både i Grunnloven og i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 6 nr. 2. Saken oppsto i skjæringspunktet mellom to ulike deler av rettssystemet: straffesaken og den etterfølgende sivile saken om erstatning for uberettiget straffeforfølgning.

En advokat, i teksten omtalt som A, ble tiltalt for forsettlig drap og domfelt i tingretten. Saken gikk videre til lagmannsretten, hvor en jury tok stilling til skyldspørsmålet og svarte nei – A ble frifunnet. Etter frifinnelsen søkte A om erstatning og oppreisning for uberettiget strafforfølgning etter reglene i straffeprosessloven, som den gang åpnet for at man kunne nektes slik erstatning dersom man «har voldt siktelsen eller domfellelsen ved forsettlig eller grovt uaktsomt forhold» eller dersom de faktiske forholdene tilsa at frifinnelsen bare skyldtes formelle grunner og ikke reell uskyld.

Lagmannsretten avslo kravet om erstatning. I begrunnelsen gikk retten gjennom de tre mulige forklaringene på hvorfor juryen kunne ha frifunnet A – mangel på drapsforsett, rettmessig nødverge, eller nødvergeoverskridelse – og konkluderte med at kun nødvergeoverskridelse fremstod som en troverdig forklaring på frifinnelsen. Siden nødvergeoverskridelse likevel innebærer at man har utført en straffbar handling, mente lagmannsretten at A i realiteten hadde vist et forhold som gjorde at erstatning kunne nektes.

Hva Høyesterett kom fram til

A brakte saken inn for Høyesteretts kjæremålsutvalg og anførte at lagmannsrettens fremgangsmåte krenket uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2. Høyesterett var enig. Retten viste til rettspraksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen, blant annet den sentrale avgjørelsen O. og Hammern mot Norge fra 2003, som slår fast at uskyldspresumsjonen etter en endelig frifinnelse innebærer at det ikke lenger er tillatt å så tvil om den frifunnes uskyld – heller ikke indirekte, gjennom en etterfølgende sivil prosess om erstatning.

Høyesterett la til grunn at når lagmannsretten i erstatningssaken gikk gjennom og forkastet to av de tre mulige frifinnelsesgrunnlagene, og dermed i realiteten konkluderte med at bare nødvergeoverskridelse kunne forklare frifinnelsen, hadde retten reelt sett tatt stilling til skyldspørsmålet på nytt – stikk i strid med at juryen allerede hadde frifunnet A for den straffbare handlingen. En slik etterfølgende «omtolkning» av grunnlaget for frifinnelsen, der domstolen i realiteten antyder at den frifunne likevel begikk noe straffbart, rammes av uskyldspresumsjonen, selv om det skjer i en sivil sak om erstatning og ikke i en ny straffesak.

Høyesterett tok etter dette kjæremålet til følge og opphevet lagmannsrettens avgjørelse på dette punktet. A ble til slutt tilkjent 120 000 kroner i erstatning og 35 000 kroner i oppreisning for den uberettigede strafforfølgningen.

Hvorfor avgjørelsen fortsatt er viktig

Rt. 2005 s. 833 er blitt stående som en av de sentrale norske avgjørelsene om hvor langt uskyldspresumsjonen rekker etter at en straffesak er avsluttet med frifinnelse. Dommen slår fast et prinsipp som har stor praktisk betydning langt utover den enkelte sak: en frifinnelse skal bety en frifinnelse, fullt og helt, og domstolene kan ikke i en senere, tilstøtende prosess så tvil om den frifunnes uskyld ved å spekulere i hvilken av flere mulige grunner som egentlig lå bak.

Avgjørelsen har hatt direkte betydning for hvordan norske domstoler siden har måttet utforme begrunnelser i saker om erstatning for uberettiget strafforfølgning, og den har vært sentral i den videre rettsutviklingen på området, som senere også er blitt behandlet av Høyesterett i storkammer og i flere avgjørelser fra EMD mot Norge. Saken illustrerer også noe mer grunnleggende: hvor tett sammenvevd norsk strafferett og strafferettspleie er blitt med menneskerettighetene etter at EMK ble gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven i 1999, og hvordan norske domstoler siden har måttet justere etablert praksis for å være i tråd med Strasbourg-domstolens tolkning av konvensjonen. For den enkelte som blir frifunnet i en straffesak, betyr dommen i praksis en trygghet: staten kan ikke bruke en etterfølgende erstatningssak til å så tvil om noe en domstol allerede har avgjort.

Bakgrunnen for denne rettsutviklingen var to dommer EMD avsa mot Norge i februar 2003, blant dem O. og Hammern mot Norge, der Norge ble dømt for å ha krenket uskyldspresumsjonen nettopp i saker om erstatning etter frifinnelse. Disse EMD-dommene tvang norske domstoler til å tenke nytt om hvordan begrunnelser i erstatningssaker skulle utformes, og Rt. 2005 s. 833 er et av de tydeligste eksemplene på hvordan Høyesterett i praksis omsatte denne europeiske rettsutviklingen til norsk rett. Etter dette har norske domstoler måttet være svært forsiktige med å bruke formuleringer som indirekte antyder skyld hos en frifunnet person, selv i saker som formelt sett bare handler om penger, og prinsippet er senere blitt ytterligere presisert og videreutviklet, blant annet av Høyesterett i storkammer og gjennom flere nye avgjørelser fra EMD mot Norge i årene som fulgte.

Saken illustrerer også en mer allmenn utfordring norske domstoler har måttet håndtere etter at EMK ble gjort til norsk lov: hvordan skal domstolene formulere begrunnelser i sivile saker som bygger på fakta fra en tidligere straffesak, uten samtidig å så tvil om utfallet av straffesaken? Dette er et spørsmål som dukker opp langt utover erstatningssaker for uberettiget strafforfølgning, blant annet i forsikringssaker, arbeidsrettssaker og andre sammenhenger der en tidligere frifinnelse i en straffesak er relevant bakgrunnsinformasjon for en senere, formelt sett uavhengig rettsprosess. Rt. 2005 s. 833 er derfor et sentralt startpunkt for en bredere diskusjon om hvor grensene går for hva domstolene kan si om en frifunnet persons forhold i slike etterfølgende saker.

Kort oppsummert

  • Rt. 2005 s. 833 gjaldt en advokat frifunnet for drap, som senere ble nektet erstatning for uberettiget strafforfølgning av lagmannsretten.
  • Lagmannsretten hadde gått gjennom og forkastet to av tre mulige frifinnelsesgrunnlag, og i realiteten antydet at bare nødvergeoverskridelse forklarte frifinnelsen.
  • Høyesterett mente dette krenket uskyldspresumsjonen i EMK artikkel 6 nr. 2, slik den er tolket av EMD i saken O. og Hammern mot Norge.
  • Kjæremålet ble tatt til følge, og mannen fikk til slutt 120 000 kroner i erstatning og 35 000 kroner i oppreisning.
  • Dommen er sentral for hvor langt uskyldspresumsjonen rekker etter en frifinnelse, også i etterfølgende sivile saker.