Foreslått kategori: grunnlov og menneskerettigheter

Hva Fosen-saken handlet om

Fosen-dommen, formelt HR-2021-1975-S, er en av de mest omtalte høyesterettsavgjørelsene i norsk historie de siste tiårene – ikke minst fordi konflikten fortsatte lenge etter at dommen falt. Saken dreide seg om to vindkraftverk, Storheia og Roan, bygget på Fosen-halvøya i Trøndelag som en del av det som ble Europas største landbaserte vindkraftutbygging. Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) ga konsesjon til utbyggingen i 2010, og anleggene sto ferdig i henholdsvis 2019 og 2020.

Problemet var at områdene ligger midt i beiteland som reindriftssamene i Sør-Fosen sijte og Nord-Fosen siida har brukt i generasjoner, særlig som vinterbeite. Reindriftsutøverne mente konsesjonene var ugyldige fordi utbyggingen kom i konflikt med deres rett til å utøve samisk kultur og reindrift, en rettighet som er beskyttet både i norsk rett og i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27. Denne bestemmelsen slår fast at etniske, religiøse eller språklige minoriteter ikke skal nektes retten til å dyrke sin egen kultur sammen med andre medlemmer av gruppen. For reindriftssamer er reindrift regnet som en slik kulturutøvelse.

Saken gikk gjennom flere runder i rettssystemet før den endte i Høyesterett, som behandlet den i storkammer med elleve dommere fordi den reiste så prinsipielle spørsmål.

Hva Høyesterett kom fram til

Høyesterett slo fast at reindrift er en form for kulturutøvelse som er vernet etter SP artikkel 27, og at spørsmålet om et inngrep er stort nok til å utgjøre en krenkelse, må avgjøres ut fra den samlede belastningen reindriftsnæringen i området er utsatt for – ikke bare den isolerte effekten av det ene konkrete tiltaket. Retten vurderte de faktiske forholdene på domstidspunktet, og la avgjørende vekt på lagmannsrettens bevisvurdering om at vindkraftverkene i praksis hadde ødelagt vinterbeiteområdene reindriften var avhengig av.

Et sentralt poeng i dommen var at Høyesterett avviste at avbøtende tiltak, som kunstig fôring av reinen om vinteren, kunne veie opp for tapet av naturlig beiteland i et omfang som gjorde inngrepet akseptabelt. Retten kom til at utbyggingen samlet sett innebar en vesentlig negativ virkning for reindriftssamenes mulighet til å utøve sin kultur, og at dette utgjorde en krenkelse av SP artikkel 27. I motsetning til mange andre menneskerettighetsbestemmelser mente Høyesterett at statene normalt ikke har noen vid skjønnsmargin når det gjelder denne konkrete rettigheten – konsultasjon med den samiske befolkningen underveis i prosessen var med andre ord ikke nok til å redde vedtaket, dersom selve resultatet innebar en for stor belastning.

Høyesterett konkluderte enstemmig med at både konsesjonsvedtaket og ekspropriasjonstillatelsen for Storheia og Roan var ugyldige. Dommen tok samtidig ikke stilling til hva ugyldigheten konkret skulle føre til i praksis – om vindturbinene måtte rives, endres eller kunne bli stående mot avbøtende tiltak og erstatning ble overlatt til myndighetene og en senere prosess.

Hvorfor dommen ble så viktig

Det som gjorde Fosen-saken til noe langt mer enn en juridisk teknikalitet, var det som skjedde etterpå. Vindturbinene fortsatte å gå i mer enn 500 dager etter at Høyesterett hadde slått fast at konsesjonene var ugyldige, fordi ingen politisk løsning kom på plass. Dette utløste sterke reaksjoner: unge samiske aktivister og klimaaktivister, med støtte fra blant andre Greta Thunberg, blokkerte inngangene til flere departementer i Oslo i februar 2023 i protest mot at staten ikke rettet opp menneskerettighetsbruddet. Daværende olje- og energiminister måtte offentlig beklage at situasjonen hadde fått vare så lenge uten en løsning.

Saken utviklet seg dermed til en stor politisk og samfunnsmessig konflikt om forholdet mellom fornybar energiutbygging, urfolks rettigheter og statens plikt til å følge opp rettsavgjørelser. Etter lang tids forhandlinger kom staten etter hvert til enighet med reineierne om avbøtende tiltak og kompensasjon for å kunne la i alle fall deler av vindkraftverkene bli stående, men prosessen viste tydelig hvor krevende det kan være å gjennomføre en klar rettsavgjørelse når den kolliderer med store økonomiske og energipolitiske interesser. Fosen-dommen er i dag et referansepunkt både i norsk urfolksrett og i den internasjonale debatten om hvordan grønn omstilling skal balanseres mot minoriteters og urfolks rettigheter, og den er blitt stående som beviset på at selv en klar og enstemmig dom fra Høyesterett ikke uten videre lar seg gjennomføre når politiske og økonomiske interesser står sterkt.

Dommen bygger videre på en lengre rettsutvikling om samiske rettigheter i Norge, blant annet Selbu-dommen fra 2001, der Høyesterett anerkjente reindriftsrett på grunnlag av alders tids bruk i et område hvor det ikke fantes skriftlige avtaler. Fosen-saken tok denne utviklingen et skritt videre ved å koble reindriftsretten direkte til en folkerettslig menneskerettighetsbestemmelse, SP artikkel 27, og ved å slå fast at også konsesjoner gitt av et statlig direktorat kan kjennes ugyldige dersom de i sum gjør det umulig å drive lovlig og bærekraftig reindrift i et område. Dette har gjort dommen til en viktig referanse også utenfor Norges grenser, i land som Sverige og Finland med tilsvarende urfolksbefolkning og tilsvarende press mot tradisjonelle beiteområder fra vindkraft, gruvedrift og annen arealutnyttelse, og saken trekkes stadig fram i internasjonal urfolksrett som eksempel på hvor krevende det er å omsette en klar juridisk seier til faktisk endring på bakken.

Diskusjonen om hvordan dommen skulle følges opp, satte også søkelys på et bredere spørsmål: hvem har egentlig ansvaret når en rettskraftig avgjørelse ikke gjennomføres i praksis? Etter norsk rett er det ingen automatikk i at et ugyldig vedtak fører til at et allerede bygget anlegg rives, og det ble derfor opp til politiske myndigheter å forhandle fram en løsning – noe som tok lang tid og utsatte reindriftsutøverne for en årelang periode med rettslig seier, men fortsatt praktisk usikkerhet. Saken er blitt sammenlignet med tilsvarende konflikter mellom fornybar energi og urfolksrettigheter i våre naboland, og har bidratt til at norske og internasjonale energiselskaper i dag i mye større grad kartlegger reindriftsinteresser og gjennomfører konsultasjoner med berørte siidaer før nye konsesjonssøknader sendes inn.

Kort oppsummert

  • Fosen-dommen (HR-2021-1975-S) gjaldt vindkraftverkene Storheia og Roan, bygget i reinbeiteområder tilhørende Sør-Fosen sijte og Nord-Fosen siida.
  • Høyesterett kom enstemmig til at konsesjonene krenket reindriftssamenes rett til kulturutøvelse etter FN-konvensjonen SP artikkel 27.
  • Avbøtende tiltak som vinterfôring ble ikke ansett tilstrekkelig til å redde vedtakene.
  • Konsesjonsvedtaket og ekspropriasjonstillatelsen ble kjent ugyldige, men turbinene ble stående lenge uten at staten fant en løsning.
  • Saken utløste omfattende protester i 2023 og er blitt et symbol på spenningen mellom grønn energi og urfolksrettigheter.