Foreslått kategori: grunnlov og menneskerettigheter

Hva Finanger II-saken handlet om

Finanger-sakene er blant de mest kjente EØS-rettslige avgjørelsene i norsk rettshistorie, og de kom i to runder – Finanger I og Finanger II – fordi Høyesterett i den første saken kom til en løsning som gjorde den andre saken nødvendig. Bakgrunnen var en alvorlig bilulykke i 1995, der en kvinne (i dommen omtalt som A) var passasjer i en bil ført av en person som var påvirket av alkohol, med en promille på rundt 1,2. A ble alvorlig skadet i ulykken og ble varig arbeidsufør.

Etter den norske bilansvarsloven kunne forsikringsselskapet den gang begrense eller nekte erstatning til en passasjer som visste, eller burde ha visst, at føreren var påvirket av alkohol eller andre berusende midler da ulykken skjedde. A visste at føreren hadde drukket, og forsikringsselskapet avslo derfor å dekke skadene hennes fullt ut.

Problemet var at denne norske regelen sto i direkte motstrid til EFs motorvognforsikringsdirektiver, som Norge var forpliktet til å gjennomføre gjennom EØS-avtalen. Direktivene ga i utgangspunktet ikke adgang til å nekte en passasjer erstatning bare fordi hun visste at føreren var påvirket. I Finanger I kom Høyesterett i plenum, etter å ha innhentet en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen, til at norsk rett likevel måtte legges til grunn foran EØS-retten i dette tilfellet, fordi EØS-avtalen i norsk rett den gang ikke hadde en generell forrangsregel som gjorde at direktivet automatisk gikk foran motstridende norsk lov. A tapte dermed sitt krav mot forsikringsselskapet i den første runden.

Dette åpnet for Finanger II: siden Norge ikke hadde gjennomført EØS-forpliktelsene korrekt, og A dermed hadde tapt en rettighet hun skulle hatt etter direktivet, saksøkte hun i stedet staten direkte og krevde erstatning for det økonomiske tapet den mangelfulle gjennomføringen av EØS-retten hadde påført henne.

Hva Høyesterett kom fram til

Høyesterett behandlet også Finanger II i plenum, og kom denne gangen enstemmig til at den norske bestemmelsen i bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b var i strid med EØS-direktivene, og at Norge derfor hadde gjennomført sine EØS-forpliktelser feil. Det sentrale spørsmålet var deretter om denne feilen i seg selv kunne gi grunnlag for at staten måtte betale erstatning til A for det tapet hun hadde lidd som følge av feilen.

Et flertall på ni av tretten dommere kom til at staten hadde et slikt erstatningsansvar. Flertallet bygget på det EØS-rettslige prinsippet om statens ansvar for tap som følger av mangelfull gjennomføring av EØS-forpliktelser – et prinsipp som har klare paralleller til det som i EU-retten kalles Francovich-doktrinen. Etter flertallets vurdering var bruddet på direktivet tilstrekkelig klart og alvorlig til at staten måtte bære det økonomiske ansvaret for at A ikke fikk den erstatningen fra forsikringsselskapet som hun etter EØS-retten skulle hatt krav på.

Mindretallet på fire dommere var uenige, og mente at vilkårene for statens erstatningsansvar ikke var oppfylt i dette tilfellet, blant annet fordi de mente bruddet på EØS-forpliktelsene ikke var tilstrekkelig klart til å utløse ansvar, eller at andre vilkår for erstatningsansvar ikke var oppfylt. Flertallet vant fram, og staten ble dømt til å betale erstatning til A, i tillegg til sakskostnader.

Hvorfor dommen fortsatt er viktig

Finanger II er blitt stående som den sentrale norske avgjørelsen om statens erstatningsansvar når Norge ikke gjennomfører sine EØS-forpliktelser korrekt. Dommen viste at selv om Høyesterett i Finanger I hadde kommet til at norsk lov måtte gå foran motstridende EØS-rett i den konkrete saken mellom A og forsikringsselskapet, betydde ikke det at borgerne sto uten noe rettslig vern mot konsekvensene av mangelfull norsk lovgivning. I stedet flyttet Høyesterett ansvaret fra det private forsikringsselskapet til staten selv, som den som hadde det formelle ansvaret for å sørge for at norsk lov var i samsvar med EØS-forpliktelsene.

Saken har hatt stor praktisk og teorimessig betydning for forståelsen av forholdet mellom norsk rett, EØS-retten og maktfordelingen mellom lovgiver og domstoler, og den blir fortsatt trukket fram som et hovedeksempel når jurister diskuterer hvor langt statens ansvar rekker når Stortinget vedtar lover som senere viser seg å stride mot Norges internasjonale forpliktelser. Dommen har også hatt direkte betydning for hvordan norsk erstatningsrett og forsikringsrett har utviklet seg videre på området for bilansvar, og den blir ofte trukket fram som eksempel på at EØS-avtalen ikke bare pålegger Norge plikter overfor andre stater, men også kan skape rettigheter enkeltpersoner kan gjøre gjeldende direkte mot den norske staten i norske domstoler.

Prinsippet Høyesterett bygget på i Finanger II, har klare fellestrekk med det som i EU-retten kalles Francovich-doktrinen, oppkalt etter en italiensk sak fra begynnelsen av 1990-tallet der EU-domstolen for første gang slo fast at medlemsstater kan bli erstatningsansvarlige overfor egne borgere dersom de unnlater å gjennomføre EU-direktiver korrekt. Norge er ikke EU-medlem, men er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å gjennomføre store deler av det samme regelverket, og Finanger II var med på å avklare at et tilsvarende erstatningsansvar også gjelder for Norge som EØS-stat, selv om EØS-avtalen ikke inneholder noen EU-lignende bestemmelse om direktivers direkte virkning i nasjonal rett. Saken blir derfor stadig brukt i undervisning og juridisk litteratur som selve lærebokeksempelet på hvordan EØS-retten kan gi enkeltpersoner reelle rettigheter overfor den norske staten, selv når de underliggende EU-reglene ikke kan gjøres gjeldende direkte mot en privat part som et forsikringsselskap. For A personlig innebar de to rettsrundene en årelang prosess der hun først tapte mot forsikringsselskapet, for deretter å måtte starte en helt ny sak mot staten for i det hele tatt å få dekket det økonomiske tapet en alvorlig personskade hadde påført henne – en påminnelse om hvor lang og komplisert veien til erstatning kan bli når flere rettssystemer, norsk rett og EØS-rett, kolliderer i én og samme sak.

Kort oppsummert

  • Finanger II (Rt. 2005 s. 1365) gjaldt en kvinne som ble nektet full erstatning etter en bilulykke fordi hun visste føreren var alkoholpåvirket.
  • Høyesterett fant enstemmig at den norske regelen stred mot EØS-rettens motorvognforsikringsdirektiver.
  • Et flertall på ni av tretten dommere i plenum kom til at staten måtte betale erstatning for den mangelfulle gjennomføringen av EØS-retten.
  • Dommen etablerte et klart prinsipp om statens erstatningsansvar ved brudd på EØS-forpliktelser, med klare paralleller til EU-rettens Francovich-doktrine.
  • Saken er sentral for forståelsen av forholdet mellom norsk rett og EØS-retten.