Kreve granskning av selskapet – terskelen og hva tingretten avgjør

Retten til å fremme forslaget ligger hos deg, avgjørelsen ligger hos flere

Granskning etter aksjeloven er en to-trinns prosess. Første trinn er at du og eventuelt andre aksjeeiere som til sammen har en andel av aksjekapitalen som gir dere den nødvendige tyngden, kan kreve at forslaget om granskning settes på dagsordenen og stemmes over på generalforsamlingen. Andre trinn kommer hvis forslaget stemmes ned, slik det nesten alltid gjør når det er styret eller majoriteten selv granskningen retter seg mot. Da kan de samme aksjeeierne bringe saken inn for tingretten, som tar stilling til om det er saklig grunn til å granske.

Granskning aksjeselskapet må tåle: hva tingretten faktisk spør om

«Saklig grunn» er ikke det samme som at du må bevise at noe galt har skjedd. Terskelen handler om hvorvidt det finnes konkrete, etterprøvbare forhold som gjør det rimelig å undersøke nærmere, ikke om en generell mistanke eller et dårlig forhold mellom eierne. En løst begrunnet påstand om at «noe virker rart» holder ikke. Konkrete avvik i regnskap, transaksjoner mellom selskapet og nærstående som ikke er forklart, eller beslutninger tatt uten at styret er innkalt slik det skal, er eksempler på det som normalt kvalifiserer. Retten vurderer ikke skyld. Den vurderer om spørsmålene fortjener et svar fra noen uavhengig av partene.

Det finnes ingen liste med krav som automatisk gir deg medhold. Det retten faktisk gjør, er å veie det du legger fram opp mot hvor inngripende en granskning er for selskapet, og opp mot om det finnes enklere måter å få svar på. Har du bare forsøkt å be om innsyn én gang og fått et avvisende svar, kan retten mene at du burde presset mer på den veien først. Har du dokumentert flere runder med spørsmål som ikke er besvart, står saken din vesentlig sterkere.

Slik la Rolf fram saken sin

Rolf eier en tredjedel av et lite handelsselskap sammen med to søsken, hvorav den ene er daglig leder. Over tid la Rolf merke til at kostnadene på firmakortet steg uten at det kom noen forklaring i styreprotokollene, og at flere av kvitteringene gjaldt reiser han ikke kunne se noen forretningsmessig grunn til. Han ba først om innsyn, fikk et svevende svar om at «det er vanlig kost i bransjen», og fulgte opp med et nytt, mer presist spørsmål der han ba om reisemål og formål for hver av de seks siste postene. Da et fyllestgjørende svar fortsatte å utebli, fremmet han forslag om granskning på generalforsamlingen. Forslaget ble nedstemt av broren og dennes andel, som ventet.

Rolf tok saken videre til tingretten med en oversikt over de konkrete postene han lurte på og korrespondansen der han hadde bedt om svar, ikke en generell påstand om mistillit til broren som daglig leder. Det var nettopp den konkretiseringen, sammen med dokumentasjonen på at han allerede hadde forsøkt de enklere kanalene, som gjorde at retten fant grunn til å oppnevne granskning.

Granskeren jobber for selskapet, men rapporten er offentlig for eierne

Blir granskning besluttet, er det retten som oppnevner granskeren, som normalt er en revisor eller advokat med erfaring fra denne typen oppdrag, ikke noen partene selv har foreslått. Granskeren har tilgang til dokumenter og opplysninger langt utover det en enkeltaksjonær noen gang ville fått frivillig, og kan kreve forklaringer fra styremedlemmer og daglig leder direkte. Resultatet er en skriftlig rapport som legges fram for generalforsamlingen. Rapporten er ikke en dom. Den beskriver det granskeren har funnet og lar eierne, og eventuelt andre, ta stilling til hva funnene skal føre til.

Fra rapport til konsekvens: hva funnene faktisk kan brukes til

Det som skjer etter at rapporten er lagt fram, avhenger av hva den viser. Bekrefter den mistanken om at penger er tatt ut av selskapet uten grunnlag, kan det danne utgangspunkt for et erstatningskrav mot styret eller daglig leder på selskapets vegne, eller for at generalforsamlingen bytter ut ledelsen. Finner granskeren derimot ikke noe å sette fingeren på, er også det et svar, og et som normalt roer ned en konflikt bygget på mistanke mer enn på fakta. Uansett utfall er rapporten et dokument alle eierne kan forholde seg til, og det gjør granskning til noe mer enn bare en trussel i en fastlåst konflikt.

Hva det koster, og hvem som betaler

Kostnaden ved selve granskningen bæres som hovedregel av selskapet når retten har besluttet at den skal gjennomføres, ikke av deg personlig, og det er en av grunnene til at terskelen for å få medhold ikke er satt lavt. Det du selv må dekke, er kostnadene ved å bringe saken for retten dersom generalforsamlingen sier nei, og der bør du regne med advokatbistand fra starten av. En sakskostnadsrisiko-kalkulator gir deg et anslag før du bestemmer deg for å gå videre, og for de fleste er det verdt en times samtale med en advokat før forslaget i det hele tatt settes på dagsordenen, slik at begrunnelsen er konkret nok til å holde hvis saken ender i tingretten.

Kort oppsummert

• Granskning aksjeselskapet kan pålegges, krever først at aksjeeiere med tilstrekkelig andel av aksjekapitalen fremmer forslaget på generalforsamlingen.
• Stemmes forslaget ned, kan de samme aksjeeierne bringe kravet inn for tingretten, som avgjør om det finnes saklig grunn.
• Terskelen er konkrete, etterprøvbare forhold å undersøke, ikke bevist skyld eller en generell mistanke.
• Blir granskning besluttet, er det som hovedregel selskapet, ikke deg selv, som betaler granskeren.
• Jo mer konkret begrunnelsen din er før du fremmer forslaget om granskning, desto sterkere står saken din i tingretten.